Egentlig skulle de lage en solsikke, den skulle stå på sokkel. De kjente at det var feil, de tre kunststudentene som fikk oppdraget. Så ble det en barnekoffert i stedet.
Jeg håper den gir noe til de som er barn nå, som er der, og at de voksne kjenner den igjen, kanskje tenker de på egen barndom?
Og en koffert, noe med å reise, jeg pakket med meg bamsen min, Trysil, et par Fisher Price-folk og et Langbein-klistremerke.
Så var jeg klar.
Noen ganger var jeg med moren min på nattevakter da jeg var liten, hun redde opp en seng til meg med hvite sykehuslaken, trillet den inn på et lite rom med mange hyller, så lå jeg og kofferten der.
Jeg lekte med en jente med bandasjer over hele seg, bare hull til nesebor, munn og øyne. Og jeg tenkte ikke på brannen hun kom fra, men på lekene hun holdt i hånda.
Vi blar i boka, og mamma sier at jeg burde bli med henne på jobb en dag, at det er mye å se. Ja, sier jeg, kanskje når venninna mi skal føde der i februar?
Jeg liker også denne tegningen av Julie Nord, rett på veggen på barnesenteret, fra gulv til tak. Den passer der.
Jeg tror det gjør noe med oss, sier jeg til mamma. Å ha omgivelser vi liker, særlig for dere som er på jobb der hver dag. De syke og pårørende har nok andre ting å tenke på, men jeg tror det betyr noe for dem og.
Joda, svarer hun. Men hun synes pengene kunne ha blitt brukt på andre ting, som å opprette flere stillinger, få åpnet alle avdelinger. Jeg sier noe om at det kanskje er andre budsjetter,
men kreft trumfer kunst.
Likevel.
Jeg blir glad av den kofferten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar