Har man sagt t, får man jammen si ykktarmen også.
Jeg kjemper mot Legelivet fra innsiden i Tordenbloggen i dag, og for å virkelig ta cupen til legens hjemmebane, har jeg lovet blogging fra egen journal.
Det er nesten så man kan si at det blir Legelivet på innsiden mot
Og jeg bare på innsiden? For vi skal nemlig inn.
Langt inn. I tykktarmen.
Hvis du vil kan du stemme på meg her.
I tillegg kan du stemme i kommentarfeltet, og skriver du hvorfor teller den stemmen ekstra mye. Hvor mye vet jeg ikke.
For noen år siden tok jeg altså røntgen av tykktarmen. Vi trenger ikke gå inn på akkurat hvorfor det virket som en god idé. Men først som sist: De fant ikke noe der. Ikke noe som ikke hørte hjemme der av *øhm* naturlige grunner. Tykktarmen min har det faktisk helt fint, den hilser.
Noen er kanskje mer bevandret i røntgen og skopi (det er når du får ledning med kamera ned halsen eller opp hekken) og sånn enn andre, men la oss ta hele den magiske reisen uansett.
For at det skal være noe særlig vits i å ta røntgen, må tarmen være tom først. Man får beskjed om å ikke spise noe dagen før, og får utdelt noe pulver (var det ikke det?) som skal blandes med vann, man drikker, og så ordner kroppen opp selv.
I løpet av en kveld drakk jeg kanskje 5-6 liter av pulversafta. Først syntes jeg det var helt ok. Akkurat som saft, bare med ørlite gelatin i, og det smakte tung vanilje. Etter en liter satt jeg på do. Og der ble jeg, og den gelatinvaniljesafta ble mindre og mindre god.
Det som er fint med å gå gjennom en sånn ettermiddag/kveld/natt er at man er for sliten til å være så flau man burde være dagen etter, når selve romperøntgenet skal tas.
Dramatisk grep, bytte til presens:
Jeg sitter og venter, blir ropt opp, tatt med langs en gang og inn i et lite prøverom. Jeg får en liten sjokoladebit som jeg blir i overkant glad for, og en sånn kjortel som er åpen bak, sånn som de har på amerikanske sykehusserier på tv. Jeg tar den på meg. Sitter og venter igjen.
En ung fyr henter meg. Kjekk. Og overrasket. Oi, skal du ta det her?? spør han. Vanligvis er det bare damer over 80. Jeg går bak ham, holder igjen kjortelen med den ene hånda.
Hurra, det er han kjekke som skal sette inn kontrastvæska.
For å se tykktarmen på røntgenbildet må den fylles opp med kontrastvæske, en slags grå masse, sement. Den kommer i en pose, med en ledning med en slags tupp. Buttplugg. Og jeg blir lagt på magen på en benk som står så skrått at jeg nesten står oppreist, inni et apparat, science fiction, kjortel til side, og kontrastvæske inn. Smalltalk. Det blir fullt, og han kjekke og en dame jeg knapt har lagt merke til går ut av rommet, nå skal det tas bilder. Og mens de står utenfor og ser inn gjennom et vindu, begynner benken jeg ståligger på å bevege seg, det er Tusenfryd, og jeg roterer hit og dit, sement i rompa og kamera kommer på en robotarm her, og en robotarm der.
Og så er det hele over, kjekkasen kommer, rompesementtilførselen nappes ut. Gikk det bra? spør han. *lav buldring* Ja, sier jeg. *buldreboblebuLDREBRUM* Jeg tror kanskje den kontrastvæska vil ut, sier han.
Og vi løper, han sikter på nærmeste do, jeg etter, prøver å holde igjen kjortelen bak, men nå står det om sekunder, og DER!
Jeg rakk det.
Men jeg måtte sitte på venterommet i tre timer etterpå og kaldsvette hver gang noen ble på venteromsdoen litt for lenge.
Selv om jeg bodde et kvarter unna.
søndag 30. november 2008
lørdag 29. november 2008
Jeg ser trusa di
Dette bildet henger ved speilet på badet mitt. Jeg blir glad av det.
Kurt Hutton, Young Women at a Fair, 1938.
Midt i blinken for Roland Barthes, han mente at det mest erotiske var når man bare så litt hud, skjørtekanten, ermet, noe er skjult, appearance-as-disappearance. Og så lurer jeg på hvem hun er/var, jenta som ikke skjems over å vise trusa.
Her er en artikkel som ser både lang og lur ut om å titte under skjørtene, og tradisjonen for det i litteratur og på film.
Med utgangspunkt i noen bilder av Marilyn Monroe du sikkert har sett før. Men Huttons bilde var før Monroe viste trusa.
Og jeg skulle ønske jeg kunne lese hele den artikkelen ordentlig i stedet for å bare skumlese så jeg kunne si noe lurt og lekmannsaktig, men det blir ikke sånn i dag. Jeg drikker whiskey, skjærer og marinerer kjøtt, og nå får jeg besøk.
Kurt Hutton, Young Women at a Fair, 1938.
Midt i blinken for Roland Barthes, han mente at det mest erotiske var når man bare så litt hud, skjørtekanten, ermet, noe er skjult, appearance-as-disappearance. Og så lurer jeg på hvem hun er/var, jenta som ikke skjems over å vise trusa.
Her er en artikkel som ser både lang og lur ut om å titte under skjørtene, og tradisjonen for det i litteratur og på film.
Med utgangspunkt i noen bilder av Marilyn Monroe du sikkert har sett før. Men Huttons bilde var før Monroe viste trusa.
Og jeg skulle ønske jeg kunne lese hele den artikkelen ordentlig i stedet for å bare skumlese så jeg kunne si noe lurt og lekmannsaktig, men det blir ikke sånn i dag. Jeg drikker whiskey, skjærer og marinerer kjøtt, og nå får jeg besøk.
Yes We Can!
I morgen er det jeg som skal i ilden, eller ut i uværet om du vil,
det er Tordenblogg og cup er cup.
Hvis du vil kan du stemme på meg her (fra og med søndag, altså).
I tillegg kan du stemme i kommentarfeltet og skriver du hvorfor, teller den stemmen ekstra mye. Hvor mye vet jeg ikke.
Jeg skal ut mot Legelivet fra innsiden. Så hvis du liker sykdom,
og derfor hører til i den andre leiren, har jeg tenkt til å overtale deg med godbiter fra egen journal. Ikke den gangen jeg brakk begge håndleddene samtidig på håndballdommerkurs. Ikke da mamma glemte å sette bremsen på barnevogna.
Nei, nei, røntgen av tykktarmen.
Det er bare å glede seg. Historien kommer i morra.
det er Tordenblogg og cup er cup.
Hvis du vil kan du stemme på meg her (fra og med søndag, altså).
I tillegg kan du stemme i kommentarfeltet og skriver du hvorfor, teller den stemmen ekstra mye. Hvor mye vet jeg ikke.
Jeg skal ut mot Legelivet fra innsiden. Så hvis du liker sykdom,
og derfor hører til i den andre leiren, har jeg tenkt til å overtale deg med godbiter fra egen journal. Ikke den gangen jeg brakk begge håndleddene samtidig på håndballdommerkurs. Ikke da mamma glemte å sette bremsen på barnevogna.
Nei, nei, røntgen av tykktarmen.
Det er bare å glede seg. Historien kommer i morra.
fredag 28. november 2008
Dritings på dypet
Det er noe som heter dybderus, du kan få det når du dykker. Du går for langt ned, eller du er bare ikke i form, du blir brisen på meter under havet, oppfører deg som om du er full. Og det er du jo på en måte, hvem har bestemt at man bare kan si full om alkorus?
Det heter også nitrogennarkose, men dybderus er mye artigere.
Så er du der da, kanskje på 30 meters dyp, med dårlig koordinasjon og dømmekraft, kanskje prøver du å få med deg den fine sjøstjerna hjem. Kanskje vil du bare sette deg ned et sted for å grine.
Det som er litt rart med dybderusen, er at den går over så snart du kommer deg opp på grunnere vann, det vil si, den du dykker med må sikkert dra litt i deg, for du vil vel bare oa hela natten og danse støveldans. Men la oss si at du går ti meter opp, og vips, borte vekk. Dybderusen har ingen bakrus, ingen tømmermenn.
Hvorfor kan det ikke være sånn med alkorus også?
Tenk så greit på fest! Du takker verten, krabber over sko og jakker, sjangler ut døra, sikter på heisen, og DER! ble du helt edru og kan kjøre hjem.
Hvis noen vil slåss på fest - send dem ut, alt er greit. En som føler seg dårlig? Ut på gangen, fin som ny. Kameraten din er i ferd med å bli med et troll hjem? Slapp av, han blir edru før han når det nachspielet.
Det heter også nitrogennarkose, men dybderus er mye artigere.
Så er du der da, kanskje på 30 meters dyp, med dårlig koordinasjon og dømmekraft, kanskje prøver du å få med deg den fine sjøstjerna hjem. Kanskje vil du bare sette deg ned et sted for å grine.
Det som er litt rart med dybderusen, er at den går over så snart du kommer deg opp på grunnere vann, det vil si, den du dykker med må sikkert dra litt i deg, for du vil vel bare oa hela natten og danse støveldans. Men la oss si at du går ti meter opp, og vips, borte vekk. Dybderusen har ingen bakrus, ingen tømmermenn.
Hvorfor kan det ikke være sånn med alkorus også?
Tenk så greit på fest! Du takker verten, krabber over sko og jakker, sjangler ut døra, sikter på heisen, og DER! ble du helt edru og kan kjøre hjem.
Hvis noen vil slåss på fest - send dem ut, alt er greit. En som føler seg dårlig? Ut på gangen, fin som ny. Kameraten din er i ferd med å bli med et troll hjem? Slapp av, han blir edru før han når det nachspielet.
Tröst
Jeg støtter meg med en hånd på ryggen hans, klatrer av mopeden. Vi har egentlig snakket ferdig, det er den siste kvelden,
og jeg er sliten av å snakke, tenke, grue meg til å reise.
Vi står og venter på de andre.
Og det er mygg rundt beina våre, men vi ser opp, det er ingen skyer. Vi finner Karlsvogna. Jeg peker på Kassiopeia.
Kan du många stjärnbilder? spør han. Jeg kunne det før, svarer jeg. Da jeg var liten, jeg likte historiene.
Han gir meg en slags blanding av sidelengs klem og klapp på skulderen. Men du är jo intresserad av en hel massa saker.
Du har jo åtminstone det.
og jeg er sliten av å snakke, tenke, grue meg til å reise.
Vi står og venter på de andre.
Og det er mygg rundt beina våre, men vi ser opp, det er ingen skyer. Vi finner Karlsvogna. Jeg peker på Kassiopeia.
Kan du många stjärnbilder? spør han. Jeg kunne det før, svarer jeg. Da jeg var liten, jeg likte historiene.
Han gir meg en slags blanding av sidelengs klem og klapp på skulderen. Men du är jo intresserad av en hel massa saker.
Du har jo åtminstone det.
onsdag 26. november 2008
Og nå da?
Vi tok med oss en ufordøyd grøt av quo vadis hjem fra Thailand.
Så mye snakk om meningen med livet, det kan ikke være sunt.
Vi klarte ikke slutte å spørre alle dykkeinstruktørene om hvorfor og hvordan. De lever så annerledes enn oss, bor halve året på denne øya, jul og nyttår også. Er det nok? Blir det ikke kjedelig?
Den største byen er et t-kryss med suvenirer, altfor mange optikere, og en 7-11. Og en haug med små restauranter, joda, men ingen kino, ingen ordentlig bokhandel, ikke konserter, nei, shorts, sarong, treutskjæringer og massage/karaoke.
Og hvor lenge kan man leve med et bein i hvert halvår, i hver verdensdel? Hva hvis du vil ha familie? spør vi. Det finner man ut av hvis det blir sånn, svarer de. Men er det ikke ensomt iblant? spør vi. Jo, svarer de. Og her er dere likevel, sier vi. De nikker.
Noen av dem har alltid visst at det var mest mulig under vann de ville være. Andre reiste seg bare opp en dag, i midten av 30-årene, la fra seg siviløkonomhatten og stakk. Det er et stort valg, sier vi. Angrer dere? Nei, men det betyr ikke at vi skal være her eller gjøre dette resten av livet.
Og der står vi, og aner ikke hva vi vil eller hva vi vil mest. Hun er den som jobber mye, som alltid har visst hva hun vil gjøre, og har gjort det, og jeg burde vel først få grep om hvem jeg er, før jeg kan tenke på å bli noe som helst.
Vi ligger på magen på senga i bungalowen, kladder ned tanker mens vi snakker. Litt tull, litt ordentlig.
Trangen til et uvanlig liv opp mot den like sterke lysten til å leve et vanlig liv. Å ikke vite hva man aller helst vil bruke tiden sin på.
Å blande det at man er flink til å gjøre noe, med å like å gjøre noe. Alt man vil se. Rastløsheten. At noen valg vil utelukke andre. Erkjennelsen av at en slags pubertal identitetskrise man strengt tatt er for gammel til, akkurat nå glir inn i og koser seg med en alderskrise man strengt tatt er for ung til.
Vi lukker øynene og ser for oss at det er vi som skal være her, stå på stranda og se folk komme og dra. De første dagene virker det helt fjernt, det frister ikke. Men rett før vi skal dra, føles det mye riktigere enn å sitte på det flyet.
Men vi dro.
Det er så mange ulike liv som leves. Så mye man ikke visste da man selv sto og skulle svare på hva man skulle bli hele tiden. Første gang jeg fikk spørsmålet var jeg visst veldig forundret, jeg vet ikke hvor gammel jeg var.
Hva jeg skal bli? Holder det ikke bare å være menneske?
Så mye snakk om meningen med livet, det kan ikke være sunt.
Vi klarte ikke slutte å spørre alle dykkeinstruktørene om hvorfor og hvordan. De lever så annerledes enn oss, bor halve året på denne øya, jul og nyttår også. Er det nok? Blir det ikke kjedelig?
Den største byen er et t-kryss med suvenirer, altfor mange optikere, og en 7-11. Og en haug med små restauranter, joda, men ingen kino, ingen ordentlig bokhandel, ikke konserter, nei, shorts, sarong, treutskjæringer og massage/karaoke.
Og hvor lenge kan man leve med et bein i hvert halvår, i hver verdensdel? Hva hvis du vil ha familie? spør vi. Det finner man ut av hvis det blir sånn, svarer de. Men er det ikke ensomt iblant? spør vi. Jo, svarer de. Og her er dere likevel, sier vi. De nikker.
Noen av dem har alltid visst at det var mest mulig under vann de ville være. Andre reiste seg bare opp en dag, i midten av 30-årene, la fra seg siviløkonomhatten og stakk. Det er et stort valg, sier vi. Angrer dere? Nei, men det betyr ikke at vi skal være her eller gjøre dette resten av livet.
Og der står vi, og aner ikke hva vi vil eller hva vi vil mest. Hun er den som jobber mye, som alltid har visst hva hun vil gjøre, og har gjort det, og jeg burde vel først få grep om hvem jeg er, før jeg kan tenke på å bli noe som helst.
Vi ligger på magen på senga i bungalowen, kladder ned tanker mens vi snakker. Litt tull, litt ordentlig.
Trangen til et uvanlig liv opp mot den like sterke lysten til å leve et vanlig liv. Å ikke vite hva man aller helst vil bruke tiden sin på.
Å blande det at man er flink til å gjøre noe, med å like å gjøre noe. Alt man vil se. Rastløsheten. At noen valg vil utelukke andre. Erkjennelsen av at en slags pubertal identitetskrise man strengt tatt er for gammel til, akkurat nå glir inn i og koser seg med en alderskrise man strengt tatt er for ung til.
Vi lukker øynene og ser for oss at det er vi som skal være her, stå på stranda og se folk komme og dra. De første dagene virker det helt fjernt, det frister ikke. Men rett før vi skal dra, føles det mye riktigere enn å sitte på det flyet.
Men vi dro.
Det er så mange ulike liv som leves. Så mye man ikke visste da man selv sto og skulle svare på hva man skulle bli hele tiden. Første gang jeg fikk spørsmålet var jeg visst veldig forundret, jeg vet ikke hvor gammel jeg var.
Hva jeg skal bli? Holder det ikke bare å være menneske?
Markus Krunegård gör ibland rätt
Jeg elsker denne låta. Og for et søtt spikerbilde i fanvideoen da gitt.
Men jeg kan ikke si at jeg synes snakkeboblene funker.
Hvis du hører på teksten og ikke kan finne en eneste følelse å kjenne igjen her, er det faktisk mulig at du er en stein.
Jag vet jag har mig själv o skylla
Har vetat det varenda fylla
Varje gång jag skakat hem o längtat efter dig igen
Alla filmer, alla böcker handlar om dig
alla ryggar tillhör dig tills jag går fram
"Förlåt jag trodde det var nån annan"
Jeg skjønner ikke hvorfor Markus Krunegård ikke er mer kjent. Jeg skjønner heller ikke hvorfor i alle dager han ikke får fiksa layouten på myspacesida si. Og kan han komme til Oslo snart? Svarene på de tre spørsmålene henger nok litt sammen.
Uansett, solodebuten hans (han er vokalist i Laakso), Markusevangeliet, har vel samtlige låter inne på lista over de 25 mest spilte på ipoden min, og der blir de nok lenge, jeg har hørt på den siden januar. Den er bra, og den holder seg, det er det jeg prøver å si.
Å, vi slenger på en til. Ibland gör man rätt, ibland gör man fel:
O din morsa var lycklig igen med nån ny kille igen.
Dom stod o pussades på balkongen
Sen en vecka senare var det inget mer med det.
Hon stod o rökte o skrek under fläkten
”Jävla karlar varför ska det vara så förbannat svårt
o ni två hör på se upp så att ni inte också blir såna jävla svin”
Men jeg kan ikke si at jeg synes snakkeboblene funker.
Hvis du hører på teksten og ikke kan finne en eneste følelse å kjenne igjen her, er det faktisk mulig at du er en stein.
Jag vet jag har mig själv o skylla
Har vetat det varenda fylla
Varje gång jag skakat hem o längtat efter dig igen
Alla filmer, alla böcker handlar om dig
alla ryggar tillhör dig tills jag går fram
"Förlåt jag trodde det var nån annan"
Jeg skjønner ikke hvorfor Markus Krunegård ikke er mer kjent. Jeg skjønner heller ikke hvorfor i alle dager han ikke får fiksa layouten på myspacesida si. Og kan han komme til Oslo snart? Svarene på de tre spørsmålene henger nok litt sammen.
Uansett, solodebuten hans (han er vokalist i Laakso), Markusevangeliet, har vel samtlige låter inne på lista over de 25 mest spilte på ipoden min, og der blir de nok lenge, jeg har hørt på den siden januar. Den er bra, og den holder seg, det er det jeg prøver å si.
Å, vi slenger på en til. Ibland gör man rätt, ibland gör man fel:
O din morsa var lycklig igen med nån ny kille igen.
Dom stod o pussades på balkongen
Sen en vecka senare var det inget mer med det.
Hon stod o rökte o skrek under fläkten
”Jävla karlar varför ska det vara så förbannat svårt
o ni två hör på se upp så att ni inte också blir såna jävla svin”
Vet hai at du har mensen?
Hvis den slitsomme hannbikkja til kompisen din synes du er ekstra stas en gang i måneden, er det vel ikke så rart om hai også får med seg at Tante rød er på besøk.
De synes jo det er spennende med andre kroppsvæsker, som urin, det kan være nok en grunn til at surfere er overrepresentert i statistikk over haiangrep, det er noen av dem som ikke gidder å gå opp av vannet for å tisse. Ellers tilbringer surfere mer tid i vannet enn de fleste andre, de lager ofte en silhuett som ligner en syk sel der de ligger på overflata, som jo er der en del haier foretrekker å spise.
Men mensen, er det mulig at en hai lukter blodet og går bananas? Det vet man visst ikke før man har gjort noen tester med frivillige menstruerende og ikke-menstruerende dykkere.
Det er bare å melde seg.
De synes jo det er spennende med andre kroppsvæsker, som urin, det kan være nok en grunn til at surfere er overrepresentert i statistikk over haiangrep, det er noen av dem som ikke gidder å gå opp av vannet for å tisse. Ellers tilbringer surfere mer tid i vannet enn de fleste andre, de lager ofte en silhuett som ligner en syk sel der de ligger på overflata, som jo er der en del haier foretrekker å spise.
Men mensen, er det mulig at en hai lukter blodet og går bananas? Det vet man visst ikke før man har gjort noen tester med frivillige menstruerende og ikke-menstruerende dykkere.
Det er bare å melde seg.
tirsdag 25. november 2008
Alessandra Sanguinetti ser på dyra våre
I On the Sixth Day har Alessandra Sanguinetti tatt bilder av fe, fjærkre og andre dyr. Og ikke sånn, se, en søt katt eller for en artig hund.
Hun kan gå så nært, et annet utsnitt.
En bildetekst som sier mer enn når og hvor.
Portrait after stillbirth.
Hun kan gå så nært, et annet utsnitt.
En bildetekst som sier mer enn når og hvor.
Portrait after stillbirth.
I hear you like sharks
Jeg har så mye hai inni meg at jeg bare må begynne et sted,
det må ut.
Jeg har vært på haiforedrag med en sørafrikansk superhelt, han har dykket med haier av den ikke helt ufarlige sorten for å teste shark reppelents.
We had a 98% success rate. Don't ask me about the last 2%.
Og så ler han høyt.
Kvelden før foredraget blir vi presentert for hverandre. Jeg er hun ivrige som skal få være med og høre på, egentlig skal han snakke til nyutdanna dykkeinstruktører denne gangen.
So, I hear you like sharks, sier han. Yeah, sier jeg. Well, would you rather be attacked by a great white or a tiger shark? Jeg liker en mann som går rett på sak. Great white, svarer jeg. Vi smiler og nikker til hverandre. Aldri har smalltalk i en bar vært bedre.
Fordi:
En hvithai vil mest sannsynlig bite, oppdage at du ikke er mat, og spytte deg ut igjen. Forhåpentligvis har du bare noen alvorlig stygge sår, men låret er der, og du kan (teoretisk) komme deg ut av vannet og få hjelp. En tigerhai har en annen type tenner, den vil bite, og så riste, skjære og sage ut litt kjøtt før den gir seg. Ikke like lett å komme seg i land før man blør i hjel da. Dessuten spiser tigerhaien stort sett alt, så det kan hende at hele greia med å gi seg utgår. Kjøtt i havet blir det jo også. Og da kommer det gjerne mer hai.
Se på tennene, så skjønner du hva jeg mener.
Hvithai til venstre, tigerhai til høyre:
Jeg har fått med meg foredraget og en prisbelønt haidokumentar hjem. Ny haibok har jeg også. Det er mye å ta inn over seg.
Det blir mye hai framover.
det må ut.
Jeg har vært på haiforedrag med en sørafrikansk superhelt, han har dykket med haier av den ikke helt ufarlige sorten for å teste shark reppelents.
We had a 98% success rate. Don't ask me about the last 2%.
Og så ler han høyt.
Kvelden før foredraget blir vi presentert for hverandre. Jeg er hun ivrige som skal få være med og høre på, egentlig skal han snakke til nyutdanna dykkeinstruktører denne gangen.
So, I hear you like sharks, sier han. Yeah, sier jeg. Well, would you rather be attacked by a great white or a tiger shark? Jeg liker en mann som går rett på sak. Great white, svarer jeg. Vi smiler og nikker til hverandre. Aldri har smalltalk i en bar vært bedre.
Fordi:
En hvithai vil mest sannsynlig bite, oppdage at du ikke er mat, og spytte deg ut igjen. Forhåpentligvis har du bare noen alvorlig stygge sår, men låret er der, og du kan (teoretisk) komme deg ut av vannet og få hjelp. En tigerhai har en annen type tenner, den vil bite, og så riste, skjære og sage ut litt kjøtt før den gir seg. Ikke like lett å komme seg i land før man blør i hjel da. Dessuten spiser tigerhaien stort sett alt, så det kan hende at hele greia med å gi seg utgår. Kjøtt i havet blir det jo også. Og da kommer det gjerne mer hai.
Se på tennene, så skjønner du hva jeg mener.
Hvithai til venstre, tigerhai til høyre:
Jeg har fått med meg foredraget og en prisbelønt haidokumentar hjem. Ny haibok har jeg også. Det er mye å ta inn over seg.
Det blir mye hai framover.
mandag 24. november 2008
William S. Burroughs og Closet Land
For noen måneder siden så jeg gjennom Sopranos igjen, og siden har stemmen til William S. Burroughs dukket opp i den indre lydgrøten min fra tid til annen.
Jeg snakker selvfølelig om tittellåta fra denne plata, Seven Souls, fra denne sesongåpningen:
De var ikke så verst på å bruke musikk til mer enn bakgrunnspiano, folka bak Sopranos.
Jeg liker stemmer jeg umiddelbart kan kjenne igjen. Jeg liker at Burroughs' er litt tett i nesa, nesten raspete, mørk, jeg liker melodien og rytmen i den. Noen ganger minner den meg om den litt gutturale lyden man kan lage når man så vidt puster, langt bak i halsen, lyden folk lager på film når de ikke får puste. Kanskje er det når de har indre blødninger og drukner i lungene sine? Ok, nok nå.
Burroghs snakker om de sju sjelene i egyptisk mytologi, men wikipedia synes bare det er fem. Dem om det, jeg tror ikke Burroughs ville foretatt de store tekstendringene på grunn av Wikipedia. Og dette kunne jeg sikkert ha satt meg ned og funnet ut av, men, nei. Jeg skal ikke det i dag.
For her er hele låta med hele teksten, en video noen har lagt ut med klipp fra filmen Closet Land, tidlig nittitall. De har i utgangspunktet ikke noe med hverandre å gjøre, men Burroughs hadde jo ikke noe med Sopranos å gjøre heller, for så vidt.
Og når jeg først hadde sett disse klippene fra Closet Land måtte jeg se hele filmen. Og når jeg først har sett hele filmen skjønner jeg jo at jeg ikke bare lenke opp til den her, uten å si noe mer om den. Hele smæla ligger faktisk på youtuben, for den som orker å se der.
Plot: En ung forfatter blir forhørt og torturert, mistenkt for å bruke barnebøkene sine som propaganda. Vi er i en eller annen uidentifisert, tenkt politistat, regner jeg med.
Madeleine Stowe og Alan Rickman er de eneste skuespillerne. Alt foregår i et rom som aller mest minner meg om en teaterscene, en litt surrealistisk en, skeive vegger og linjer, jeg fikk assosiasjoner til Dr. Caligaris kabinett, den tyske stumfilmen fra 1920.
Uansett, en ubehagelig film, som jeg likevel hadde godt av å se. Jeg liker alltid Alan Rickman best når han har disse ubehagelige rollene, gentleman-sadismen her er ikke noe unntak. Og torturmetodene, da. Grøss.
Nei, nå skal jeg gå og spise kake.
Jeg snakker selvfølelig om tittellåta fra denne plata, Seven Souls, fra denne sesongåpningen:
De var ikke så verst på å bruke musikk til mer enn bakgrunnspiano, folka bak Sopranos.
Jeg liker stemmer jeg umiddelbart kan kjenne igjen. Jeg liker at Burroughs' er litt tett i nesa, nesten raspete, mørk, jeg liker melodien og rytmen i den. Noen ganger minner den meg om den litt gutturale lyden man kan lage når man så vidt puster, langt bak i halsen, lyden folk lager på film når de ikke får puste. Kanskje er det når de har indre blødninger og drukner i lungene sine? Ok, nok nå.
Burroghs snakker om de sju sjelene i egyptisk mytologi, men wikipedia synes bare det er fem. Dem om det, jeg tror ikke Burroughs ville foretatt de store tekstendringene på grunn av Wikipedia. Og dette kunne jeg sikkert ha satt meg ned og funnet ut av, men, nei. Jeg skal ikke det i dag.
For her er hele låta med hele teksten, en video noen har lagt ut med klipp fra filmen Closet Land, tidlig nittitall. De har i utgangspunktet ikke noe med hverandre å gjøre, men Burroughs hadde jo ikke noe med Sopranos å gjøre heller, for så vidt.
Og når jeg først hadde sett disse klippene fra Closet Land måtte jeg se hele filmen. Og når jeg først har sett hele filmen skjønner jeg jo at jeg ikke bare lenke opp til den her, uten å si noe mer om den. Hele smæla ligger faktisk på youtuben, for den som orker å se der.
Plot: En ung forfatter blir forhørt og torturert, mistenkt for å bruke barnebøkene sine som propaganda. Vi er i en eller annen uidentifisert, tenkt politistat, regner jeg med.
Madeleine Stowe og Alan Rickman er de eneste skuespillerne. Alt foregår i et rom som aller mest minner meg om en teaterscene, en litt surrealistisk en, skeive vegger og linjer, jeg fikk assosiasjoner til Dr. Caligaris kabinett, den tyske stumfilmen fra 1920.
Uansett, en ubehagelig film, som jeg likevel hadde godt av å se. Jeg liker alltid Alan Rickman best når han har disse ubehagelige rollene, gentleman-sadismen her er ikke noe unntak. Og torturmetodene, da. Grøss.
Nei, nå skal jeg gå og spise kake.
søndag 23. november 2008
Riding on Scooters with Boys
Det var det. Vi har pakket vaare altfor tunge charterkofferter, naa sitter vi og forbanner at alt en gang maa ta slutt og venter paa skyss til flyplassen. Vi skal hjem. Fra 30 grader, dykkerinstruktoerer og sand mellom taerne, til moerk, norsk november.
Og det er slutt paa aa sitte bakpaa motorsykler og scootere, holde rundt mannemenn fra ymse land, si dette er litt skummelt saa de kan si nei, nei det gaar fint, jeg skal kjoere forsiktig.
Og det er slutt paa aa sitte bakpaa motorsykler og scootere, holde rundt mannemenn fra ymse land, si dette er litt skummelt saa de kan si nei, nei det gaar fint, jeg skal kjoere forsiktig.
lørdag 22. november 2008
PSY101
Det er visst saann at man kan se paa psykologer om de er tilhengere av den psykoanalytiske eller kognitive tradisjonen paa hva de gjoer med Kleenexen paa kontoret.
I en terapisituasjon, saa klart.
Antar jeg.
De psykoanalytiske vil mest sannsynlig ha den framme paa bordet, her er det bare aa graate, mens de kognitive gjerne har den i hylla rett bak seg, tar den fram naar den trengs.
Det er saa mange koder der ute.
I en terapisituasjon, saa klart.
Antar jeg.
De psykoanalytiske vil mest sannsynlig ha den framme paa bordet, her er det bare aa graate, mens de kognitive gjerne har den i hylla rett bak seg, tar den fram naar den trengs.
Det er saa mange koder der ute.
onsdag 19. november 2008
Par som kjeder seg
Noen av parene ser ut til aa kjede seg paa resorten vaar. Eller, mennene ser ut til aa kjede seg, kvinnene anstrenger seg kanskje mer for aa skjule det, for det maa jo vaere kjedelig aa vaere paa tur med en mann som kjeder seg, eller ser ut som han kjeder seg, slik at du blir redd for hva alle skal si.
Se, saa kjedelig hun maa vaere, siden typen hennes kjeder seg saann!
Kanskje er det bare jeg som tenker saann.
En venninne fortalte meg en gang at hun aldri hadde hatt det saa ille med en kjaereste som paa chartertur til Thailand. Jo vakrere og mer velfrisert det var rundt dem, jo styggere og skeivere framsto forholdet deres. All denne tiden til tosomhet, til aa pleie kjaerligheten, og saa var det ikke saa mye der aa pleie.
Se, saa kjedelig hun maa vaere, siden typen hennes kjeder seg saann!
Kanskje er det bare jeg som tenker saann.
En venninne fortalte meg en gang at hun aldri hadde hatt det saa ille med en kjaereste som paa chartertur til Thailand. Jo vakrere og mer velfrisert det var rundt dem, jo styggere og skeivere framsto forholdet deres. All denne tiden til tosomhet, til aa pleie kjaerligheten, og saa var det ikke saa mye der aa pleie.
tirsdag 18. november 2008
Dette er den fineste bilen
du kan ha paa Koh Lanta.
Toyota Vigo.
Mange har den, det er nesten ingen gamle biler her. Det er vel pengene fra turismen, alle svenskene. Pengene gaar altsaa ikke bare til nudler, oel og dykning. Eller, det er akkurat det de gjoer, men saa i det fine kretsloepet, blir fried rice og Chang-oel til en bil.
Og det skal vaere akkurat den fargen som er paa bildet. De fineste reisebyraaene skiper sine folk hit og dit i en saann en, da har de laget benker bak, en benk paa hver side. De mest flottesen lokale folka kjoerer seg selv og familien rundt i en Vigo.
Den er hovedpremien i sms-konkurranser ogsaa.
Toyota Vigo.
Mange har den, det er nesten ingen gamle biler her. Det er vel pengene fra turismen, alle svenskene. Pengene gaar altsaa ikke bare til nudler, oel og dykning. Eller, det er akkurat det de gjoer, men saa i det fine kretsloepet, blir fried rice og Chang-oel til en bil.
Og det skal vaere akkurat den fargen som er paa bildet. De fineste reisebyraaene skiper sine folk hit og dit i en saann en, da har de laget benker bak, en benk paa hver side. De mest flottesen lokale folka kjoerer seg selv og familien rundt i en Vigo.
Den er hovedpremien i sms-konkurranser ogsaa.
søndag 16. november 2008
Ludvig Holberg, snork
I dag har jeg laert at Ludvig Holberg oekonomiserte med tiden sin, han skroet av at han bare satt et kvarter ved middagsbordet mens en annen tomsing satt halvannen time. Han skrev brev paa en linje eller to, aldri lengre, da kunne han heller bruke tiden paa forfatterskapet.
Fritt for aa ikke invitere ham paa middag, fritt for aa ikke ha ham som brevvenn.
Fritt for aa ikke invitere ham paa middag, fritt for aa ikke ha ham som brevvenn.
fredag 14. november 2008
Jeg har sett meg selv som gammel
Vi har blitt pensjonister. Vi synes det er litt slitsomt aa ha planlagt mer enn en ting om dagen, uff, rekker vi alt dette da? Hvordan skal det bli med spising og de smaa lurene vi tar hele tiden? Til byen for aa hente briller OG innom skredderen. Oi, det er godt kvelden er aapen.
Jo mindre vi har aa gjoere, jo stoerre plass tar de faa gjoeremaalene vi har.
Vi ligger i hver vaar seng i bungalowen og forteller hverandre naar vi har tenkt til aa dusje. At det skal bli godt med en cola. Vi faar ta en snart.
I morgen kveld skal vi paa matlagingskurs, de henter oss ved hotellet ti paa halv fire. Men hva skal vi gjoere foerst? Det er nok best aa bli ved resorten, paa stranda, ikke saa langt unna.
Kanskje vi skal ta ansiktsmaske? En haarkur? Vi har snakket om det i dagevis, men faar paa en maate aldri tid. Vi maa planlegge naar vi skal dusje bedre.
Jo mindre vi har aa gjoere, jo stoerre plass tar de faa gjoeremaalene vi har.
Vi ligger i hver vaar seng i bungalowen og forteller hverandre naar vi har tenkt til aa dusje. At det skal bli godt med en cola. Vi faar ta en snart.
I morgen kveld skal vi paa matlagingskurs, de henter oss ved hotellet ti paa halv fire. Men hva skal vi gjoere foerst? Det er nok best aa bli ved resorten, paa stranda, ikke saa langt unna.
Kanskje vi skal ta ansiktsmaske? En haarkur? Vi har snakket om det i dagevis, men faar paa en maate aldri tid. Vi maa planlegge naar vi skal dusje bedre.
onsdag 12. november 2008
Jassaa, det er saann de gjoer det
Naa vet jeg hvorfor jeg trodde han svenske dykke(r)instruktoeren floerta med meg. Han holder oeyekontakt litt for lenge.
Med alle oppdaget jeg ogsaa, eller veldig mange hvert fall.
Men for et triks. Det er jo genialt. Man har foelelsen av at noen floerter, men saa subtilt likevel. Litt usikker. Ikke de aapenlyse vitsene, sea snakes, honey, the only snakes you need to worry about are the trouser snakes! Hahahaha!
Nei, nei, bare et blikk som holdes litt for lenge. Ikke hver gang.
Jeg tror han holder rytmen med hvert tredje blikk, improviserer etter hva som blir sagt.
Toer man proeve selv? Kan jeg faa det til aa funke?
Vi kjoerer eksperiment!
Med alle oppdaget jeg ogsaa, eller veldig mange hvert fall.
Men for et triks. Det er jo genialt. Man har foelelsen av at noen floerter, men saa subtilt likevel. Litt usikker. Ikke de aapenlyse vitsene, sea snakes, honey, the only snakes you need to worry about are the trouser snakes! Hahahaha!
Nei, nei, bare et blikk som holdes litt for lenge. Ikke hver gang.
Jeg tror han holder rytmen med hvert tredje blikk, improviserer etter hva som blir sagt.
Toer man proeve selv? Kan jeg faa det til aa funke?
Vi kjoerer eksperiment!
tirsdag 11. november 2008
Han med bil vinner alltid
Ting du maa vite hvis du er med i en thailandsk musikkvideo, i hvert fall hvis det er en paa Fan TV:
En skade av et eller annet slag, er en god start. Helst maa skaden foere til bandasjering. Det er mye som funker: Ramle av sykkel og skrubbe albuen, bokse neven inn i en telefonkiosk, uforklarlig hjertestans (ja, man faar bandasje da ogsaa).
Hvis du sjekker mobilen hennes: Den er full av tekstmeldinger fra Den andre med store hjerter. Ikke gjoer det.
Naar det regner kommer hun alltid til aa velge han med bil over deg og mopeden din. Selv om du griner.
Enten du er den snille gutten eller den utro jenta: Mot slutten kommer musikken til aa fades ned i fem sekunder. Hvis du er gutt skal du rope hoeyt her, hvis du er jente skal du hulke. Ikke bli stressa, de skrur musikken opp igjen.
Hvis du er jente og avstandsforelsket: Du faar ham ALDRI.
En skade av et eller annet slag, er en god start. Helst maa skaden foere til bandasjering. Det er mye som funker: Ramle av sykkel og skrubbe albuen, bokse neven inn i en telefonkiosk, uforklarlig hjertestans (ja, man faar bandasje da ogsaa).
Hvis du sjekker mobilen hennes: Den er full av tekstmeldinger fra Den andre med store hjerter. Ikke gjoer det.
Naar det regner kommer hun alltid til aa velge han med bil over deg og mopeden din. Selv om du griner.
Enten du er den snille gutten eller den utro jenta: Mot slutten kommer musikken til aa fades ned i fem sekunder. Hvis du er gutt skal du rope hoeyt her, hvis du er jente skal du hulke. Ikke bli stressa, de skrur musikken opp igjen.
Hvis du er jente og avstandsforelsket: Du faar ham ALDRI.
fredag 7. november 2008
Hva er vitsen med å være så farlig?
I morgen reiser jeg til Koh Lanta og kubemanetene, kommer muligens til å dø, og det blir jo ikke noe gøy. Det er visst sånn at ti meter tentakler = død i løpet av ett minutt, sier leksikon. Og jeg lurer på hva i alle dager som er poenget med å være så sinnssykt giftig?
Jeg kan ingenting om maneter, og nå lurer jeg litt på hva greia er. Hva vil de? Hvorfor så farlig? Hva skal den med meg? Drepe og så spise meg? Hvordan da? Eller bare dupper den rundt i havet og skvulper tentakler på alt mulig på måfå?
De har øyne, men de har ikke hjerne, og kan søke mot byttedyr (meg, det da). Men hvordan virker øyne uten hjerne, hvordan vet øynene hva de ser?
Jeg kan ingenting om maneter, og nå lurer jeg litt på hva greia er. Hva vil de? Hvorfor så farlig? Hva skal den med meg? Drepe og så spise meg? Hvordan da? Eller bare dupper den rundt i havet og skvulper tentakler på alt mulig på måfå?
De har øyne, men de har ikke hjerne, og kan søke mot byttedyr (meg, det da). Men hvordan virker øyne uten hjerne, hvordan vet øynene hva de ser?
torsdag 6. november 2008
Skjer'a?
Herregud, skal man like tekno også nå? Hva blir det neste? Kommer jeg til å gnage om rave og danse med lightsticks?
Men jeg liker denne Robyn-remixen! Jeg kan ikke noe for det!
Men jeg liker denne Robyn-remixen! Jeg kan ikke noe for det!
onsdag 5. november 2008
Nortec Collective og mitt Tijuana
Oslo World Music Festival, nå er den i gang. I går kveld så jeg de meksikanske dj'ene i Nortec Collective, med en liten gjeng med tuba, trompet og trekkspill. Den harry meksikanske musikken med elektronika, de riktige rytmene, den rette ironien. Det kokte foran på dansegulvet, det var vennlig lenger bak.
Og Nortec Collective snakker om å være fra Tijuana, grensebyen, Strömstad the American Way, amerikanere kommer for å drikke og kjøpe billige medisiner, meksikanere kommer for å ta seg over grensa. Men mange kommer ikke lenger.
Og jeg tenker på mitt Tijuana, jeg sitter i en bil, jeg er så forelsket at jeg tror jeg skal dø, jeg prøver å komme så nær jeg kan,
og du vil også, du strekker deg mot meg.
For første gang ser jeg en skjerm langs en motorvei der små lys former ordene CHILD ABDUCTION og noe om en svart mini-van, og jeg tenker nå skal et barn dø, og jeg skal til Mexico. Fire tydelige filer smelter ned til to rotete på grensa, alt faller sammen, ingen vil se passet mitt, og nå går det en fyr midt i veien som selger høner.
Vi kjører ned til lille Rosarito, vi bor fint, på et gammelt filmstjernehotell, men byen er en liten stripe med tomme spring break-hotell, de har mekanisk okse, de har volleyballbane og sand, men ingen tenåringer som vil drikke seg fulle og skjemme seg ut.
Vi går inn porten til hotellet, Gjennom denne porten har verdens vakreste kvinner gått, står det. Og her er jeg, tenker jeg.
Er det nok?
Jeg kløner på hotellrommet, vi er på badet, jeg prøver å spyle ned i do, den vil ikke, jeg trykker igjen og igjen, oi, oi, do flommer over, do-vann ned på vegg til vegg-teppet, unnskyld.
Jeg insisterer på å bade i et alt for kaldt Stillehav, for når får jeg sjansen igjen, det er ingen i vannet, jeg tenker på hvithai, jeg bare setter meg på huk, sånn, vann til skuldrene, og går opp igjen.
Det får holde.
Vi kjøper øl av en gammel mann, han kan ikke engelsk men han har en t-skjorte som sier I'm shy, but I've got a big dick,
og jeg skjønner ikke mye, men du ler, og da ler jeg også.
Og vi prøver å nærme oss hverandre, between the sheets,
over bordet, mellom ølflaskene, sand mellom tærne, se meg,
jeg vil, du vil.
Og rundt oss er det ingen smårips som vil danse i bare trusa, ingen kameraer fra MTV, det er fraværet av dem, men det er solnedgang, og jeg tenker Sunset Beach og jeg skjønner hva de mener.
Det er å møte noen og bli rystet, å miste den man var og finne en ny versjon, det er å prøve å komme seg på beina igjen, det er å måtte vrikke ankelen noen ganger før man står støtt, det er å måtte ty til teite metaforer.
Og Nortec Collective snakker om å være fra Tijuana, grensebyen, Strömstad the American Way, amerikanere kommer for å drikke og kjøpe billige medisiner, meksikanere kommer for å ta seg over grensa. Men mange kommer ikke lenger.
Og jeg tenker på mitt Tijuana, jeg sitter i en bil, jeg er så forelsket at jeg tror jeg skal dø, jeg prøver å komme så nær jeg kan,
og du vil også, du strekker deg mot meg.
For første gang ser jeg en skjerm langs en motorvei der små lys former ordene CHILD ABDUCTION og noe om en svart mini-van, og jeg tenker nå skal et barn dø, og jeg skal til Mexico. Fire tydelige filer smelter ned til to rotete på grensa, alt faller sammen, ingen vil se passet mitt, og nå går det en fyr midt i veien som selger høner.
Vi kjører ned til lille Rosarito, vi bor fint, på et gammelt filmstjernehotell, men byen er en liten stripe med tomme spring break-hotell, de har mekanisk okse, de har volleyballbane og sand, men ingen tenåringer som vil drikke seg fulle og skjemme seg ut.
Vi går inn porten til hotellet, Gjennom denne porten har verdens vakreste kvinner gått, står det. Og her er jeg, tenker jeg.
Er det nok?
Jeg kløner på hotellrommet, vi er på badet, jeg prøver å spyle ned i do, den vil ikke, jeg trykker igjen og igjen, oi, oi, do flommer over, do-vann ned på vegg til vegg-teppet, unnskyld.
Jeg insisterer på å bade i et alt for kaldt Stillehav, for når får jeg sjansen igjen, det er ingen i vannet, jeg tenker på hvithai, jeg bare setter meg på huk, sånn, vann til skuldrene, og går opp igjen.
Det får holde.
Vi kjøper øl av en gammel mann, han kan ikke engelsk men han har en t-skjorte som sier I'm shy, but I've got a big dick,
og jeg skjønner ikke mye, men du ler, og da ler jeg også.
Og vi prøver å nærme oss hverandre, between the sheets,
over bordet, mellom ølflaskene, sand mellom tærne, se meg,
jeg vil, du vil.
Og rundt oss er det ingen smårips som vil danse i bare trusa, ingen kameraer fra MTV, det er fraværet av dem, men det er solnedgang, og jeg tenker Sunset Beach og jeg skjønner hva de mener.
Det er å møte noen og bli rystet, å miste den man var og finne en ny versjon, det er å prøve å komme seg på beina igjen, det er å måtte vrikke ankelen noen ganger før man står støtt, det er å måtte ty til teite metaforer.
tirsdag 4. november 2008
Jill Greenberg, manipulatoren
Fotografen Jill Greenberg ville vise sin frustrasjon over Bush-administrasjonen og kristen fundamentalisme med portretter av gråtende småbarn. Kontroversielt? Ikke idéen i seg selv, men ikke alle likte metodene hennes for å få modellene til å gråte:
Hun ga dem godteri, som hun tok fra dem igjen.
Slikt gjør man ikke mot barn! For en satan! Nei, slå heller babyene i hodet med global oppvarming, kreasjonisme, krig og mor og fars rett til å ha en pistol så kidsa kan skyte seg selv eller en venn når de blir store nok til å åpne skuffen.
(Nei, jeg har ikke lyst til å være nyansert akkurat nå.)
Fra End Times, 2006:
Flere bilder fra End Times her.
For ikke så lenge siden tok hun bilder av John McCain for magasinet The Atlantic, det var til forsiden.
Man kan vel si at Greenberg ikke er redd for å vise hvem hun heier på i dag:
Ikke alle synes det ser så ille ut, det var kanskje derfor det kom på trykk. Men uheldig lyssetting og manglende vilje til den sedvanlige photoshoppinga, det ser man jo.
Til sammenligning, jeg synes Barack Obama kommer bedre ut av det på dette coveret fra Time, desember 2007:
Bildet av Obama er forresten tatt av en annen fotograf, Platon.
Tilbake til Greenberg: I tillegg tok hun en del andre, verre bilder av McCain, som hun herjet med på nettsiden sin. Norske medier skrev også om det, du kan jo sjekke denne saken fra VG for eksempel. The Atlantic sa unnskyld, og Greenberg fikk kjeft for å være uprofesjonell.
Og jeg tenker forbi bildet av McCain, akkurat den situasjonen, hvem sa hva, nei, jeg lurer på når det er greit å vise meningene sine, og hvordan det er greit å vise dem. Når er man feig hvis man ikke roper høyt hva man mener, og når skal man pakke det pent vekk, vente til det passer seg?
Men nok politikk, jeg klarer ikke mer, jeg har vondt i magen på grunn av et valg et helt verdenshav unna. Absurd, men ikke likevel.
La oss se på Greenbergs fine Monkey Portraits fra 2004 i stedet! Ja! Alle liker aper.
Hun ga dem godteri, som hun tok fra dem igjen.
Slikt gjør man ikke mot barn! For en satan! Nei, slå heller babyene i hodet med global oppvarming, kreasjonisme, krig og mor og fars rett til å ha en pistol så kidsa kan skyte seg selv eller en venn når de blir store nok til å åpne skuffen.
(Nei, jeg har ikke lyst til å være nyansert akkurat nå.)
Fra End Times, 2006:
Flere bilder fra End Times her.
For ikke så lenge siden tok hun bilder av John McCain for magasinet The Atlantic, det var til forsiden.
Man kan vel si at Greenberg ikke er redd for å vise hvem hun heier på i dag:
Ikke alle synes det ser så ille ut, det var kanskje derfor det kom på trykk. Men uheldig lyssetting og manglende vilje til den sedvanlige photoshoppinga, det ser man jo.
Til sammenligning, jeg synes Barack Obama kommer bedre ut av det på dette coveret fra Time, desember 2007:
Bildet av Obama er forresten tatt av en annen fotograf, Platon.
Tilbake til Greenberg: I tillegg tok hun en del andre, verre bilder av McCain, som hun herjet med på nettsiden sin. Norske medier skrev også om det, du kan jo sjekke denne saken fra VG for eksempel. The Atlantic sa unnskyld, og Greenberg fikk kjeft for å være uprofesjonell.
Og jeg tenker forbi bildet av McCain, akkurat den situasjonen, hvem sa hva, nei, jeg lurer på når det er greit å vise meningene sine, og hvordan det er greit å vise dem. Når er man feig hvis man ikke roper høyt hva man mener, og når skal man pakke det pent vekk, vente til det passer seg?
Men nok politikk, jeg klarer ikke mer, jeg har vondt i magen på grunn av et valg et helt verdenshav unna. Absurd, men ikke likevel.
La oss se på Greenbergs fine Monkey Portraits fra 2004 i stedet! Ja! Alle liker aper.
søndag 2. november 2008
Møt en megalodon
Som forøvrig betyr stor tann. Det er en prehistorisk hai, den levde for mellom 18 og 1,5 millioner år siden. Dinosaurene er eldre, de døde visst ut for 65 millioner år siden, det har en femåring lært meg.
For megalodonen hadde ikke bare store tenner, se på denne illustrasjonen en wiki-flinkis har lagd:
Atten meter rød megalodon, seks meter grønn, godt voksen hvithai, gummitarzan i blått der, det er deg.
Jeg tenker på megalodoner i blant, for eksempel når jeg sitter i et lite Widerøefly, da lurer jeg på om det er sånn ca samme størrelse.
Når jeg bader og dykker, tenker jeg på megalodon, men kanskje mer på hvithai. Ja, mest på den. Og litt på megamouth, en haiart som ikke ble oppdaget før i 1976. Ikke at den er farlig, men jeg tenker på alt som lever der ute, nede, som vi ikke vet om.
Men det er bedre å dykke enn å svømme, selv proffe haidykkere liker ikke å plaske rundt i vannskorpa, i hvert fall ikke i dypt vann. Du er tryggere et lite stykke ned, enn om du lager en silhuett på overflata og ikke aner hva som er der, under deg.
Hvithai, så klart.
(Og ja, er man først outet som haigal, er det ingen grunn til å spare på kruttet. Akkurat nå sitter jeg og tenker på de tre vanligste formene for uprovoserte angrep i følge ISAF: The hit-and-run, the bump-and-bite og snikangrepet. Og hvordan man kan unngå dem. Jeg pleier som regel å sørge for å ha minst tre-fire folk som buffer litt lenger ute i vannet når jeg bader. Og det er faktisk ikke så dumt, sier de som kan det. Kjipt for bufferne.)
For megalodonen hadde ikke bare store tenner, se på denne illustrasjonen en wiki-flinkis har lagd:
Atten meter rød megalodon, seks meter grønn, godt voksen hvithai, gummitarzan i blått der, det er deg.
Jeg tenker på megalodoner i blant, for eksempel når jeg sitter i et lite Widerøefly, da lurer jeg på om det er sånn ca samme størrelse.
Når jeg bader og dykker, tenker jeg på megalodon, men kanskje mer på hvithai. Ja, mest på den. Og litt på megamouth, en haiart som ikke ble oppdaget før i 1976. Ikke at den er farlig, men jeg tenker på alt som lever der ute, nede, som vi ikke vet om.
Men det er bedre å dykke enn å svømme, selv proffe haidykkere liker ikke å plaske rundt i vannskorpa, i hvert fall ikke i dypt vann. Du er tryggere et lite stykke ned, enn om du lager en silhuett på overflata og ikke aner hva som er der, under deg.
Hvithai, så klart.
(Og ja, er man først outet som haigal, er det ingen grunn til å spare på kruttet. Akkurat nå sitter jeg og tenker på de tre vanligste formene for uprovoserte angrep i følge ISAF: The hit-and-run, the bump-and-bite og snikangrepet. Og hvordan man kan unngå dem. Jeg pleier som regel å sørge for å ha minst tre-fire folk som buffer litt lenger ute i vannet når jeg bader. Og det er faktisk ikke så dumt, sier de som kan det. Kjipt for bufferne.)
Kjendiser, tyveri og voldtektsmetaforer
Jørn Hoel har blitt frastjålet en haug med ting, musikkutstyr, sangskisser, og det er klart, det er ikke noe gøy. Det er no forbanna dritt, faktisk. Men er det virkelig som å miste kjæresten? Nja, jeg kan leve med den metaforen. Tap, noe du var glad i, joda.
Bilen var nærmest voldtatt, kunne Hoel også fortelle. Jaha?
For fire år siden ble Dan Børge Akerø voldtatt. Nei, vent litt. Noen stjal bilen hans mens han skulle hente i barnehagen, nøkkelen sto i, det var dumt og til VG sa han:
Og ja, jeg skjønner at det handler om å uttrykke en følelse av at grenser har blitt tråkka på, at noen har tatt seg til rette, tatt noe som var ditt. Men voldtekt...?
Bilen var nærmest voldtatt, kunne Hoel også fortelle. Jaha?
For fire år siden ble Dan Børge Akerø voldtatt. Nei, vent litt. Noen stjal bilen hans mens han skulle hente i barnehagen, nøkkelen sto i, det var dumt og til VG sa han:
Man føler seg nesten litt voldtatt i en sånn sammenheng. En vond følelse, du klandrer deg selv, og er forbannet på verden.Jeg reagerte på ordvalget da, og jeg gjør det fortsatt. Hvis valget står mellom voldtekt og frastjålet bil, vet jeg hva jeg ville ha foretrukket. Heldigvis fikk han bilen tilbake etter et par dager. Forhåpentligvis gikk også følelsen av å være litt voldtatt over like fort.
Og ja, jeg skjønner at det handler om å uttrykke en følelse av at grenser har blitt tråkka på, at noen har tatt seg til rette, tatt noe som var ditt. Men voldtekt...?
Magnhild Opdøl: Ingen går mot meg ustraffet
På fredag var jeg så vidt innom Opdøls utstiling på Galleri LNM, Nemo Me Impune Lacessit. Jeg likte godt det jeg så av henne på 40/40 på Stenersenmuseet.
Blyant på papir, dødsmasker i bronse og ei lita mus,
det oppsummerer vel bra.
En del av figurene hadde tynne, insektaktige vinger.
Som Gorilla Girl:
Bildene mine yter forøvrig ikke detaljene rettferdighet,
men det skjønte du jo.
Jeg likte kanskje best den lille Napoleonmusa:
Som selvfølgelig fikk meg til å tenke på Jacques-Louis Davids maleri av Napoleon, han var jo en stor mann, men ikke stor.
Ikke like liten som en mus, men, men:
Her er han igjen, Hero:
På veggen ved siden av hang mange små musehoder i bronse, Casualties, dødsmasker:
Flere døde mus, Miceoleum:
Musehodene i bronse ligger på pels av et eller annet slag.
Under tegningene står det hva de døde av. Explosion, for eksempel.
Dødsmasker i bronse. Tar man gipsavstøpning av fjeset, lager en form, og så heller man bronse oppi? Ja, det må være sånn.
Lurer på hvordan det er å holde de små musene, det blir så smått, alle detaljene.
Det var mange flere tegninger, jeg hang meg vel mest opp i musene. Du kan se flere bilder her.
Blyant på papir, dødsmasker i bronse og ei lita mus,
det oppsummerer vel bra.
En del av figurene hadde tynne, insektaktige vinger.
Som Gorilla Girl:
Bildene mine yter forøvrig ikke detaljene rettferdighet,
men det skjønte du jo.
Jeg likte kanskje best den lille Napoleonmusa:
Som selvfølgelig fikk meg til å tenke på Jacques-Louis Davids maleri av Napoleon, han var jo en stor mann, men ikke stor.
Ikke like liten som en mus, men, men:
Her er han igjen, Hero:
På veggen ved siden av hang mange små musehoder i bronse, Casualties, dødsmasker:
Flere døde mus, Miceoleum:
Musehodene i bronse ligger på pels av et eller annet slag.
Under tegningene står det hva de døde av. Explosion, for eksempel.
Dødsmasker i bronse. Tar man gipsavstøpning av fjeset, lager en form, og så heller man bronse oppi? Ja, det må være sånn.
Lurer på hvordan det er å holde de små musene, det blir så smått, alle detaljene.
Det var mange flere tegninger, jeg hang meg vel mest opp i musene. Du kan se flere bilder her.
lørdag 1. november 2008
Girl Talk griser med Grizzly Bear
Hip-hop med ristende rumper og Brooklyn-indie, mash og mix:
Denne hørte jeg altfor mye på forrige vinter. Men jeg tror ikke den er helt uthørt ennå.
Ofte synes jeg sånne mashups eller remix eller hva det nå heter, bare vil seg her og der, en hel låt blir for mye. Men her liker jeg comboen bedre enn låtene hver for seg.
Snakker om sola, her er låtene hver for seg:
Grizzly Bear, The Knife
Clipse feat. Slim Thug, Wamp Wamp (What It Do)
Også myspacen til Girl Talk, da.
Han var vel forresten på Øya i sommer, men det var ikke jeg.
Denne hørte jeg altfor mye på forrige vinter. Men jeg tror ikke den er helt uthørt ennå.
Ofte synes jeg sånne mashups eller remix eller hva det nå heter, bare vil seg her og der, en hel låt blir for mye. Men her liker jeg comboen bedre enn låtene hver for seg.
Snakker om sola, her er låtene hver for seg:
Grizzly Bear, The Knife
Clipse feat. Slim Thug, Wamp Wamp (What It Do)
Også myspacen til Girl Talk, da.
Han var vel forresten på Øya i sommer, men det var ikke jeg.
Finanskrise - Depresjonen, 0-1
Ja, det er finanskrise og rentefest om hverandre, og ingen vil ha leiligheten din, men du kan kjøpe Island, og alle sier bytt bank din dust, og jeg sier jeg orker ikke.
I stedet tenker jeg på Dorothea Lange, på bildene hennes fra Depresjonen, stor forbokstav, den ordentlige.
Jeg tenker på "Migrant Mother", at Florence Owens Thompson, som hun heter, døde av kreft for 25 år siden, mens vi fortsatt ser på fjeset hennes.
I 1936, da bildet ble tatt, var hun enke og tok seg av fem barn, hun var på vei fra Los Angeles og nordover langs kysten til Watsonville, bilen brøt sammen, hun måtte stoppe. Og der tok Lange bildet av henne.
Her er bittelitt av et intervju med Thompson, hun forteller om livet sitt på 30-tallet, om da bildet ble tatt.
I stedet tenker jeg på Dorothea Lange, på bildene hennes fra Depresjonen, stor forbokstav, den ordentlige.
Jeg tenker på "Migrant Mother", at Florence Owens Thompson, som hun heter, døde av kreft for 25 år siden, mens vi fortsatt ser på fjeset hennes.
I 1936, da bildet ble tatt, var hun enke og tok seg av fem barn, hun var på vei fra Los Angeles og nordover langs kysten til Watsonville, bilen brøt sammen, hun måtte stoppe. Og der tok Lange bildet av henne.
Her er bittelitt av et intervju med Thompson, hun forteller om livet sitt på 30-tallet, om da bildet ble tatt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
