tirsdag 31. mars 2009

Dette er pynt


i hvert fall på en indisk restaurant i Pilestredet.

søndag 29. mars 2009

Bra er fint det og

Hvis Sara Skjoldnes føler at hun kunne trenge litt mer motgang, er det jo bare å sjekke bloggene som twingler seg opp under nettsaken om at hun ble kåret til Frøken Norge i går.

Hun synes hun har det bra om dagen. Hun lurer på om hun ville ha lært mer av motgang, hvis hun måtte jobbe mer for å få ting til. Det er vel ikke så dumt tenkt? Heller det enn den der jeg ble mobbet på barneskolen, de syntes jeg var rar og stygg som modeller så ofte kommer med.

Men denne motgangen da.

Når ting har gått dritt (mest kjærlighetssorg, når jeg tenker meg om) har jeg fortalt meg selv at jeg i det minste har lært noe av det. Jeg tror jeg antok at jeg ble mer reflektert av å tenke og kna, at jeg ville ha vært kjedeligere hvis ting bare gikk min vei.

Nå ser jeg på venninne midt i tredveårene som for første gang opplever å bli dumpa, og jeg vet ikke om hun blir et så innmari mye bedre menneske av det. Hun er vel mest bare trist.

Kanskje er det bedre å måtte jobbe for å få noe til, at ting ikke kommer for lett. Streve og streve for å få den jobben, kjempe for kjæresten. Men jeg vet da søren. Jeg har ikke lyst til å slåss, jeg har lyst til å ha det bra. Det er vel andre måter å lære på enn motgang?

Satre Stuelke leker med røntgen

Hva skjer når en kunstprofessor begynner å studere medisin og får tilgang til en ct-skanner?

Dette:


Dette er seks Chicken McNuggets fra McDonald's. Satre Stuelke, som kunstneren heter, ble slått av hvor vake han synes de var.


Datterens lekeubåt som ikke virket lenger. Diagnose: Rust.


Og Barbie så klart. Ser nesten ut som det er litt skjelett inni der.

Egentlig tror jeg ikke man trenger å være kunstner for å ha det gøy med røntgen. Men må kanskje være det for å få lov til å låne og leke med dyrt utstyr på et sykehus?

NY Times har lagt ut flere bilder.

Og her har han lagt ut enda mer selv.

Lekebursdag

Var det ikke litt rart med alt det barbiestyret for noen helger siden, da den dukka fylte femti? Hvor mye mer er det å si, jeg synes allerede jeg har hørt historien om hvordan den ble til og at den er for tynn til å ha mensen og så videre alt for mange ganger. Det er bare å glede seg til sekstiårslaget, da får jeg vel repetert det igjen. Og er det ikke de bratz-dukkene med kjempestorehoder og hotpants som gjelder nå? Kanskje de fyller ti år snart?

Kjempespent på å få høre hvordan de ble til!!!!!

(Og bildet tilhører Mark Ryden)

onsdag 25. mars 2009

Girl Talk på Blå i kveld

Og jeg skal ikke. Mest av teite grunner, jeg så det ikke før nå, jeg har andre planer, jeg vet ikke hvem jeg ville ha fått med meg og jeg orker ikke orge. Dessuten liker jeg planene jeg allerede har.


Men jeg liker jo Girl Talk. Det vil si, jeg har hørt veldig mye på én låt.

Men kanskje du kan?
Jeg tror det blir bra.

Slow, slow

Er det ikke en sånn greie med slow living, slow cooking, og hva mer?
Men slow working, når blir det in?

Nå høres det sikkert ut som jeg har hatt en helt forferdelig stressdag på jobb. Tvertimot, det har vært flyt og fint.

Men man liker jo å følge med.

søndag 22. mars 2009

Begrav meg i stål

Så klart likkister også må forandre seg. Studenter ved Høgskolen i Akershus har vist hvordan de tror framtidas likkister kan se ut. Og Romerikes Blad har snakket med dem.


Kistene ble vist fram på en møbelmesse i Stockholm i februar, billedkunstner og lektor ved høgskolen Gunnar H. Gundersen var der:

– Interessant å se publikums reaksjoner. Da de oppdaget hva det var, blant alle stolene, ble de nærmest forfjamset. Men dette er jo tross alt vårt siste møbel, og jeg håper jeg blir gravlagt i en slik kiste.


Denne likte jeg godt. Men jeg tror jeg vil kremeres. Men man kan vel tenke litt nytt om urner også?

Her er det bilder av flere kister.

lørdag 21. mars 2009

Bok om heis

Noe av det mest håpløse jeg vet, er når jeg har en forestilling om en kjole (for eksempel) i hodet mitt, og så går jeg rundt i butikkene og leter etter en som ser akkurat sånn ut. Men den finnes jo ikke, jeg har funnet den opp, den finnes bare i hodet mitt, da må jeg lage den selv.

De siste årene har jeg lett etter en bok som jeg synes burde finnes, men som jeg ikke har funnet. Det skal være en litt stor, tung bok med mange, mange bilder. Og det skal handle om heis. Litt om heisens historie, men mest om hvordan de ser ut. Én periode var det veldig vanlig å pynte heisen med strietapet, og så glassplate oppå. Jeg har i hvert fall lagt merke til at mange heiser er sånn. Når? Hvorfor det?

torsdag 19. mars 2009

Elle dit knirk

Er irriterende stemmer universelle? For noen måneder siden sto jeg på bussholdeplassen og ventet, på benken ved siden av meg satt et ungt par, kanskje tidlig i 20-årene? De så øst-afrikanske ut. Hun snakket i mobilen, han satt og pirket i asfalten med den ene skotuppen.

Og den stemmen hennes er noe av det verste jeg har hørt. Den knirket og skar i ørene, selv om hun ikke snakket spesielt høyt. Jeg vet ikke hvilket språk det var hun knirket på, og jeg tror ikke det var selve språket jeg ikke likte, jeg tror det var stemmen. Men han fyren så ikke ut til å få frysninger hver gang hun skar og knirket avgårde, og jeg begynte å lure på om irriterende stemmer er universelle, eller kan de funke helt fint på noen språk, og ikke på andre?

Blir knirkedama en drøm på fransk? Jeg kom på den karakteren i Friends, Janice, Oh. My. God. med den fæle stemmen og latteren, er det bare på engelsk den stemmen gjør vondt å høre på?

Jeg skal på konsert på operataket

i august, med Antony and The Johnsons. Billettsalget begynner ikke før i morgen, men fr.martinsen tipset om hemmelige forsalg.

Så nå har jeg kjøpt hemmelige forsalgsbilletter. De ser akkurat ut som andre billetter, minus det styret med å ikke komme gjennom på telefonen, nettsider som henger seg opp og så videre.

I høst så jeg film på operataket. Det var fint.

tirsdag 17. mars 2009

Det er størrelsen det kommer an på?

Jeg leser om svalbardmonsteret, Predator X, og lurer på hvorfor i alle dager disse forhistoriske monsterdyrene er så store? Hvorfor så enorme? Hva skal man egentlig med 30 centimeter lange tenner, og luffer på størrelse med et relativt stort juletre?


Var det bare om å gjøre å bli størst, for da kunne du spise de andre monstrene? Var det et slags genetisk våpenkappløp der de bare vokste seg større og større? Hvorfor skjer ikke det samme nå?

søndag 15. mars 2009

Lewis Boren ble bitt av en hvithai

og da de fant kroppen hans hadde den akkurat de samme bitemerkene som surfebrettet. Eller kaller man det bitemerker når en svær bit rett og slett er bitt helt av og mangler?

Boren hadde padlet ut i vannet i Spanish Bay, litt sør for Moneterey i California på formiddagen 19. desember 1981. Først hadde han surfet med venner, men etter lunsj inne på land dro han ut igjen, alene. Og det var det.

Et par surfere fant brettet hans neste dag, en stor bit manglet. Den dukket opp litt lenger borte på den samme stranda. Kroppen til Boren ble funnet fire dager senere, et par kilometer lenger nord.

Det var blodflekker på brettet, og det virker jo rimelig, men det var ikke Borens. Det var visst haiens, kanskje den skar seg i kjeften på surfebrettet. Bitemerkene viste at haien som hadde bit Boren var mellom 5,5 og 6 meter lang, og at det var en hvithai.

Både det spektakulære bitemerket på brettet og Borens kropp gjorde at han ble og fortsatt er et av verdens mest kjente shark attack-ofre.

Jeg lurer på hvordan det er å bli kjent for måten du dør på. Eller, hvordan det er, man er jo død. Man slipper å oppleve å bli kjendis hvert fall. Det må være utrolig irriterende med folk fra videregående som plutselig skryter på seg at de kjente deg mye bedre enn de gjorde og at du sa det og det og en gang rota dere på fest, og du kan ikke rope tilbake at det var bare litt kyssing og knapt nok det og egentlig var du veldig full og ville aaaaaldri ha gjort det edru. For eksempel.

Tenk om jeg kunne google fram noen som sier at de rota med Lewis Boren? Et øyeblikk.

OK, tilbake i verden igjen

Og det er ikke fordi jeg skulle skyte noen irriterende fugler med hagle, gikk meg bort i skogen og lå i et myrhull i to dager mens jeg slurpa i meg gjørme med snusboksen som skje:

tirsdag 10. mars 2009

Det blir ordnings straks altså

Laptopen min har konka. Det kunne ha blitt en ny vår for gammel-laptopen, men etter å ha brukt tjue minutter på å laste ned en ny versjon av Messenger, kom jeg på hvorfor jeg parkerte den.

Jeg har ikke råd til å kjøpe en stor og fin maskin som kan gi meg den kabalopplevelsen jeg fortjener (jeg forventer effektivitet i tiden i verdens rikeste land). Så da har jeg tatt en liten luksusfellen og kjøpt meg en sånn fin, hvit, mini-jukesemac. Asus eee 1000. Alt med tusen er bra, sånn tenker jeg.

Jeg hentet den på posten for litt siden, oi, så lett tenkte jeg da postdamen ga den til meg. Nå sitter jeg på jobb og kikker på esken.

lørdag 7. mars 2009

Se, jeg har nettvett

På mandag hadde jeg tenkt til å liveblogge meg gjennom Si ja, bli min, den serien på NRK der folk frir til hverandre og alt er bare pute-tv og flaut.

Jeg skulle lære meg sånn coveritlive, mase og mase på Twitter, og kanskje få med én eller to inn, så skulle vi se på det sammen, skrive å fy faen og være onde og morsomme.

Joda. Men så så jeg for meg at disse frierne skulle google seg selv og serien, og så gå inn og lese hvor ond og morsom jeg var, og så hadde det vel ikke blitt morsomt i det hele tatt.

Jeg får fortsette å bearbeide serien med venner på msn i stedet.
Og nå fikk jeg fortalt hvor etisk og grei jeg er.
Ikke verst.

torsdag 5. mars 2009

I'm gonna be so handsome!

En god start på dagen: Ssion og Heaven.


I wanna go to Heaven! I wanna live in a mansion!
I'm gonna be so handsome!

tirsdag 3. mars 2009

Fløy en liten pygméugle gjennom vindu, gjennom vindu

Haha, det finnes en hel haug pygméugler der ute!
Disse for eksempel:


Og sånn ser ugleunger ut:



Det er Seattle-fotograf Paul Bannick som har tatt bildene. De er til en bok, han fikk for seg at han skulle fotografere alle ugle- og hakkespettslag vest i USA, skumleste jeg?

Ellers registrerer jeg at jeg blir mer og mer opptatt av fugler jo eldre jeg blir. Det er fint, jeg er sikkert helt fuglegæern når jeg er gammel, da kan jeg kanskje få sitte et sted med vindu og se ut på dem, jeg skal ha et lite fuglebrett rett utenfor vinduet, det skal være sånn at jeg bare kan skuffe rullekake og brødskalker av kjøkkenbenken og ut vinduet, så skal jeg se på fuglene. Det gjør ikke noe om det bare kommer måker og kråker.

mandag 2. mars 2009

Ikke DET bildet da!

Noen ganger tenker jeg på hva som skjer hvis jeg forsvinner eller blir drept og avisene skriver om det. Jeg tror jeg og foreldrene mine har ulike tanker om hva som er fine bilder av meg.

For jeg vil ha et fint bilde i avisa. Jeg er forfengelig. Jeg vil ikke ha dobbelthake eller tytmage på forsida av Dagbladet. Kanskje synes folk det er litt ekstra forferdelig at jeg er drept hvis jeg framstår som pen.

Nå henter de kanskje bare bilder fra Facebook? Men det er mye rart der, ikke bare coverbilder. Kan jeg tagge bildene jeg liker på en måte, eller lage en egen mappe, kanskje? En slags pressepakke, jeg kan være min egen promobabe post mortem.

Burde jeg bry meg om dette hvis jeg er død? Tja.