Mormor hører dårlig, men husker godt.

Hun forteller om morfar, som døde for fjorten år siden, morfar som forsvant lenge før det, han kjente oss ikke igjen, han kjente ikke igjen seg selv.

Men vi snakker ikke om det, mormor forteller fra før det triste, så glad han var i dyr. Kom alltid for seint til bussen hvis det var no krøtter langs vægen, da måtten stoppe å prate åtem.

Mormor og morfar traff hverandre for første gang mange år før de egentlig traff hverandre. Sirkuset hans var innom bygda hennes, men hun la ikke spesielt merke til mannen som sov oppå løveburet om natta, og han la ikke merke til henne, en av mange storøyde jentunger.

Morfar tok ryggtak med bjønn, og mistet halve håret sitt til den luggende mandrillen. Ryggtak er bryting, forklarer hun, mandrill er sånn bavian som er stygg i rompa. Mormor lager grimaser, tenk, så stygg var den rompa!

Morfar klarte aldri å slakte grisen, Pernille, hver jul grudde han seg, hver jul lot han være. Da han ble senil stakk han unna døde kattunger i bukselommen.

Men før det jobbet han som fyrbøter, som sånn som får opp alle mulige knuter på sirkus, som kokk på Amerikalinjen, som tømmerhugger, som operasanger.

En dag hadde han reist inn til byen for å få arbe', og kom ikke tilbake. Mormor, fembarnsmoren, fikk et postkort fra København etter tre uker, han hadde tatt seg hyre på en båt. Hun får sinte øyne, vi får ikke spørre mer om det. Noen år senere ville eldstemann ut på sjøen, bare femten år gammel. Mormor nektet å skrive under papirene, han var for ung. La nå gutten prøve seg, sa morfar og signerte.

Men så var det andre dager, hun sto på kjøkkenet og lagde mat, og inn gjennom vinduet kom sol og sommer og morfars stemme fra langt innimellom trærne, O Sole Mio, mens han hogde ner ei grån.