Det er rart. For noen hundreår siden møtte vi opp i hopetall for å følge henrettelser, eller for å se noen bli operert på.
Blod, gørr, topp stemning. Vi ville se.
I boka Stiff - The Curious Lives of Human Cadavars skriver Mary Roach om hvor vanskelig det var å få tak i lik da. Man regnet med at man tok kroppen sin med seg til himmelen, og ingen god kristen ved sine fulle fem, likte tanken på å møte St.Peter med tarmene i en klesbylt og lungene i hånda.
Derfor var det gjerne ikke nok med dødsstraff. I tillegg til døden, skulle de kriminelle straffes med å bli skjært i og forsket på. Ha, ta med deg kjøttfillene til helvete, du. Vinn-vinn, avskrekkende, og veldig fint for anatomistudentene og forskerne.
Det var big bisniss å grave opp ferske lik, dra dem med seg til nærmeste legeskole og få betalt for strevet. Lærerne så en annen vei, det var kamp om elevene, og for å ha elever måtte du bjuda fram lik de kunne skjære i. De rike kunne beskytte gravene sine med jernkister, gjerne med lås. Ellers var det grei skuring, du bare gravde til du fikk vippet opp kistelokket, tok et tau og la en løkke rundt hodet og under armene, og dro opp liket. Kjapp-kjapp. Noen synes likevel det var vel mye jobb, hvorfor ikke bare legge en pute over hodet til den gamle alkisen med tuberkulose. Det var jo bare snakk om noen uker fra eller til uansett.
Nå er det helt greit å donere bort organer, gjerne hele kroppen til forskning, kutt og skjær, tut og kjør.
Noen gir kroppen sin til Günther von Hagen. Og da reagerer vi, fordi det ikke har noen "nytte", fordi vi ikke vil se?
mandag 27. oktober 2008
Pass deg, ellers sletter jeg deg
En av filmene jeg har sett litt for mange ganger er Eternal Sunshine of the Spotless Mind. Jeg liker Jim Carrey best når han ikke skal være så morsom. Og jeg liker tankeleken: Hva om man bare kunne slette minner? Velge vekk de dårlige valgene? Eller ville man ha gjort akkurat samme feil om igjen?
Og hvorfor jeg tenker på dette nå?
Forskning.no skriver om noen forskere som har lykkes med å fjerne minner hos genmodifiserte mus.
Joda, et sted må man jo begynne.
Den dårlige kjæresten. Ctrl Alt Delete. Den bra kjæresten som ikke ville ha deg. Vekk med seg, aldri hørt om, er han så flott da?
Og hva med bagasjen folk drar med seg etter noe traumatisk? Etter overgrep? Etter krig? Kunne man bare ha sletta alt sammen? Så kunne vi stått der alle sammen, blanke, nypussa, uten skyld, i hvert fall så vidt vi vet. Og sikkert rimelig uinteressante også.
(Disclaimer: Jeg mener ikke at krigstraumer eller en voldtekt gjør et menneske mer spennende.)
Hva hvis man hadde hatt noen dårlige år? Eller bare 1995 til 2005 sugde, jeg må videre og vips, borte. Så ser du deg i speilet, men du er ikke 30, du er 40 og lurer på hva faen som skjedde med puppene.
Men nei, nei, det ville jo aldri ha skjedd. Det hadde sikkert vært et slags råd, en slags etisk kontroll. Nemnd. Kanskje som det var med abort før? Du sender inn søknad, Jeg er så trist, jeg klarer ikke mer, jeg vil bare dø, Frank var utro mot meg i fem år, og nå flytter han til henne, og så sitter det noen mennesker og leser, de har briller, han ene tygger litt på den ene brillestanga. Hmm. Ja, hun har jo ingen barn som blir påvirket av dette, og så videre.
Eller kunne man kanskje tenkt omvendt og bare slettet de gode minnene fra et forhold, så var bare dritten igjen, lettelse og takk gud for at Frank endelig har dratt.
Eternal Sunshine of the Spotless Mind
Og hvorfor jeg tenker på dette nå?
Forskning.no skriver om noen forskere som har lykkes med å fjerne minner hos genmodifiserte mus.
Joda, et sted må man jo begynne.
Den dårlige kjæresten. Ctrl Alt Delete. Den bra kjæresten som ikke ville ha deg. Vekk med seg, aldri hørt om, er han så flott da?
Og hva med bagasjen folk drar med seg etter noe traumatisk? Etter overgrep? Etter krig? Kunne man bare ha sletta alt sammen? Så kunne vi stått der alle sammen, blanke, nypussa, uten skyld, i hvert fall så vidt vi vet. Og sikkert rimelig uinteressante også.
(Disclaimer: Jeg mener ikke at krigstraumer eller en voldtekt gjør et menneske mer spennende.)
Hva hvis man hadde hatt noen dårlige år? Eller bare 1995 til 2005 sugde, jeg må videre og vips, borte. Så ser du deg i speilet, men du er ikke 30, du er 40 og lurer på hva faen som skjedde med puppene.
Men nei, nei, det ville jo aldri ha skjedd. Det hadde sikkert vært et slags råd, en slags etisk kontroll. Nemnd. Kanskje som det var med abort før? Du sender inn søknad, Jeg er så trist, jeg klarer ikke mer, jeg vil bare dø, Frank var utro mot meg i fem år, og nå flytter han til henne, og så sitter det noen mennesker og leser, de har briller, han ene tygger litt på den ene brillestanga. Hmm. Ja, hun har jo ingen barn som blir påvirket av dette, og så videre.
Eller kunne man kanskje tenkt omvendt og bare slettet de gode minnene fra et forhold, så var bare dritten igjen, lettelse og takk gud for at Frank endelig har dratt.
Eternal Sunshine of the Spotless Mind
søndag 26. oktober 2008
Alec Soth: I love you, I hate you always
For et par år siden ga den amerikanske fotografen Alec Soth ut boka Niagara, visst, vi skal til den berømte fossen som skiller USA og Canada. Mange bryllup her. Og ofte ikke av den mest påkostede sorten.
Men Alec Soth sier at han hadde en slags romantisk forestilling av byen, eller kan man si byene, det er jo på en måte en kanadisk og en amerikansk Niagara Falls på hver sin side av vannet.
Han ville utforske kjærlighet og forhold, og reiste opp dit til sammen sju ganger, hver gang var han der i to-tre uker. Det begynte bra. Men så ble det bare trist.
Fra et intervju i The Digital Journalist, februar 2006:
Soth says that as the work progressed it became like a downward spiral, and became darker and darker in tone.
"There's this one guy named David. He may not be in the book ... his girl committed suicide. He had this collection of love letters ... the letters were so raw." Soth said the work was becoming too dark. He had wanted to maintain the sense of melancholy without it becoming so intense. But it was becoming harder to do.
Han hadde tenkt til å dedikere boka til kona. Det ble etter hvert klart at det var en ganske dårlig idé.
Han tok mange bilder av par, en del dem nakne på hotellrommet, gjerne mer nakne enn disse to også, if you catch my drift. Som alltid, når folk slipper en fremmed fotograf så nært inn på livet, lurer jeg på hvordan de har snakket sammen på forhånd. Hvordan har han lagt fram at bildene skal stilles ut, at de vil ligge på nettet? Det er vel ikke sånn at alle han tar bilder av tenker Alt for kunsten!, eller..?
Feirer man en skilsmisse? Ja, nei, det kommer vel an på.
Han tok bilder av en del kjærlighetsbrev som var litt hyggeligere i tonen, men jeg liker dette. Jeg vil ikke lese you take my breath away med løkkeskrift, nei, føkk you, David. I hate you always.
De ser ut som et par som ville ha giftet seg før de fikk så mange unger. Har de vært skilt, og så gifter de seg igjen? Er det barn de har fra hver sin kant?
KISS Diary, Volume III.
Hjemmesiden til Alec Soth har flere bilder.
Men Alec Soth sier at han hadde en slags romantisk forestilling av byen, eller kan man si byene, det er jo på en måte en kanadisk og en amerikansk Niagara Falls på hver sin side av vannet.
Han ville utforske kjærlighet og forhold, og reiste opp dit til sammen sju ganger, hver gang var han der i to-tre uker. Det begynte bra. Men så ble det bare trist.
Fra et intervju i The Digital Journalist, februar 2006:
Soth says that as the work progressed it became like a downward spiral, and became darker and darker in tone.
"There's this one guy named David. He may not be in the book ... his girl committed suicide. He had this collection of love letters ... the letters were so raw." Soth said the work was becoming too dark. He had wanted to maintain the sense of melancholy without it becoming so intense. But it was becoming harder to do.
Han hadde tenkt til å dedikere boka til kona. Det ble etter hvert klart at det var en ganske dårlig idé.
Han tok mange bilder av par, en del dem nakne på hotellrommet, gjerne mer nakne enn disse to også, if you catch my drift. Som alltid, når folk slipper en fremmed fotograf så nært inn på livet, lurer jeg på hvordan de har snakket sammen på forhånd. Hvordan har han lagt fram at bildene skal stilles ut, at de vil ligge på nettet? Det er vel ikke sånn at alle han tar bilder av tenker Alt for kunsten!, eller..?
Feirer man en skilsmisse? Ja, nei, det kommer vel an på.
Han tok bilder av en del kjærlighetsbrev som var litt hyggeligere i tonen, men jeg liker dette. Jeg vil ikke lese you take my breath away med løkkeskrift, nei, føkk you, David. I hate you always.
De ser ut som et par som ville ha giftet seg før de fikk så mange unger. Har de vært skilt, og så gifter de seg igjen? Er det barn de har fra hver sin kant?
KISS Diary, Volume III.
Hjemmesiden til Alec Soth har flere bilder.
lørdag 25. oktober 2008
Nina Hemmingsson är din flickvän nu
De siste dagene har jeg kost meg med Nina Hemmingssons bok Jag är din flickvän nu. Jeg har tidligere lagt ut et par av rutene hennes, her og her.
Boka kan du forresten få kjøpt på norsk også, jeg bladde litt i den, men fant ut at jeg likte den svenske originalen bedre.
Uansett, da heter den Jeg er kjæresten din nå.
Jeg hadde tenkt til å si noe lurt, hva jeg liker med tegningene og poengene hennes, hvorfor jeg liker det. Fordi hun tar ting på kornet, som i den første ruta der likestilling og søppelsortering er samma skiten. Politisk korrekt mas, man måste väl få leva lite också. Eller den siste ruta, med den redde mannen.
Men nei, jeg vil ikke si så mye mer.
Klipp og lim:
Boka kan du forresten få kjøpt på norsk også, jeg bladde litt i den, men fant ut at jeg likte den svenske originalen bedre.
Uansett, da heter den Jeg er kjæresten din nå.
Jeg hadde tenkt til å si noe lurt, hva jeg liker med tegningene og poengene hennes, hvorfor jeg liker det. Fordi hun tar ting på kornet, som i den første ruta der likestilling og søppelsortering er samma skiten. Politisk korrekt mas, man måste väl få leva lite också. Eller den siste ruta, med den redde mannen.
Men nei, jeg vil ikke si så mye mer.
Klipp og lim:
fredag 24. oktober 2008
Verdensrommet lukter stekt biff og varmt metall
Ja, hvem hadde trodd? Verdensrommet lukter en blanding av stekt biff og varmt metall. Jeg visste ikke at jeg lurte på det. Men nå skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på det. Og jeg vil vite mer.
Herregud, jeg klarer ikke slutte tenke på det. De tar av seg romdrakta, og akkurat som stekeos henger lukta igjen.
Jeg vil lukte verdensrommet.
Hvorfor tenker jeg ikke mer på lukt og alle luktene jeg ikke vet om? Går jeg bare rundt og tar lukt for gitt?
Og nå lurer jeg på hva hai lukter. Lukter den fisk? Jeg tror ikke det. Av en eller annen grunn. Eller kanskje den lukter litt fisk. Men ikke bare fisk. Men hval tror jeg lukter fisk, selv om den er pattedyr. Er det sånn at alt i havet lukter fisk? At det vi kaller fiskelukt, bare er lukt av sjø og hav? Nei, sånn kan det jo ikke være.
– Vi har noen hint om hva verdensrommet lukter som. Først og fremst har vi intervjuer med astronauter som har vært der ute. Når de har vært utenfor romstasjonen og kommet inn igjen og tatt av seg romdrakt og hjelm, har de alle rapportert om helt spesielle dufter, forteller Steven Pearce til avisen Daily Mail.
Herregud, jeg klarer ikke slutte tenke på det. De tar av seg romdrakta, og akkurat som stekeos henger lukta igjen.
Jeg vil lukte verdensrommet.
Hvorfor tenker jeg ikke mer på lukt og alle luktene jeg ikke vet om? Går jeg bare rundt og tar lukt for gitt?
Og nå lurer jeg på hva hai lukter. Lukter den fisk? Jeg tror ikke det. Av en eller annen grunn. Eller kanskje den lukter litt fisk. Men ikke bare fisk. Men hval tror jeg lukter fisk, selv om den er pattedyr. Er det sånn at alt i havet lukter fisk? At det vi kaller fiskelukt, bare er lukt av sjø og hav? Nei, sånn kan det jo ikke være.
En tur for alt
Det finnes folk som i fullt alvor ber de deprimerte, spiseforstyrrede og så videre om å gå mer tur. Helst i fjellet, öppna landskap.
Jeg antar at det ikke ligger mer bak enn et enkelt regnestykke:
Jeg føler meg bedre både i hodet og kroppen av å gå tur, derfor vil du føle deg bedre i hodet og kroppen av å gå tur.
Klinisk depresjon eller bare litt nedfor, samme ulla.
Ut på tur, aldri psur!
I tillegg hersker det vel en sånn generell enighet blant nordmenn flest om at tur er bra. For jeg klarer ikke se for meg at deppa puertoricanere får beskjed om det samme av familie og venner.
Gå tur, du! Kom deg ut i buskaset! Så blir det bra.
Men man mener jo godt, bevares. Og det føles vel bedre å komme med et råd av et eller annet slag, enn å stå der og bare
Uhæ, jeg vet ikke, jeg skjønner ikke dette,
jeg vil at du skal ha det bra,
vær så snill.
Bildet er stjålet fra Nina Hemmingssons Jag är din flickvän nu.
Oppdatert 25.10: Her er en post med mer fra Hemmingsson.
Jeg antar at det ikke ligger mer bak enn et enkelt regnestykke:
Jeg føler meg bedre både i hodet og kroppen av å gå tur, derfor vil du føle deg bedre i hodet og kroppen av å gå tur.
Klinisk depresjon eller bare litt nedfor, samme ulla.
Ut på tur, aldri psur!
I tillegg hersker det vel en sånn generell enighet blant nordmenn flest om at tur er bra. For jeg klarer ikke se for meg at deppa puertoricanere får beskjed om det samme av familie og venner.
Gå tur, du! Kom deg ut i buskaset! Så blir det bra.
Men man mener jo godt, bevares. Og det føles vel bedre å komme med et råd av et eller annet slag, enn å stå der og bare
Uhæ, jeg vet ikke, jeg skjønner ikke dette,
jeg vil at du skal ha det bra,
vær så snill.
Bildet er stjålet fra Nina Hemmingssons Jag är din flickvän nu.
Oppdatert 25.10: Her er en post med mer fra Hemmingsson.
torsdag 23. oktober 2008
En pikant post
Sexblogging også nå? Hva blir det neste? Men klart man blar i Cupido når det dukker opp på jobb. Garnfittor og penishekling, kjør på. Kjønn er in i år. Det klinger bra.
Blir det mer pirrende og pikant nå, så...! Jeg lurer på hvordan i alle dager de kom på ideen om å putte en dame oppi en pose?
Blir det mer pirrende og pikant nå, så...! Jeg lurer på hvordan i alle dager de kom på ideen om å putte en dame oppi en pose?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
