James Frey hadde fått utgitt den selvbiografiske boka A Million Little Pieces. Å, for et selvopplevd epos om rus, misbruk og nedturer, om å reise seg igjen! Oprah elsket den. Leserne elsket den. Helt til det viste seg at alt ikke var så sant likevel. Oprah klikka, journalister koste seg med å finne hver eneste halvsannhet, halvløgn, løgn. Visst var det ikke sånn at alt var jug. Det var bare det at de mest sentrale punktene i boka var det.Her er artikkelen hos The Smoking Gun som startet nedturen.
Nye utgaver boka kommer nå med en liten hilsen fra Frey, om at ting ble endret for å forsterke bokas intensjon. "Nei, det skjedde kanskje ikke sånn. Men det føltes sånn!"
Men det er forskjell på en natt i fyllearresten, og å sitte inne i flere måneder.
Frey er fra Cleveland, jeg kjenner folk derfra. De synes det var morsomt at den litt brysomme, clueless stamgjesten som eglet seg innpå folk på en av sportsbarene, plutselig satt hos Oprah og la ut om hvor hard ass han hadde vært.
For akkurat dette skjønner jeg ikke - man lever jo ikke i et vakum, jeg kan da ikke bare dikte meg eit liv, og satse på at ingen som kjenner meg kommer og sier ehm, er du helt sikker på det?
Trodde Frey det? Trodde virkelig ekteparet Rosenblat det? Eller bare ballet det på seg, litt etter litt, og så vokste de seg for store, løgnene?
4 kommentarer:
Ja, det er litt rart, at de tror det skal gå bra. Eller kanskje de ikke tror det, kanskje de er noen slu luringer.
Uansett elsker jeg at de ljuger.
Ja, det er så rart, jeg lurer på hva de tenker. Kanskje er det litt som når det går over styr med regninger, den tid, den sorg. Kanskje vil ingen høre før man smører på, så da gir man liksom bare folk det de vil ha? Og hva er nå sannhet egentlig, og så videre? Og penger har de vel tjent uansett, kanskje synes de det er greit?
Jeg leste om denne boka for et par dager siden, og da skulle den ikke stoppes, men man skulle endre påskriften fra å være "En sann historie", til å være et verk "Etter hukommelsen", men nå skal de stoppe den helt altså?
Det ene tar vel det andre, og plutselig har de fortalt så mange små løgner at det ikke er noen vei tilbake?
Det er kanskje grenser for hva man kan kalle "etter hukommelsen", og hva som blir ren fiksjon? For selve historien kan jo fortsatt være bra nok, man mister bare innsalget, den kontrakten med leseren om at det er sant?
Kanskje skulle de bare endre litt, men måtte stoppe den da Oprah ble skikkelig forbanna? Skaden var skjedd ved å havne oppi bøtta med Frey og dårlig publisitet? Hva vet vi.
Men det er kanskje sånn ja, at den ene løgnen tar den andre. Plutselig blir det for sent å si at alt ikke er sant likevel. Og så tenker man kanskje at det kunne ha vært sant, så hvorfor ikke?
Legg inn en kommentar