Ellers er det vel mest antrekk på bryllup og nyttårsaftener jeg husker, på grunn av bildene. Man tar ikke nødvendigvis bilder de dagene man møter noen man blir forelsket i eller viktige venner, den dagen man ligger med noen for første gang, dagene man får studieplass, jobben, hjertet brister eller noe faller på plass.
I Learning to Love You More gir Miranda July og makker Harrell Fletcher folk oppgaver. En av dem er å finne fram et antrekk du hadde på deg da noe viktig skjedde. Og ikke som i brudekjolen din, ikke de dagene vi har uniformert oss på den ene eller andre måten. Dermed utgår vel jobbantrekket mitt. Jeg ser på bildene folk har sendt inn, det ser ut som en moteblogg, men er ikke det, og er det situasjoner jeg kjenner meg igjen i lurer jeg på hva jeg hadde på meg. Som regel aner jeg ikke.
Dette hadde Patricia N. fra Portugal på seg da hun dro til sykehuset for å bli operert, for eksempel. Nå vet jeg ikke hva Patricia går med til vanlig, men det ser ut som hun har pyntet seg. Hun kunne godt ha sagt hva hun skulle opereres for, merker jeg.
Jeg har skrevet om Miranda July før, her.
8 kommentarer:
Jeg hadde for ikke så lenge siden veldig klare minner om hva jeg hadde hatt på meg (og ikke følte meg vel i det), hva som skjedde tidligere på dagen og at vi dro et sted, men jeg kunne for mitt bare liv ikke huske hva det var vi skulle den dagen (kjøre fra Bergen til Kristiansand for å feire stemoren min sin femtiårsdag).
Det er rart hvordan sånne uvesentlige ting henger igjen, men det som burde vært hovedminnet blir helt borte. (Men jeg er visst i overkant opptatt av klær sier de)
Jeg synes også klær er lettere å huske hvis jeg ikke har følt meg vel i dem, da er man jo så bevisst dem hele tiden, de ligger utenpå kroppen og roper hvor feil de er. Jeg husker veldig godt hva jeg hadde på meg da jeg møtte en jeg skulle bli veldig forelsket i for mange år siden, men det er fordi buksa var litt for kort, toppen var teit og skoene ga meg gnagsår så jeg trodde føttene skulle falle av.
Så rart når hovedminnet forsvinner. Jeg tenker mye på det med minner og hukommelse. Jeg lurer på hvordan hjernen sorterer, hvorfor noe tilsynelatende uviktig aldri blir borte, mens viktige ting kan forsvinne fullstendig.
Jeg hadde på meg en flunkende ny Moldejazz-t-skjorte (det ble mange bindestrek, men hvordan skal man ellers skrive det?) den kvelden jeg ble sammen med han som nå er mannen min. Jeg husker det fordi han ble svart på fingrene siden skjorta farget av.
Dessuten husker jeg hva jeg hadde på meg i begravelsen til bestevenninna mi. Jeg var 11 år og gikk i sjette klasse. Rød genser og grå cordfløyelsbukse.
Bindestreker er vrient, men det så ikke så verst ut sånn du skrev det synes jeg. Har du t-skjorta fortsatt? Fikk den status som souvenir?
Og så trist med begravelsesklærne. Jeg husker ikke hva jeg hadde på meg første gangen jeg opplevde at en ungdom bare kunne dø. Men jeg husker at jeg synes alle klærne mine var feil til begravelser, at jeg tenkte mye på hva jeg skulle ha på meg. Det var vel for å holde andre tanker unna.
Nei, jeg har ikke skjorta. Men jeg har mannen. Bra nok souvenir for meg ;)
Hehe. Nei, når man ikke kan få begge deler... Mann over t-skjorte, jeg hadde nok valgt det samme.
Innerst i skapet mitt ligger det en fillete dongeribukse jeg aldri kommer til å bruke, men heller aldri kommer til å kaste. Det er nå nesten 18 år siden dagen som gjorde den så spesiell. Det er lenge siden jeg har tenkt på den nå, men jeg smiler fortsatt bredt og varmt her jeg sitter og mimrer.
Lykke :o)
Jepp, noen klær kan man rett og slett ikke kaste, selv om de aldri kommer til å bli brukt igjen.
Legg inn en kommentar