torsdag 27. august 2009

Ingmar og Isak

Som barn skal Ingmar Bergman ha blitt livredd av fortellingen om Abraham som ble pålagt å ofre sin førstefødte sønn, Isak. Rett før det er for sent stopper en engel Abrahams hånd og kniven, men Bergman var redd Gud ville be faren hans om det samme. Og at det ikke kom noen engel, ingen himmelsk intervensjon.

Jeg likte heller ikke å høre om Abraham og Isak. Jeg kunne ikke fatte at den samme guden som skulle være så snill og grei, kunne kreve noe sånt. Å be en far om å drepe barnet sitt, og hva med Isaks liv, var ikke det verdt noe?

Og selv med en slags lykkelig slutt, var det fortsatt fælt. Det var som om Abraham tapte ansikt, han hadde ikke klart å gjøre det rette på egenhånd, han måtte stoppes. Og nå ville nesten-drapet alltid ligge der mellom far og sønn, mellom far og Gud. Ikke rart det lugga i barnetroen.

(Jeg tror det var i en dokumentar jeg hørte noen fortelle dette om Bergman. Neimen om jeg husker hvor.)