Etter fødsel

Dette minner meg om noen uker/måneder etter å ha pult for første gang: Følelsen av at kroppen har vært med på noe helt ekstraordinært går over.
Det synker inn: "Alle" gjør det, eller har gjort det.
Til og med mora mi.

Andres fødselshistorier kan begynne å bli like kjedelige som de en gang var. Jeg har riktignok fått flere referanser, nå vet jeg at det gikk fort hvis fødselen tok sju timer. Før var jeg helt blank, er ikke sju timer ganske lenge da? Igjen har det blitt et spørsmål om fortellerteknikk, som med de fleste historier.

Det kjennes ikke lenger ut som livmora skal dette ut hvis jeg presser på do. Livet, og kroppen, går videre.