Livmoren din er liten, sa legen. Og så ligger den litt bakover.
Å, sa jeg. Og tenkte samtidig at det var rart at hun ikke hadde lagt merke til det før, hadde den plutselig skrumpet sammen og falt bakover i tomrommet som oppsto? Hadde det skjedd brått, uten at jeg merket det? Mens jeg gikk til jobb en dag?
Et år senere var jeg hos en gynekolog av den dyre, private sorten.
Vi var ferdige, jeg mumlet noe om at den kanskje hadde virket litt liten og bakoverlent, den livmoren? Hun mumlet ikke tilbake, hun sa høyt og strengt at hun var så lei av de der allmennlegene som slang ut sånne beskjeder. Og nå har du gått og tenkt på det. Og lurt på om det har noe å si hvis du skal ha barn en gang, fortsatte hun. Det er som å si til noen at de har små bein. Hun kunne heller sagt at livmoren din bruker størrelse 36 i sko. Man kan da gå helt fint likevel, løpe maraton om man vil.
(Meta: Hvorfor føles det så privat å utlevere livmoren sin? Ville jeg følt det samme om det var et annet organ? Hjernen for eksempel, hva hvis den var liten og lå bakover? Hmm, ikke noe å skryte av det heller, kjenner jeg.)
Og jeg lurer på hvordan det er med organene våre, de inni kroppen der. Hvordan ser de ut? Kommer de i standard størrelse, standard form, hvor stor er variasjonen? Og ikke sånn sunn/usunn, mer hvordan de ser ut. Er det med organene som med det vi ser på utsiden av kroppen?
Ørneneser, oppstopperneser, flate neser. Alle klarer de vel å lukte og lage snørr. Finnes det en ørnelunge, et oppstopperhjerte? Hvor ulike kan de være? Og nyreformen, hvorfor er kroppen så glad i den? Utstående milt og fregner på tykktarmen?
Hender det at kirurgene åpner en kropp, og en sjelden gang blir slått i bakken av leverens svar på Angelina Jolie? Eller skremt av en galleblære bare en mor kan elske?
Og jeg skjønner at jeg må ta turen til Teknisk museum.
torsdag 29. januar 2009
tirsdag 27. januar 2009
Gjøre selv
Det ble ikke til at jeg lagde julegavene selv i fjor (Ha! Jeg skrev ikke i år. Fornøyd.). Men jeg hadde veldig lyst til å lage denne:
Dette er selvfølgelig ikke sugd fra eget bryst.
Det er lenge til jul, men, men. Lurer på om de kan funke som bordkort? Man setter et lite skilt med navn på inni der, kanskje skrive navnet på magen til dinosauren?
Jeg tror jeg må invitere folk på middag snart.
Dette er selvfølgelig ikke sugd fra eget bryst.
Det er lenge til jul, men, men. Lurer på om de kan funke som bordkort? Man setter et lite skilt med navn på inni der, kanskje skrive navnet på magen til dinosauren?
Jeg tror jeg må invitere folk på middag snart.
mandag 26. januar 2009
Hiroh Kikai, en mann som tar bilder av folk og viser dem fram
Hiroh Kikai tar bilder av folk i Asakusa, en bydel i Tokyo som forklares med ord som tidligere entertainment district, nå colorful. Joda. Jeg skjønner greia.
Han begynte å ta bilder av folk her i 1973, og bakgrunnen er visst alltid den samme, den røde veggen til Sensō-ji-tempelet. Noen ganger kunne han henge rundt der i dagevis før det kom noen forbi som han ville ta bilde av. Og hvorfor skulle det på død og liv være akkurat der? Han bodde i nærheten, blant annet.
Portrettene er enkle, fine. Og så liker jeg titlene, de forteller.
Ikke bare årstall.
A person who was taking a beloved old dog (aged 18) out for an airing, strolling with it in his arms, 2003.
A man who tells me that he has always wanted to attract attention, ever since he was a kid, and has always been knocked around for it, 2002
Og jeg liker at det ikke på død og liv skal være artig hver gang, noen ganger kan det være kort og greit: A Tattoo Artist and His Son, 2003.
Det er lov å lage ønskelister, selv om det er lenge til både bursdag og jul.
Han begynte å ta bilder av folk her i 1973, og bakgrunnen er visst alltid den samme, den røde veggen til Sensō-ji-tempelet. Noen ganger kunne han henge rundt der i dagevis før det kom noen forbi som han ville ta bilde av. Og hvorfor skulle det på død og liv være akkurat der? Han bodde i nærheten, blant annet.
Portrettene er enkle, fine. Og så liker jeg titlene, de forteller.
Ikke bare årstall.
A person who was taking a beloved old dog (aged 18) out for an airing, strolling with it in his arms, 2003.
A man who tells me that he has always wanted to attract attention, ever since he was a kid, and has always been knocked around for it, 2002
Og jeg liker at det ikke på død og liv skal være artig hver gang, noen ganger kan det være kort og greit: A Tattoo Artist and His Son, 2003.
Det er lov å lage ønskelister, selv om det er lenge til både bursdag og jul.
søndag 25. januar 2009
Hvilken farge er babyen din?
Vi er på sykehuset og kikker på den nyfødte. Han er søt, han ble tatt med keisersnitt, hodet har ikke blitt klemt. Han smatter og lager grimaser, knirker litt og lukter nybakt.
Vi prøver å ikke få mammaen til å le, det gjør vondt i operasjonssåret, det går bra hvis hun bare humrer.
De visste ikke om de fikk gutt eller jente før han ble født.
Men det ble en gutt, og nå får han gaver. Små bodyer. I hvitt.
Jeg visste jo ikke hva dere fikk, så jeg tenkte det var best å ta noe som ikke var kjønnsfarga, sier venninnen min.
Vi er stille. Alle sitter og ser for seg fargen kjønn.
Vi ler så høyt at babyen skvetter.
Vi prøver å ikke få mammaen til å le, det gjør vondt i operasjonssåret, det går bra hvis hun bare humrer.
De visste ikke om de fikk gutt eller jente før han ble født.
Men det ble en gutt, og nå får han gaver. Små bodyer. I hvitt.
Jeg visste jo ikke hva dere fikk, så jeg tenkte det var best å ta noe som ikke var kjønnsfarga, sier venninnen min.
Vi er stille. Alle sitter og ser for seg fargen kjønn.
Vi ler så høyt at babyen skvetter.
lørdag 24. januar 2009
Bondestudent
Jeg skal skrive 1500 ord om hvilken funksjon religionen får for Daniels utvikling i Garborgs Bondestudentar. Det går ikke så bra. Jeg kom bare til side 74. Så var det andre ting jeg heller ville gjøre. Drikke øl, se på Buffy og et nyfødt nurk en venninne har lagd, snakke med mann på msn, lese noe annet.
Nå har jeg i det minste innsett at jeg ikke kommer til å komme lenger enn til side 74. Jeg faller ut hele tiden, jeg tenker på andre ting, det går ikke. Neivel, jeg må stunte. Og ingen dør selv om jeg leverer en skikkelig dårlig knoteoppgave.
Men jeg liker ikke meg selv som umotivert deltidsstudent. Jeg liker det ikke i det hele tatt. Jeg liker ikke å bruke tiden min på å sitte og skrive noe jeg vet er bæsj, og så sette navnet mitt på det. Bare et halvt år igjen nå. Så kan jeg lese det jeg vil.
Eller nei, jeg kan fortsette med å gjøre det jeg vil, minus dårlig samvittighet. Sånn blir det.
Nå har jeg i det minste innsett at jeg ikke kommer til å komme lenger enn til side 74. Jeg faller ut hele tiden, jeg tenker på andre ting, det går ikke. Neivel, jeg må stunte. Og ingen dør selv om jeg leverer en skikkelig dårlig knoteoppgave.
Men jeg liker ikke meg selv som umotivert deltidsstudent. Jeg liker det ikke i det hele tatt. Jeg liker ikke å bruke tiden min på å sitte og skrive noe jeg vet er bæsj, og så sette navnet mitt på det. Bare et halvt år igjen nå. Så kan jeg lese det jeg vil.
Eller nei, jeg kan fortsette med å gjøre det jeg vil, minus dårlig samvittighet. Sånn blir det.
torsdag 22. januar 2009
Jeg tenker på døden
Andy Kaufman stjal liket til Gram Parsons og tente på det i ørkenen, og jeg tenker på hvem som skal få bestemme hva som skjer med oss når vi dør. Stefaren til Gram Parsons ville ha en privat seremoni. Ikke musikere, dophuer, bare familie. Men vennene, som Kaufman, ville ta ham med ut til ørken og ufo. De stjal kista og kroppen fra flyplassen, this is for Gram sa de til hverandre, det er jeg sikker på.
Når vi dør nytter det ikke å holde rollene, verdener, fra hverandre. Da kommer de sammen, da sitter de på trebenkene bakover.
Den nærmeste familien, onkler og tanter, kolleger, streite venner, gærne venner. Kristenkusinen og pulevennen.
Men hvem får bestemme hvordan det blir? Er det en stefar som ikke er enig i valgene du tok, er det den som slapp til innerst inne,
men uten giftering, eller er det ordene du signerte på et papir,
med vitner, stempel?
En gang i året sier jeg til mamma og pappa med litt for høy stemme at jeg er tusen prosent for organdonasjon, værsågod,
bare la dem ta det de trenger.
De later som de ikke hører meg, de vil ikke tenke på at jeg kan dø før dem. Og jeg vil ikke dø, men jeg tenker noen ganger på at det kan skje når som helst, en blodpropp propper seg til, kanskje kjører det en bil på veien nå som kommer til å treffe meg om noen år.
Mary Roach ville donere bort rubbel og bit, kanskje Günther von Hagen kunne få litt av kroppen og lage kunst, hun trengte den ikke. Aller helst ville hun bli til plastikk, få en luke på magen så anatomistudenter kunne ta ut organene hennes,
kikke på dem, putte dem tilbake.
Mannen hennes ble stille og gikk på badet. Og hun bestemte seg for å la ham bestemme hvis hun døde først. Det var han som skulle sitte igjen, det var han som skulle velge salmer, ta folk i hånda
og blomstene med hjem.
Handler begravelser om den som ikke er lenger, eller tvingehjelper den de som fortsatt skal puste og tenke til å si hadet?
Er det fint for de som er igjen når folk planlegger sin egen begravelse, men hva hvis den ikke er sånn de trenger den,
hvis den bare er riktig for den som er død?
Når vi dør nytter det ikke å holde rollene, verdener, fra hverandre. Da kommer de sammen, da sitter de på trebenkene bakover.
Den nærmeste familien, onkler og tanter, kolleger, streite venner, gærne venner. Kristenkusinen og pulevennen.
Men hvem får bestemme hvordan det blir? Er det en stefar som ikke er enig i valgene du tok, er det den som slapp til innerst inne,
men uten giftering, eller er det ordene du signerte på et papir,
med vitner, stempel?
En gang i året sier jeg til mamma og pappa med litt for høy stemme at jeg er tusen prosent for organdonasjon, værsågod,
bare la dem ta det de trenger.
De later som de ikke hører meg, de vil ikke tenke på at jeg kan dø før dem. Og jeg vil ikke dø, men jeg tenker noen ganger på at det kan skje når som helst, en blodpropp propper seg til, kanskje kjører det en bil på veien nå som kommer til å treffe meg om noen år.
Mary Roach ville donere bort rubbel og bit, kanskje Günther von Hagen kunne få litt av kroppen og lage kunst, hun trengte den ikke. Aller helst ville hun bli til plastikk, få en luke på magen så anatomistudenter kunne ta ut organene hennes,
kikke på dem, putte dem tilbake.
Mannen hennes ble stille og gikk på badet. Og hun bestemte seg for å la ham bestemme hvis hun døde først. Det var han som skulle sitte igjen, det var han som skulle velge salmer, ta folk i hånda
og blomstene med hjem.
Handler begravelser om den som ikke er lenger, eller tvingehjelper den de som fortsatt skal puste og tenke til å si hadet?
Er det fint for de som er igjen når folk planlegger sin egen begravelse, men hva hvis den ikke er sånn de trenger den,
hvis den bare er riktig for den som er død?
mandag 19. januar 2009
Jag ser en vampyr
Jeg er inne i en liten Buffy-psykose (thank you, Stranger), før har jeg sett noen episoder hist og her, men nå er det full rulle.
Hver eneste én skal sees. (Eller ses? Én eller to e-er?)
De vampyrene minner meg om John Arne Riise.
Blir ikke noe mindre skummelt av det.
PS siden jeg er redd ingen kommer til å fatta grejen:
Overskrift hinter til Markus Krunegårds glimrende Jag är en vampyr. Flott med referanser man bare tar sjæl. Jaja.
Hver eneste én skal sees. (Eller ses? Én eller to e-er?)
De vampyrene minner meg om John Arne Riise.
Blir ikke noe mindre skummelt av det.
PS siden jeg er redd ingen kommer til å fatta grejen:
Overskrift hinter til Markus Krunegårds glimrende Jag är en vampyr. Flott med referanser man bare tar sjæl. Jaja.
Gamle damer har vært ute en vinterdag før
I jula var vi hos bestemor, og på snoketur i det ene klesskapet fant jeg et par støvletter. Ikke sånn retro, ikke sånne kule. Neida, de er kjøpt for fem år siden i en konfeksjonsforretning med hovedvekt av damer 70+ i kundekretsen.
Men nå har bestemor blitt litt hoven i beina, hun har mistet følelsen i noen av fingrene. De har blitt for vanskelige å få av og på. Bare ta dem, sa hun. Og søte bestemor måtte fnise litt av ungdommen som vil gå rundt i kjerringsko, tenke seg, de er nå rare.
Og fra nå av er det kjerringsko som gjelder for meg, i hvert fall om vinteren. Godt grep i sålen, foret, varme, jeg vasser i snø og blir ikke våt på beina.
Gamle damer er ikke dumme.
(Og nei, jeg gidder ikke ta skokrem på tuppen. Og jeg har ikke sånn laminatgulv hjemme, det er på jobben.)
Men nå har bestemor blitt litt hoven i beina, hun har mistet følelsen i noen av fingrene. De har blitt for vanskelige å få av og på. Bare ta dem, sa hun. Og søte bestemor måtte fnise litt av ungdommen som vil gå rundt i kjerringsko, tenke seg, de er nå rare.Og fra nå av er det kjerringsko som gjelder for meg, i hvert fall om vinteren. Godt grep i sålen, foret, varme, jeg vasser i snø og blir ikke våt på beina.
Gamle damer er ikke dumme.
(Og nei, jeg gidder ikke ta skokrem på tuppen. Og jeg har ikke sånn laminatgulv hjemme, det er på jobben.)
lørdag 17. januar 2009
Klær og de dagene
Noen ganger husker man akkurat hva man hadde på seg da noe viktig skjedde. Den dagen jeg ringte hjem fra jobb for å gi pappa beskjed om alt han måtte huske å ta med til meg, og jeg snakket og snakket før han avbrøt meg og sa du, jeg har hjerteinfarkt nå, så jeg venter på ambulansen, da hadde jeg på meg posete, knallblå bukser og en hvit bluse. Det var arbeidsuniformen for kassadamene, det er lett å huske.
Ellers er det vel mest antrekk på bryllup og nyttårsaftener jeg husker, på grunn av bildene. Man tar ikke nødvendigvis bilder de dagene man møter noen man blir forelsket i eller viktige venner, den dagen man ligger med noen for første gang, dagene man får studieplass, jobben, hjertet brister eller noe faller på plass.
I Learning to Love You More gir Miranda July og makker Harrell Fletcher folk oppgaver. En av dem er å finne fram et antrekk du hadde på deg da noe viktig skjedde. Og ikke som i brudekjolen din, ikke de dagene vi har uniformert oss på den ene eller andre måten. Dermed utgår vel jobbantrekket mitt. Jeg ser på bildene folk har sendt inn, det ser ut som en moteblogg, men er ikke det, og er det situasjoner jeg kjenner meg igjen i lurer jeg på hva jeg hadde på meg. Som regel aner jeg ikke.
Dette hadde Patricia N. fra Portugal på seg da hun dro til sykehuset for å bli operert, for eksempel. Nå vet jeg ikke hva Patricia går med til vanlig, men det ser ut som hun har pyntet seg. Hun kunne godt ha sagt hva hun skulle opereres for, merker jeg.
Jeg har skrevet om Miranda July før, her.
Ellers er det vel mest antrekk på bryllup og nyttårsaftener jeg husker, på grunn av bildene. Man tar ikke nødvendigvis bilder de dagene man møter noen man blir forelsket i eller viktige venner, den dagen man ligger med noen for første gang, dagene man får studieplass, jobben, hjertet brister eller noe faller på plass.
I Learning to Love You More gir Miranda July og makker Harrell Fletcher folk oppgaver. En av dem er å finne fram et antrekk du hadde på deg da noe viktig skjedde. Og ikke som i brudekjolen din, ikke de dagene vi har uniformert oss på den ene eller andre måten. Dermed utgår vel jobbantrekket mitt. Jeg ser på bildene folk har sendt inn, det ser ut som en moteblogg, men er ikke det, og er det situasjoner jeg kjenner meg igjen i lurer jeg på hva jeg hadde på meg. Som regel aner jeg ikke.
Dette hadde Patricia N. fra Portugal på seg da hun dro til sykehuset for å bli operert, for eksempel. Nå vet jeg ikke hva Patricia går med til vanlig, men det ser ut som hun har pyntet seg. Hun kunne godt ha sagt hva hun skulle opereres for, merker jeg.
Jeg har skrevet om Miranda July før, her.
torsdag 15. januar 2009
Flytte, sier du?
Det er noe rart med å flytte. Møbler, bilder, ting tas ut, og rommet blir et annet. Ikke hjemme lenger, alt virker større, mindre.
Åt jeg virkelig frokost hver dag ved den veggen?
Kranglet vi ved det hjørnet? Pulte vi der?
Jeg flyttet mye da jeg var jeg liten. Det var spennende, nytt rom,
ny start. Jeg så meg ikke tilbake, jeg husker ingen sentimentalitet.
Denne gangen er det ikke jeg som skal flytte. En venn av meg har solgt huset. Vi har kjent hverandre i sju år. Siden jeg begynte å jobbe.
Og jeg har blitt voksen ved det kjøkkenbordet, jeg har spist der, drukket nok vin til å fylle et lite barnebasseng på Kreta, rømt opp dit, jeg har ledd desibelhøyt, grått, røyket under kjøkkenvifta, kjeftet, hvisket, sagt næh med store øyne, krøllet kroppen sammen og sovnet. Og nå skal noen andre vokse på det kjøkkenet,
det er nesten så jeg ikke tror det.
Åt jeg virkelig frokost hver dag ved den veggen?
Kranglet vi ved det hjørnet? Pulte vi der?
Jeg flyttet mye da jeg var jeg liten. Det var spennende, nytt rom,
ny start. Jeg så meg ikke tilbake, jeg husker ingen sentimentalitet.
Denne gangen er det ikke jeg som skal flytte. En venn av meg har solgt huset. Vi har kjent hverandre i sju år. Siden jeg begynte å jobbe.
Og jeg har blitt voksen ved det kjøkkenbordet, jeg har spist der, drukket nok vin til å fylle et lite barnebasseng på Kreta, rømt opp dit, jeg har ledd desibelhøyt, grått, røyket under kjøkkenvifta, kjeftet, hvisket, sagt næh med store øyne, krøllet kroppen sammen og sovnet. Og nå skal noen andre vokse på det kjøkkenet,
det er nesten så jeg ikke tror det.
onsdag 14. januar 2009
Litt av min mor
Så kommer de, de små tegnene på at man er sin mors datter.
En kollega liker kaffen best når jeg har traktet den.
Han vil vite hvor mye kaffe jeg bruker.
Sånn passe, sier jeg. På en måte to kopper.
Med topp, spør han. Nei, sånn passe, sier jeg. Du vet.
Det er som med mamma, som lager verdens beste vafler, verdens beste pannekaker. Og allitd uten oppskrift, hun kan ikke en gang skrive ned noen ca-mål til meg. Neida, hun tar bare litt her og der. Du vet. Sånn passe. Tryll, tryll.
Det er skikkelig irriterende.
Og nå gjør jeg det selv.
En kollega liker kaffen best når jeg har traktet den.
Han vil vite hvor mye kaffe jeg bruker.
Sånn passe, sier jeg. På en måte to kopper.
Med topp, spør han. Nei, sånn passe, sier jeg. Du vet.
Det er som med mamma, som lager verdens beste vafler, verdens beste pannekaker. Og allitd uten oppskrift, hun kan ikke en gang skrive ned noen ca-mål til meg. Neida, hun tar bare litt her og der. Du vet. Sånn passe. Tryll, tryll.
Det er skikkelig irriterende.
Og nå gjør jeg det selv.
tirsdag 13. januar 2009
Blue Diamond Mines
Jeg liker gamle dager. Jeg liker historier om gamle dager, og jeg liker å se på bilder. Kanskje er det derfor jeg liker Jean Ritchie?
Hun er en kjent folkemusiker, hun fronter Appalachia, disse fjellene øst i USA, midt mellom nord og sør, som du helst ikke forteller folk at du er fra.
West-Virginia. Kull i fjeset, i lungene. Blå diamanter.
Hun er en kjent folkemusiker, hun fronter Appalachia, disse fjellene øst i USA, midt mellom nord og sør, som du helst ikke forteller folk at du er fra.
West-Virginia. Kull i fjeset, i lungene. Blå diamanter.
I solskinn gror ingenting?
Så var det min tur til å falle ned i skrive om at det er vanskelig å finne noe man skal skrive om-bøtta. Det klør i fingrene, det er bare innhold det skorter på, har vi ikke alle vært der. Jeg leser i Arild Nyquists Kollvikabrev, til og med han dypper tærne i den bøtta.
Men bare over et par sider.
Nei, jeg har virkelig ikke hatt så mye å si de siste ukene.
Først var det julekoma, ikke noe unormalt med det. Og så har jeg vært så glad. Og jo gladere jeg er, jo færre tanker og ord insisterer og vil ut, hit. Kanskje er det tomt. Kanskje er det noe bak der et sted. Jeg gir ordene rødvin og brun sprit, men borte blir de.
Men hvor ble det av blikket, hjernen, de andre tankene som var der for litt siden? Er det den greia med et plaget kunstnersinn, kreativitet som næres av mismot, melankoli og å sparke grus bortover fortauet?
Skal det liksom gjelde her også?
Her?? I en blogg??
Litt pinlig, nesten.
I så fall skal jeg vel bare være glad for at jeg fortsatt får til
epost og sms.
Men bare over et par sider.
Nei, jeg har virkelig ikke hatt så mye å si de siste ukene.
Først var det julekoma, ikke noe unormalt med det. Og så har jeg vært så glad. Og jo gladere jeg er, jo færre tanker og ord insisterer og vil ut, hit. Kanskje er det tomt. Kanskje er det noe bak der et sted. Jeg gir ordene rødvin og brun sprit, men borte blir de.
Men hvor ble det av blikket, hjernen, de andre tankene som var der for litt siden? Er det den greia med et plaget kunstnersinn, kreativitet som næres av mismot, melankoli og å sparke grus bortover fortauet?
Skal det liksom gjelde her også?
Her?? I en blogg??
Litt pinlig, nesten.
I så fall skal jeg vel bare være glad for at jeg fortsatt får til
epost og sms.
mandag 12. januar 2009
Er det sånn det er å være smart?
Jeg kan litt om hai. Marinbiolog er jeg ikke. Men jeg leser en del. Og mine skarve lekmannskunnskaper er nok til at jeg irriterer meg grønn over de fleste haisakene jeg leser i nettavisene. Mon tro hvordan folk som vet litt om alt mulig annet har det. Eller er det kanskje bare haidekningen som er så intetsigende og døll? Antakeligvis ikke. Men nå ble jeg lei av min egen forutsigbare mediekritikk. Like kjedelig den, og. Men la meg få blåse litt ut da.
Et monster av en hvithai kastet roer ut i vannet, eller hvordan det nå var. Sammen med verdens dølleste video, der ingenting skjer. Stakkars haien gjorde ingenting, alle overlevde. Haien også.
Eller når det er som tatt ut av en scene fra Haisommer. Jaha, en enorm plasthaioverkropp kom mot deg?
Men jeg vil vite hva slags hai. Visst er det sjelden haier blir identifisert under et angrep, men hvis de vet at den var fem meter lang, må de ha sett noe mer? Antall finner, farge, form? Hvilke haier er det vanligvis i området? Hva hadde skjedd i området før angrepet? En teori? Anyone?
Alt som skrives føles så gjennombløtt av skrekkfilm, at jeg ikke føler meg sikker på at det som står der faktisk er sant.
Og den dumme pollen som spør om folk er redde for hai når de er ute og svømmer.
Grrr.
Sånn.
Et monster av en hvithai kastet roer ut i vannet, eller hvordan det nå var. Sammen med verdens dølleste video, der ingenting skjer. Stakkars haien gjorde ingenting, alle overlevde. Haien også.
Eller når det er som tatt ut av en scene fra Haisommer. Jaha, en enorm plasthaioverkropp kom mot deg?
Men jeg vil vite hva slags hai. Visst er det sjelden haier blir identifisert under et angrep, men hvis de vet at den var fem meter lang, må de ha sett noe mer? Antall finner, farge, form? Hvilke haier er det vanligvis i området? Hva hadde skjedd i området før angrepet? En teori? Anyone?
Alt som skrives føles så gjennombløtt av skrekkfilm, at jeg ikke føler meg sikker på at det som står der faktisk er sant.
Og den dumme pollen som spør om folk er redde for hai når de er ute og svømmer.
Grrr.
Sånn.
søndag 11. januar 2009
Knark på Grammisgallaen, hvem hadde trodd
Musikere på kokain?? Hvor skal det ende. Kanskje man kan gjøre som i toppidretten, ta fra folk medaljer og plasseringer. Hvis noen mener de lager bedre musikk som selger mer når de knarker, kan de bare glemme det. Det er juks. Inn på kontoret, ned med gullplata, tupp dem ut fra VG-lista.
Svensk politi krevde tisseprøver av artister på Grammisgallaen. Kleerup ble forbanna, klart han ble det. Og testet visstnok positivt. Jeg synes han hadde all rett til å være forbanna uansett.
For hvorfor snakker vi ikke heller om hvordan politiet i alle dager hadde lov til å avkreve tisseprøver av artistene i hytt og vær?
Det er ikke sprangridning. Det er en prisutdeling. Lurer på om de vil merke noe på oppmøtet neste år.
Kleerup feat. Robyn With Every Heartbeat
Svensk politi krevde tisseprøver av artister på Grammisgallaen. Kleerup ble forbanna, klart han ble det. Og testet visstnok positivt. Jeg synes han hadde all rett til å være forbanna uansett.
For hvorfor snakker vi ikke heller om hvordan politiet i alle dager hadde lov til å avkreve tisseprøver av artistene i hytt og vær?
Det er ikke sprangridning. Det er en prisutdeling. Lurer på om de vil merke noe på oppmøtet neste år.
Kleerup feat. Robyn With Every Heartbeat
fredag 9. januar 2009
Den håndvasken, den håndvasken
Takketitakk til Grethe, Norunn og så Zofie da for denne:
Jeg har stjælt den helt selv, fra Dagbladet.
Jeg har stjælt den helt selv, fra Dagbladet.
torsdag 8. januar 2009
Stakkars transetøzen
Vanligvis er jeg ikke så raus med porno, og jeg skal ikke en gang begynne å forklare hvordan jeg kom over dette bladet.
Men se på stakkars transetøzen. Det er jo fryktelig morsomt og helt forferdelig på en gang. Langtidsfangenskap? Transetøzen har god tid. Kanskje ufør?
Og noe helt forferdelig må ha skjedd dette mennesket en gang?
For uansett hvor mange ganger jeg får høre om alt som er normalt, eller i hvert fall helt greit hvis du vil, så er jo dette... litt beyond det? Tortur? Det er ikke et kodeord for noe som ikke egentlig er tortur?
Og å gå på transetøzen med stiletthæler?
Har du noen gang blitt tråkka på av en stiletthæl? Det har jeg, jeg måtte sitte med foten ned i hvitvinsbøtta med isbiter en hel kveld, og fortsatt har jeg arr.
Au, au, transetøzen. Au.
Men se på stakkars transetøzen. Det er jo fryktelig morsomt og helt forferdelig på en gang. Langtidsfangenskap? Transetøzen har god tid. Kanskje ufør?
Og noe helt forferdelig må ha skjedd dette mennesket en gang?
For uansett hvor mange ganger jeg får høre om alt som er normalt, eller i hvert fall helt greit hvis du vil, så er jo dette... litt beyond det? Tortur? Det er ikke et kodeord for noe som ikke egentlig er tortur?
Og å gå på transetøzen med stiletthæler?
Har du noen gang blitt tråkka på av en stiletthæl? Det har jeg, jeg måtte sitte med foten ned i hvitvinsbøtta med isbiter en hel kveld, og fortsatt har jeg arr.
Au, au, transetøzen. Au.
Koko, Keiko
Noen ganger tenker jeg på Keiko, Free Willy-spekkhoggeren
som svømte fra Hollywood og inn i en eller annen krøllefjord på vestlandet. Og jeg tenker på marinbiologen som padlet ut til dyret, etterpå fortalte han at Keiko virket tilbakestående, alle naturlige instinkter skrellet vekk, tilbake vaket seks tonn spekk med tunga ut av munnen og øynene i kryss.
Ingen flokk for Keiko, han var alene uten posse eller crew.
Jeg ser for meg at han var litt dust, hver gang han møtte andre spekkhoggere måtte han begynne med Da jeg var i Hollywood, namedroppe andre kjendisdyr, snakke om å skrive kjendisleksikon.
som svømte fra Hollywood og inn i en eller annen krøllefjord på vestlandet. Og jeg tenker på marinbiologen som padlet ut til dyret, etterpå fortalte han at Keiko virket tilbakestående, alle naturlige instinkter skrellet vekk, tilbake vaket seks tonn spekk med tunga ut av munnen og øynene i kryss.
Ingen flokk for Keiko, han var alene uten posse eller crew.
Jeg ser for meg at han var litt dust, hver gang han møtte andre spekkhoggere måtte han begynne med Da jeg var i Hollywood, namedroppe andre kjendisdyr, snakke om å skrive kjendisleksikon.
onsdag 7. januar 2009
Ikke 2009, not just yet.
Det nye året har ikke begynt ennå, selv om jeg føler at 2008 er over. Jeg er i limbo. Fortsatt på ferie en dag til, på en øy der snøen blåser opp i nesa når jeg går ut døra. Og klokka har ikke begynt å gå ennå, viserne hviler. Jeg sover, måker snø og drikker kaffe de få timene det er lyst.
Når det er mørkt ser vi på Little Britain, nå er det ikke flere sesonger å se, men det går bra. Vi sitter i sofaen og sier replikker til hverandre og ler så vi rister.
Jeg kunne skrevet replikkene her også, ledd og ledd, men så blir det du måtte nesten ha vært der, du måtte nesten ha sett det og jeg kjeder meg bare jeg tenker på det.
Og så er hodet fullt av andre ting som ikke har fått ord ennå, sånne ting som kan bli ødelagt hvis man prøver å sette navn på dem før man vet hva de er.
Når det er mørkt ser vi på Little Britain, nå er det ikke flere sesonger å se, men det går bra. Vi sitter i sofaen og sier replikker til hverandre og ler så vi rister.
Jeg kunne skrevet replikkene her også, ledd og ledd, men så blir det du måtte nesten ha vært der, du måtte nesten ha sett det og jeg kjeder meg bare jeg tenker på det.
Og så er hodet fullt av andre ting som ikke har fått ord ennå, sånne ting som kan bli ødelagt hvis man prøver å sette navn på dem før man vet hva de er.
mandag 5. januar 2009
Yogisk Flygning, anyone?
En annonse i Aftenposten vet råd. Dette var høsten 2006, men det er sikkert gode muligheter for erfaring av lykksalighet i 2009 også?
Det bør bli kjent for alle i Norge at hvis 220 personer praktiserer Yogisk Flygning sammen på et sted, vil den nasjonale bevisstheten bli koherent og integrert og nasjonen vil heve seg til uovervinnelighet, slik det har vært tilfelle med Holland, Canada og USA de siste seks månedene.
fredag 2. januar 2009
Småfolk i byen
I London går Slinkachu rundt og lager artige mini-miniatyrer,
setter dem ut i parker, på gata, tar bilder. Etter at bildene er tatt,
går han fra dem, de må klare seg selv.
Jeg vet ikke så mye om ham, bortsett fra at han er 29 år, skorpion og bor i London.
Og så blogger han, legger ut bilder på flickr, blant annet fra Nuart-utstilling i Stavanger i 2007.
Han liker tanken på at noen kan gå rundt i gatene og se etter miniatyrene hans og aldri finne dem, mens andre plutselig får øye på dem og tenker hæ?.
Jeg lurer på om jeg ville klare å ta det bildet, og bare gå. Etter all den jobben med å lage figurene, male, pirke, være skikkelig fornøyd med idéen min. Visst har man bildene, visst kan de leve videre sånn. Men at folk bare skal tråkke dem ned, uten å se dem?
Sukk.
setter dem ut i parker, på gata, tar bilder. Etter at bildene er tatt,
går han fra dem, de må klare seg selv.
Jeg vet ikke så mye om ham, bortsett fra at han er 29 år, skorpion og bor i London.
Og så blogger han, legger ut bilder på flickr, blant annet fra Nuart-utstilling i Stavanger i 2007.
Han liker tanken på at noen kan gå rundt i gatene og se etter miniatyrene hans og aldri finne dem, mens andre plutselig får øye på dem og tenker hæ?.
Jeg lurer på om jeg ville klare å ta det bildet, og bare gå. Etter all den jobben med å lage figurene, male, pirke, være skikkelig fornøyd med idéen min. Visst har man bildene, visst kan de leve videre sånn. Men at folk bare skal tråkke dem ned, uten å se dem?
Sukk.
Er det nok kropper, nok musikk?
Finnes det et utenkelig antall kombinasjoner av fregner, store og små neser, kulerunde eller mandelformede øyne? Eller går naturen tom og bruker de samme malene om igjen? Er alle jeg kjenner blåkopier av folk som levde for tusen år, hundre år, tre tusen år siden?
Det har jeg tenkt på i natt. Jeg har lenge lurt på det samme om musikk. Man har jo et visst antall toner, rytmer, hvor mange kombinasjoner finnes det? Er det plutselig tomt en dag, kan man ikke lage ny musikk, bare covre hverandre inn i ulike sjangre igjen og igjen, prøve å i det minste bringe noe nytt? Er det noen melodier som er så dølle at vi glemmer dem, og så kan de finnes opp på ny hvert hundreår?
Hvis det finnes et slags punkt der vi går tomme for musikk, kunne vi hatt en nedtelling, hver gang noen skrev en låt, forsvant et tall, kom igjen alle musikere, nå er det bare 361 uskrevne låter igjen!
Det har jeg tenkt på i natt. Jeg har lenge lurt på det samme om musikk. Man har jo et visst antall toner, rytmer, hvor mange kombinasjoner finnes det? Er det plutselig tomt en dag, kan man ikke lage ny musikk, bare covre hverandre inn i ulike sjangre igjen og igjen, prøve å i det minste bringe noe nytt? Er det noen melodier som er så dølle at vi glemmer dem, og så kan de finnes opp på ny hvert hundreår?
Hvis det finnes et slags punkt der vi går tomme for musikk, kunne vi hatt en nedtelling, hver gang noen skrev en låt, forsvant et tall, kom igjen alle musikere, nå er det bare 361 uskrevne låter igjen!
torsdag 1. januar 2009
Slutten av et år
Lille nyttårsaften, på konsert helt nede ved havet, storm, skal du ha 0,6 eller 0,4? 0,6!, nachspiel, hjemmebrent og te, og ingen sier men du tåler jo ikke hjemmebrent, han sier drekk, drekk og varmer føttene mine i fanget sitt.
Nyttårsaften, pen kjole, men tungt hode, fem på tolv går vi ut i oppkjørselen og brøler til fyrverkeriet. Etterpå skal noen videre, og da slutter vi andre å late som vi er på fest, jeg tar på meg ull, vi drikker farris og spiller Kokkelimonke.
Nyttårsaften, pen kjole, men tungt hode, fem på tolv går vi ut i oppkjørselen og brøler til fyrverkeriet. Etterpå skal noen videre, og da slutter vi andre å late som vi er på fest, jeg tar på meg ull, vi drikker farris og spiller Kokkelimonke.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
