lørdag 26. februar 2011

En egen plass i helvete

Jeg vil samle på egne plasser i helvete. Det er en egen plass for voksne som misbruker barn. For spinninginstruktører. For de som lager en dårlig cover av en låt noen liker skikkelig godt, dermed er Ingrid Olava i trøbbel etter Her kommer vinteren. Og ikke minst for kvinner som ikke hjelper hverandre. Der de skal være blir det folksomt, jeg gruer meg allerede.

Hvilke flere reserverte plasser er det i helvete? Hjelp meg med å lage liste. Nå sitter jeg og googler.

søndag 20. februar 2011

Jeg må jobbe med gausskurven

Jeg rekker så vidt å lære meg å hekle av å se videoer på YouTube, styrtprodusere bursdags- og barselgaver, og så leser jeg at hekling og strikking er supertrendy. Det var da som svarte. Jeg burde ha skjønt at det var noe der, jeg fant ingen hekle-/strikkebøker i årets Mammutsalg.

Og: Da navnestatistikken ble lagt ut i januar, viste det seg at navnet vi hadde valgt til arvingen er på vei opp og fram. Og jeg som samvittighetsfullt sjekket SSB sine navnetabeller i timevis, jeg trodde vi var trygge.

Folk må slutte å bevege seg i flokk med meg.
Det blir så slitsomt å være unik.

Kan jeg jobbe meg rundt dette på noe vis?
Dette er så annerledes at det virker helt vanlig!!

torsdag 3. februar 2011

Etter fødsel

Dette minner meg om noen uker/måneder etter å ha pult for første gang: Følelsen av at kroppen har vært med på noe helt ekstraordinært går over.
Det synker inn: "Alle" gjør det, eller har gjort det.
Til og med mora mi.

Andres fødselshistorier kan begynne å bli like kjedelige som de en gang var. Jeg har riktignok fått flere referanser, nå vet jeg at det gikk fort hvis fødselen tok sju timer. Før var jeg helt blank, er ikke sju timer ganske lenge da? Igjen har det blitt et spørsmål om fortellerteknikk, som med de fleste historier.

Det kjennes ikke lenger ut som livmora skal dette ut hvis jeg presser på do. Livet, og kroppen, går videre.