Finnes det et utenkelig antall kombinasjoner av fregner, store og små neser, kulerunde eller mandelformede øyne? Eller går naturen tom og bruker de samme malene om igjen? Er alle jeg kjenner blåkopier av folk som levde for tusen år, hundre år, tre tusen år siden?
Det har jeg tenkt på i natt. Jeg har lenge lurt på det samme om musikk. Man har jo et visst antall toner, rytmer, hvor mange kombinasjoner finnes det? Er det plutselig tomt en dag, kan man ikke lage ny musikk, bare covre hverandre inn i ulike sjangre igjen og igjen, prøve å i det minste bringe noe nytt? Er det noen melodier som er så dølle at vi glemmer dem, og så kan de finnes opp på ny hvert hundreår?
Hvis det finnes et slags punkt der vi går tomme for musikk, kunne vi hatt en nedtelling, hver gang noen skrev en låt, forsvant et tall, kom igjen alle musikere, nå er det bare 361 uskrevne låter igjen!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Då trur eg dei siste låtene ville vore spesielt kjedelege, sidan alle dei gode melodiane var brukt opp.
Om musikk berre var ein serie toner, så kanskje. Musikk er jo eit språk, så dersom ein plasserer ein apekatt ved ei skrivemaskin ... og så vidare.
Men musikk som paradigme forandrar seg jo, og det er jo som kunstform avhengig av kontekst, som du er inne på. Det fins jo også musikk i dag som er så nært rein støy det går an å komme, og kvar er melodien i det?
Ja, det måtte jo ha blitt fryktelige kjedelige låter på tampen der? Men noen ganger kommer det jo overraskende bra ting når man må klemme kreativiteten skikkelig.
Ape ved skrivemaskin, det blir vel ikke så langt unna meg ved keyboard. Men det er klart, hvis melodi ikke er noe krav.
Legg inn en kommentar