tirsdag 30. desember 2008

Ikke Titanic, Titan.

Lillebror har akkurat begynt å lese bøker. Han er 23, han kan lese, det er ikke det. Han har bare ikke skjønt greia.

Derfor var jeg litt overrasket denne jula, han ønsket seg en bok fra 1898. The Wreck of the Titan or Futility av Morgan Robertson.

Den handler om et usynkelig* skip, Titan, som kræsjer i et isfjell nord i Atlanterhavet, og - synker.


Fjorten år etter at boka ble gitt ut, skjer det samme med Titanic. Men denne gangen er det ikke i en bok, det er på ordentlig.

*usynkelig? Er det ord? Usenkbart? Jeg ser meg blind, og er for lat til å slå opp. Kanskje noen der ute i den store, gjørmete labyrinten vet.

mandag 29. desember 2008

Løgn og forbannet dikt. Igjen.

Denne gangen var det ekteparet Rosenblat som ble ferska etter å ha vært hos Oprah. For noen år siden var det den amerikanske forfatteren James Frey som kunne legge til juksemaker pipelort på cv'en.

James Frey hadde fått utgitt den selvbiografiske boka A Million Little Pieces. Å, for et selvopplevd epos om rus, misbruk og nedturer, om å reise seg igjen! Oprah elsket den. Leserne elsket den. Helt til det viste seg at alt ikke var så sant likevel. Oprah klikka, journalister koste seg med å finne hver eneste halvsannhet, halvløgn, løgn. Visst var det ikke sånn at alt var jug. Det var bare det at de mest sentrale punktene i boka var det.

Her er artikkelen hos The Smoking Gun som startet nedturen.

Nye utgaver boka kommer nå med en liten hilsen fra Frey, om at ting ble endret for å forsterke bokas intensjon. "Nei, det skjedde kanskje ikke sånn. Men det føltes sånn!"

Men det er forskjell på en natt i fyllearresten, og å sitte inne i flere måneder.

Frey er fra Cleveland, jeg kjenner folk derfra. De synes det var morsomt at den litt brysomme, clueless stamgjesten som eglet seg innpå folk på en av sportsbarene, plutselig satt hos Oprah og la ut om hvor hard ass han hadde vært.

For akkurat dette skjønner jeg ikke - man lever jo ikke i et vakum, jeg kan da ikke bare dikte meg eit liv, og satse på at ingen som kjenner meg kommer og sier ehm, er du helt sikker på det?

Trodde Frey det? Trodde virkelig ekteparet Rosenblat det? Eller bare ballet det på seg, litt etter litt, og så vokste de seg for store, løgnene?

søndag 28. desember 2008

Hvordan er det med den der selen for tida?

Hvordan ligger vi an med de der pelsdemonstrantene for tida? Og hva med selen, hvor ligger den på save an animal of your choice-børsen?



Jeg fikk selskinnsstøvletter til jul. De er noe av det varmeste, fineste jeg har sett, og når jeg tråkker rundt er det like deilig som å gå i UGGs, minus skammen som kommer med utdaterte motesko.



Men så var det det med pels, da. Før jul var jeg på middag i Uelandsgate, en av gjestene sa Skal vi ikke ut på Grünerløkka likevel? Det er jo så sinnssykt kaldt, da kunne jeg jo hatt på meg pelsen. Sist hun hadde hatt med seg loppemarkedsjakka i Thorvald Meyersgate, hadde fulle folk skjelt henne ut. Nå visste hun bedre.

Kommer fulle folk til å løpe etter meg også? Kommer de til å kjefte og smelle og si at jeg går rundt og tråkker i selunger som har blitt ishakka i hodet? Jeg håper jo ikke jeg gjør det, men hva vet jeg, jeg var ikke der. Må jeg passe meg for maling og spraybokser? Lar de seg lure, de sinna, hvis jeg forteller at akkurat disse selene var kjeeeempegamle, de hadde levd et godt liv i en dritkoselig isråk, folk hadde kommet og kilt dem på magen, gitt dem fisk og andunger.

lørdag 27. desember 2008

Mormor hører dårlig, men husker godt.

Hun forteller om morfar, som døde for fjorten år siden, morfar som forsvant lenge før det, han kjente oss ikke igjen, han kjente ikke igjen seg selv.

Men vi snakker ikke om det, mormor forteller fra før det triste, så glad han var i dyr. Kom alltid for seint til bussen hvis det var no krøtter langs vægen, da måtten stoppe å prate åtem.

Mormor og morfar traff hverandre for første gang mange år før de egentlig traff hverandre. Sirkuset hans var innom bygda hennes, men hun la ikke spesielt merke til mannen som sov oppå løveburet om natta, og han la ikke merke til henne, en av mange storøyde jentunger.

Morfar tok ryggtak med bjønn, og mistet halve håret sitt til den luggende mandrillen. Ryggtak er bryting, forklarer hun, mandrill er sånn bavian som er stygg i rompa. Mormor lager grimaser, tenk, så stygg var den rompa!

Morfar klarte aldri å slakte grisen, Pernille, hver jul grudde han seg, hver jul lot han være. Da han ble senil stakk han unna døde kattunger i bukselommen.

Men før det jobbet han som fyrbøter, som sånn som får opp alle mulige knuter på sirkus, som kokk på Amerikalinjen, som tømmerhugger, som operasanger.

En dag hadde han reist inn til byen for å få arbe', og kom ikke tilbake. Mormor, fembarnsmoren, fikk et postkort fra København etter tre uker, han hadde tatt seg hyre på en båt. Hun får sinte øyne, vi får ikke spørre mer om det. Noen år senere ville eldstemann ut på sjøen, bare femten år gammel. Mormor nektet å skrive under papirene, han var for ung. La nå gutten prøve seg, sa morfar og signerte.

Men så var det andre dager, hun sto på kjøkkenet og lagde mat, og inn gjennom vinduet kom sol og sommer og morfars stemme fra langt innimellom trærne, O Sole Mio, mens han hogde ner ei grån.

torsdag 25. desember 2008

Sykehuskunst

Mamma har fått julegave fra jobben sin, en bok om kunsten på Ahus. Så fin gave, sier jeg, vi blar i den. Hun viser meg skulpturen utenfor barneavdelingen, en enorm rød koffert med hvite blomster, sånn som alle barn hadde på 70- og 80-tallet. Jeg hadde en blå.


Egentlig skulle de lage en solsikke, den skulle stå på sokkel. De kjente at det var feil, de tre kunststudentene som fikk oppdraget. Så ble det en barnekoffert i stedet.

Jeg håper den gir noe til de som er barn nå, som er der, og at de voksne kjenner den igjen, kanskje tenker de på egen barndom?
Og en koffert, noe med å reise, jeg pakket med meg bamsen min, Trysil, et par Fisher Price-folk og et Langbein-klistremerke.
Så var jeg klar.

Noen ganger var jeg med moren min på nattevakter da jeg var liten, hun redde opp en seng til meg med hvite sykehuslaken, trillet den inn på et lite rom med mange hyller, så lå jeg og kofferten der.
Jeg lekte med en jente med bandasjer over hele seg, bare hull til nesebor, munn og øyne. Og jeg tenkte ikke på brannen hun kom fra, men på lekene hun holdt i hånda.

Vi blar i boka, og mamma sier at jeg burde bli med henne på jobb en dag, at det er mye å se. Ja, sier jeg, kanskje når venninna mi skal føde der i februar?


Jeg liker også denne tegningen av Julie Nord, rett på veggen på barnesenteret, fra gulv til tak. Den passer der.

Jeg tror det gjør noe med oss, sier jeg til mamma. Å ha omgivelser vi liker, særlig for dere som er på jobb der hver dag. De syke og pårørende har nok andre ting å tenke på, men jeg tror det betyr noe for dem og.

Joda, svarer hun. Men hun synes pengene kunne ha blitt brukt på andre ting, som å opprette flere stillinger, få åpnet alle avdelinger. Jeg sier noe om at det kanskje er andre budsjetter,
men kreft trumfer kunst.
Likevel.
Jeg blir glad av den kofferten.

Skipperen kommer i januar

Jeg har ikke dreis på å holde det jevnt ryddig hjemme. Jeg vasker ikke klær litt her og der. Nei. Brødskive med mugg under senga, aviser og klær på alle flater, én ren t-skjorte igjen, og jeg bretter ermene opp, jeg klapper hendene sammen, jeg er klar,
I rise to the occasion.

Sånn er det med kroppen også. Jeg kan ikke middelvei. Ikke i dag skal du få øl og potetgull, kroppen, men så skal vi spise sunt i fire-fem dager igjen. Eller måtehold! En sjokoladebit er aldri nok.
Jeg spiser og drekker og dvasker meg gjennom høsten, finalen er alltid romjul og nyttår, god og mett, med klær som satt bedre før, dårlig hud og ballongmage.

Enter januar: Blodtrening og brokkoli, matchkropp til påske og masochisten i meg elsker å være i sunnhetståka noen måneder.
Så kommer sommer med begynnende forfall,
og til høsten skal jeg samle spekk til neste vinter igjen.

onsdag 24. desember 2008

Lås døra, nissen kommer

Mamma elsker nisser. Dette er den skumleste hun har,
broren min kjøpte den til henne da han bodde i Florida.


Delstaten for seriemordere og alligatorer.
Så klart den kommer derfra.