Flytte, sier du?

Det er noe rart med å flytte. Møbler, bilder, ting tas ut, og rommet blir et annet. Ikke hjemme lenger, alt virker større, mindre.
Åt jeg virkelig frokost hver dag ved den veggen?
Kranglet vi ved det hjørnet? Pulte vi der?

Jeg flyttet mye da jeg var jeg liten. Det var spennende, nytt rom,
ny start. Jeg så meg ikke tilbake, jeg husker ingen sentimentalitet.

Denne gangen er det ikke jeg som skal flytte. En venn av meg har solgt huset. Vi har kjent hverandre i sju år. Siden jeg begynte å jobbe.

Og jeg har blitt voksen ved det kjøkkenbordet, jeg har spist der, drukket nok vin til å fylle et lite barnebasseng på Kreta, rømt opp dit, jeg har ledd desibelhøyt, grått, røyket under kjøkkenvifta, kjeftet, hvisket, sagt næh med store øyne, krøllet kroppen sammen og sovnet. Og nå skal noen andre vokse på det kjøkkenet,
det er nesten så jeg ikke tror det.