Snøhule?

Det var først da jeg så de enorme, sammenbrøyta snøhaugene, at jeg kom på hvordan vi pleide å leke i dem som barn. Grave huler og ganger, snølykt utenfor.


Akkurat denne haugen frister ikke like mye, den ser ut som den er full av grå potetmelsnø, og kanskje hundebæsj. Og nå ville jeg tenke at den kunne rase sammen over meg, på meg, jeg kan ikke huske at jeg tenkte på det da jeg var liten.

Moren min påstår at ungene ikke graver sånne huler lenger. Empiri: Kikking ut av stuevinduet og ned på parkeringsplassen. Hun synes folk må se mindre på tv og være mer ute med de små ungene sine, det er bare å kle seg godt, sier hun.

Jeg likte Paris

Tenk å sitte i en rolig gate i Montmartre med det store vinduet oppe, det er sensommer og folk går forbi og kikker inn, men så går de videre, og der inne sitter jeg med venner og drikker vin og gnager litt på en ost jeg ikke vet navnet på.


Det var fint.

Skumle Joel-Peter Witkin

Hvis det finnes et sted der marerittene bor og de som bor der er glade i kunst, da tror jeg de har Joel-Peter Witkin på veggen.


Story from a Book, Paris (1999)

Han danderer og leker med det mange av oss ikke er like glade i å se eller vise fram. Lik, dverger, hermafroditter, kropper som mangler noe, som ser forvridde ut.

Hvorfor så grotesk, Witkin? Selv sier han at en episode i barndommen gjorde uutslettelig inntrykk:

It happened on a Sunday when my mother was escorting my twin brother and me down the steps of the tenement where we lived. We were going to church. While walking down the hallway to the entrance of the building, we heard an incredible crash mixed with screaming and cries for help. The accident involved three cars, all with families in them. Somehow, in the confusion, I was no longer holding my mother's hand. At the place where I stood at the curb, I could see something rolling from one of the overturned cars. It stopped at the curb where I stood. It was the head of a little girl. I bent down to touch the face, to speak to it -- but before I could touch it someone carried me away.

Som Jeanne Storck skriver, har denne historien om Witikin blitt sitert så mange ganger at den nå nærmest lever av seg selv, den har plass i historien om ham enten den er sann eller ikke.


Poussin in Hell, Paris (1999)

New York Times spurte Witkin om hvorfor han ofte kopierer gamle malerier i motivene sine, som for eksempel det over her som viser Nicolas Poussin mens han maler en naken kvinne, hun ligger foran Poussins egen The Assumption of the Virgin.

Hvem vet, kanskje Poussin begynte å male nakne kvinner i helvete? svarte Witkin. Han sa litt mer og, men det var det jeg hang meg opp i. Ja, hvorfor ikke la Poussin sitte der som et 350 år gammelt lik og pusle videre, han må jo få utvikle seg han og.


Interrupted Reading, Paris (1999)

Første gang jeg så bildene hans måtte jeg se lenge. Var det ordentlige kropper? Hvordan i alle dager?

Witkin begins each image by sketching his ideas on paper, perfecting every detail by arranging the scene before he gets into the studio to stage his elaborate tableaus. Once photographed, Witkin spends hours in the darkroom, scratching and piercing his negatives, transforming them into images that look made rather than taken. Through printing, Witkin reinterprets his original idea in a final act of adoration.

For det er ordentlige kropper, virkelige mennesker.

Her var det en fin samling bilder hvis du vil se mer.

Å vite bedre

Jeg husker det fortsatt, sjuende klasse, venninna mi sitter ved siden av meg og rekker opp hånda. Det var ikke ofte hun gjorde det, og læreren hadde ikke en gang spurt om noe, hun bare sto der oppe og sa at jorda var fem milliarder år gammel, sånn roughly.

(Det er jo noen år siden jeg gikk i sjuende klasse, strengt tatt er vel jorda fem milliarder og seksten år gammel nå, men det aner meg at det ble operert med ca-tall.)

Læreren ser på venninna mi, Ja?
Men hvis jorda er fem milliarder år gammel, og det er jo fem milliarder mennesker på jorda... Det blir jo ett menneske hvert år det!

Det ble stille. Og etter et par sekunder ble hun knallrød i ansiktet og så ned i pulten resten av timen.

Noen år senere var det min tur. Det vil si, jeg har vel bommet ganske ofte, men jeg har sjelden strekt hånda i været i et klasserom for å vise alle akkurat hvor feil jeg har koblet.

Jeg gikk på folkehøyskole, jeg hadde plukket meg ut en haug medierelaterte fag, og nå snakket læreren om nyhetskriterier, om hvorfor noen saker slås større opp enn andre. Vi snakket om naturkatastrofer.
Ørkenspredning, for eksempel, tar livet av flere mennesker enn orkaner hvert år, sa han. Men hva har du lest mest om?
Jeg rakk opp hånda, han pekte på meg og jeg bare Hæ? Ørkenspredning? Kan ikke folk bare gå?

Det var ikke stille så lenge før folk begynte å le. Da vi sto ute og røyka etterpå snakket vi om alle stakkarene som måtte passe seg for ørkenspredning, ble de stående og snakke litt lenge hadde de plutselig sand til midt på leggen, de måtte alltid ha vekkerklokka på selv i helga, for plutselig kom ørkenen, og da gjaldt det å pakke sammen teltet og komme seg avgårde.

Jeg kobler fortsatt feil. Ofte handler det om hvor ting er. Jeg mener at jeg har veldig god stedssans, jeg tenker ofte kart og hvor ting er i forhold til hverandre når jeg går rundt. Som regel har jeg rett, men jeg tar ikke bare unntaksvis feil heller. Det er helt greit, hadde det ikke bare vært for at jeg er så himla skråsikker.

Jeg tar med meg hele reisefølget på strafferunder rundt og rundt og rundt kvartalene, mens dit vi egentlig skulle ligger i en helt annen bydel. Jeg blander sammen kjennetegn (som butikkskilt og husfarger) jeg har laget meg, samtidig som jeg mener at det at jeg i det hele tatt har et kjennetegn er et tegn på at jeg er inne på noe.

Hos de som kjenner meg godt, kaller vi bare denne delen av personligheten min Skråsikker. Vi klør oss litt i hodet og ser på kartet over tuben i London, jeg legger fram mulig reiserute, venninne spør Er det Skråsikker som snakker nå?

Problemet med Skråsikker er at hun kan ha rett.
Det er umulig å avskrive henne helt.

Som kartleser i Puerto Rico måtte til og med Skråsikker gi opp.
Jeg loset oss greit fram til gamlebyen i Ponce, vi skulle akkurat til å parkere, plutselig snurret kartet rundt for meg, jeg sa dette er jo helt feil, det er jo ikke her, og sendte oss ut på motorveien igjen, langt, langt ut av hele byen. Det blir som å nesten parkere framme ved Slottet, og så kjøre til Nittedal, for i følge kartet var det vel der? Etter to timer var vi tilbake ved den samme parkeringsplassen. Det var ikke en gang litt sjarmerende.

I dag

skulle jeg ønske jeg var en japansk makak, jeg skulle hatt en varm kilde rett nedenfor blokka her. Jeg skulla ha ligget og kost meg mens snøen la seg på hodet mitt og smeltet, sett ut på folk som banner seg fram på fortauet.

Glamourkroppen, nakenmasken

I august skal det være glamourmodell-battling på Rockefeller. Jeg skulle gjerne ha skrevet det slik arrangørene ønsker, men de blir ikke enige med seg selv om det er Glam Battle Tour, Glambattle tour, GlamBattle og så videre som skal stå på plakaten.

Det er mye jeg lurer på. Hvordan man battler i glamouring, for eksempel. Men sånt får man bare vite når man møter opp til casting. Det kan ikke jeg. Mest fordi jeg ikke har så lyst til å glamourbattle, og uansett kan jeg ikke, jeg har ikke glamourkroppen.

(Jeg så på bildene av jentene fra fjorårets versjon i Fredrikstad. Bildene fra dansegulvet fikk meg til å tenke på den dokumentaren om Rocco, Pornostjerne?. De drita jentene som danser og tar av alle klærne, publikum som står rundt med mobilkameraene sine, litt awkward, men de ser jo, mange synes sikkert det er litt stas. Jeg synes ikke det er stas, jeg synes det er litt ubehagelig i beste fall. Men derfor går jeg jo ikke på sånne arrangementer, og det er heller ikke dit jeg vil. Og nei, å være glamourmodell er ikke å jobbe med porno, men man kan vel trygt si at de lener seg på den samme estetikken.)

For jeg tenker på selve glamourmodellkroppen.
Disse kroppene som er så like, de har på en måte samme brunfarge, puppene er store og ofte silikonrunde og sminken er så lik. Og for meg er de ikke nakne, kroppen blir en slags uniform.

I garderoben da jeg gikk på skolen, på treningssenteret nå, alle kroppene er så forskjellige, og da tenker jeg ikke bare tjukk/tynn, store pupper/små pupper, de er nakne på en helt annen måte, mer virkelige? Ikke så produkt? Ingenting spennende med den, hvorfor skal jeg se, jeg vet jo allerede hvordan den ser ut. Litt som musikk, fabrikkpop som sitter for godt, som kjeder deg for fort.

Og jeg tenker at jammen er det rart at en kropp, selv uten klær, også kan bli en uniform, noe å skjule seg bak.

Bingo

Det er fredag kveld, vi har kjøpt øl og radiobingobonger, og nå sitter vi der. Sju unge voksne rundt bordet, noen har kjøpt ett lodd, jeg satser friskt selv om det er første gangen, jeg har to.


Eg reng ikkje inn om eg vinn, sier han.
Nei, fy faen, de andre er enige.

Man må ringe inn og si navnet sitt på lufta hvis man vil ha premie. Det var pinlig nok å kjøpe loddene. Forrige fredag ble han først avvist på Rimi, vi driv ikkje med sånn der, svarte 18-åringen i kassa. Så var det Prix, kjenning i køen bak, Kan eg få ei forklaring på det her?, ny kjenning i døra på vei ut, bongene blafrer i vinden, Ka du har der?!.

Vi blir enige om at jeg eventuelt kan ringe inn hvis noen av oss vinner, søring og turist som jeg er.


Så begynner det, utenfor radiostudioet i Lofotradioen hører vi en bil som går på tomgang mens tallene leses opp. Haha, den var der forrige fredag og. Men da var det hun bingodama med talefeil som kjørte showet, hun var artig, ååååååååhfti.........fhæks.

Konsentrasjon blandet med lett skam, bare nesten ironisk distanse og fnising rundt bordet. Helvete, nå vant enda en bong kjøpt på Spar på Borg. De korrupte jævlene. Skal noen ha øl?

En tanke bare

Kunne det ha vært sånn at man fikk en slags nyforelskapermisjon?
Litt som svangerskapspermisjon?

Ikke like lenge, men kanskje én måned? Til å ligge i senga, si fine ting til hverandre, kysse, rote, gnukke, pule. Så er man klar for å gå ut i verden igjen, sulten på å leve også utenfor sofaen og soverommet, kan jobbe, møte venner og dra på fest uten at hodet er et annet sted.

Å nei, hva med de som er forelska hele tiden? Skal de få fri og nå? Ja, hvorfor ikke. Hjulene går da videre, til tross for alle de sjuke ungene, vi klarer vel å la de forelska få ha seg i en måned og.

Noen får jo unger hele tiden og har svangerskapspermisjoner rett som det er, og det blir jo gjerne over et år hvis de er lure med ferien når de planlegger. Og etterpå er barna syke her og der i mange år framover.

Og så skaper det arbeidsplasser. Eller deler litt mer på de arbeidsplassene som er der.

Hva med kjærlighetssorg? Jeg tror ikke permisjon i en hel måned er så bra, men heller ta en tredagers? Så har man kanskje godt av å komme tilbake på jobb, prøve å tenke på andre ting. Hvis ikke eksen jobber på samme sted.

Mulig problem med forelskapermen:
De som juger på seg forelskelse for å få fri. Alltid skal noen ødelegge. Kanskje kan man måle hormonnivået på en eller annen måte, det skjer vel noe der? Er det etisk da? Jeg vet ikke.

En tanke bare, som sagt.

Nei,

dame i sete 22B på SK4127. Ikke hjelp meg med sudokuen.
Jeg vil ikke at du skal løse den for meg,
jeg vil ikke bli ferdig så fort som mulig.

Farfar og farmor skilte seg som gamle

Farfar døde for åtte år siden. Han bodde for seg selv det siste året, han og farmor skilte seg. Det var vel mest hun som skilte seg fra ham. Farfar hadde blitt vanskeligere og vanskeligere å leve med, sa hun. Han sa at han var allergisk mot planter og dyr selv om han ikke var det. Han ville ikke at hun skulle ha venner på besøk.

Og så er det jo mye mer i historien om de to som jeg ikke vet. Men skilt ble de, det hastet og pappas barndomshjem ble solgt altfor fort for altfor lite. Jeg skulle ønske de hadde sluppet å få så dårlig råd.

Men de møttes fortsatt nesten hver dag, de handlet sammen,
spiste ofte middag sammen.

Etter begravelsen hjalp jeg til med å rydde ut av huset han hadde leid. Jeg hadde aldri rukket eller tatt meg tid til å besøke ham der mens han levde. I stua hang et stort maleri, ned i rammen hadde han festet postkort fra meg. Jeg pleide å sende ham kort hver gang jeg var et nytt sted, men jeg hadde ikke tenkt at han tok vare på dem, at de betydde noe.


Pappa spurte om det var noe jeg ville ha av det vi la ned i esker og søppelposer. Farfar hadde mange ting, han hadde reist jorda rundt som skipsmaskinist og kjøpt noe fint, mye rart. Jeg tok med meg et servise fra Japan.

Og så tok jeg med meg en bok. Nord i Norge, fra ca 1970.
Farfar hadde vokst opp i Vesterålen, kanskje var det derfor han hadde denne boka?


Entusiastisk slår den fast at Nord-Norge har brutt isolasjonen.
Nå kan hele verden nås på få timer fra lufthavnen i Bodø.


Ikke mye sobert leksikon over Kåre Kleivan når han skriver om Stamsund i Lofoten, for eksempel. Eller, det handler jo ikke om Stamsund, bare om én mann:

På de lave strandflatene rundt øyene i Lofoten har folk bodd i tusener av år. En driftig mann kan utrette storverk, som grunnleggeren av fiskeværet Stamsund, Julius M. Johansen. Med forutseenhet og initiativ bygde han ut en allsidig fiskeindustri, drev forretninger, bygde ut kommunikasjoner, ja, selv kirken på stedet er hans verk.

Og så helt til slutt om samefolket da, viddas vakre, våkne datter. Samefolkets velutviklede fargesans, bare se på draktene og så videre. Så overbegeistret og nedlatende på samme tid.


Hvis du lurer på noe om Nord-Norge fra Mosjøen og opp,
er det bare å spørre.

The Slanket

Dette er noe av det lammeste jeg har sett.
Et fleecepledd med armer.


Hvis du derimot synes dette høres helt topp ut, værsågod.

Sånn vil jeg ha

Denne takterrassen i Paris, den vil jeg ha.


Jeg lurer på hvordan det er å være der oppe, i jungelen.
Bor det noen dyr der? I hvert fall fugler,
jeg kan ikke skjønne annet.

Til den det måtte angå

Overhørte en pappa forklare ungen sin litt om kjæresteri vs. samboerskap på toget i dag:

Nei, først møter man venner sammen.
Så møter man foreldre sammen.
Så møter man hele familien sammen.
Og først DA flytter man inn.

Så sånn er det hvis noen lurte.

Det er morshelg

Snart skal jeg sette meg på toget og besøke foreldrene mine.
Jeg har bestemt meg for å kjøpe tulipaner til moren min. Hun liker tulipaner. Er det sesong for det nå? Er det alltid tulipansesong? Det er ikke noe påskelilje-julestjerne over dem?

I morgen skal vi besøke mormor. Hun blir 89 år i år, og det betyr at jeg besøker henne oftere. Ikke fordi jeg er verdens beste barnebarn, men jeg tenker at hun kan dø snart, selv om hun ikke er mer enn sånn passe skral.

I fjor ville hun feire jul hos seg selv, basta. Det ble litt ekstra kavete for alle (mormor og) i en høytid familien min allerede kaver nok med, men klart hun skulle få feire jul slik hun ville. Det er jo ikke sikkert det blir så mange flere juler på henne, klart hun kunne bruke alderen som trumf. Jeg lurer på hvordan det føles hvisnår jeg blir gammel, hele tiden kan jeg få viljen min fordi det kanskje er siste gang?

Men jeg ser på Haakon Lie og jeg tenker haha, de skal få kjørt seg.

Jeg vil ha en liten hai, og den skal være hvit

Når jeg snakker med folk om akvarium og hai og sånn, sier de ofte at de har sett hvithai. Nei, sier jeg. Jo, sier de. Og så har vi det gående. Som regel er det sandtigerhai de har sett, men de har tenkt hvithai.

For hvithaien er ikke noe glad i å være i akvarium. Monterey Bay Aquarium i California har klart det et par omganger på 2000-tallet, men that's it er jeg ganske sikker på?

Altså, det nye året kom med forsinkede julegaver, blant annet denne haiboka. Great White Shark av Richard Ellis og John E. McCosker. Fytti, den råkker sokkene av meg selv om den er fra 1991, og hvis jeg gadd skulle jeg ha skrevet en anmeldelse hos Amazon og hylt ut fine adjektiver, kjørt på med utropstegn. Kanskje en annen gang. Har ikke tid, jeg må lese.

Jeg mener, denne boka har dato, sted og navn på alle som har blitt drept av hvithai fra 1926 til 1990. Worldwide.

Og den forteller om Sandy, den første hvithaien som overlevde fangenskap i 1980. Det varte riktignok bare i tre og en halvt døgn, men lell.

På 70-tallet hadde akvariene i California så lyst på hvithai at de ikke visste hva de skulle gjøre. Ikke bare var det vanskelig å få tak i dem, å holde dem i live var enda verre. Både Steinhart Aquarium i San Francisco og Sea World i San Diego hadde Great White SWAT-team stående klare til utrykning, og fristet med dusør til den som kunne skaffe en duganes hvithai. Jo lenger haien levde i fangenskap, jo mer penger ville de få. Hvorfor? For at de skulle være forsiktige og snille med den.


Her blir hvithaien Sandy fanget, hun hadde satt seg fast i et nett.

For det er ikke så lett med hvithaihold. De fleste var allerede døende når de havnet i akvariet, å bli fanget i nett og deretter transportert i timevis i en lastebil tar på. Når de først var framme hadde de lett for å kræsje i glassveggen og skade seg, de var (og er vel fortsatt) ikke vant til gjennomsiktige vegger i vannet. Noen liker ikke alt lyset vi ville skru på for å se dem. Og så er de som så mange andre folk og dyr når de mistrives: De mister matlysten.

Hvorfor overlevde Sandy? Reiseveien var kort, Steinharts utrykningsteam var klare. Fiskeren som fanget Sandy hadde faktisk først ringt teamet til Sea World, men de var ikke inne akkurat da. De var på en laundromat og vasket klærne sine.

Tanken Sandy ble plassert i var smultringeformet, hun kunne altså svømme rundt og rundt, uten å kræsje så mye. Men hun klarte likevel å skrape seg opp på skjøtene. Og hun reagerte på en strømforskjell på 0.125 millivolt mellom to av panelene og klikket helt i vinkel på samme sted hver gang, spastisk og BANG i veggen. Til slutt var det det som gjorde at de valgte å slippe henne fri igjen.


De tok henne med til Farallon Islands, de har jeg skrevet om før.

Voldtekt, jentekast, å være sterk

Jeg leser om Katrine Kielos i Morgenbladet, hun har skrevet boka Voldtekt & romantikk. Man skvetter av den tittelen. Og jeg leser at Willy Pedersen sier det er noe som ikke stemmer i boka, de skjønnlitterære tekstene (fortellingen om en voldtekt, om en voldtatt) blant resten av sakprosaen om kjønn og voldtekt, tanker og teori lugger.

Det lugget visst mer i Sverige da den kom ut der, man hadde først inntrykk av at denne voldtekten var sann, at tekstens "jeg" virkelig var Kielos. Gud, så modig! Men det var ikke selvopplevd, og det var heller ikke meningen at det skulle framstå som det, selv om det kunne ha kommet tydeligere fram. Dette med sjanger og leserkontrakt ble litt uryddig, skriver Pedersen i anmeldelsen i Morgenbladet. Ann Heberlein skrev at man ikke blir en helt av å skrive om en fiktiv voldtekt. (Den lenken fant jeg hos Fr.Martinsen).

Men er det sånn at har du ikke blitt voldtatt selv, skal du ikke late som du kan beskrive hvordan det kunne ha vært? Jeg har ikke lest nok av den svenske kritikken, jeg føler meg sleivete.

Og akkurat dette, selve Voldtekten (jeg skriver den sånn, i bestemt form, stor forbokstav får den og), tør jeg ikke ta i. Hva den gjør med oss, både kvinner og menn, skillet den skaper mellom kjønnene. Kielos sier at hun er lei av at man sier at man aldri kan bli kvitt den, at det alltid vil skje en viss andel voldtekter, at vi sier at vi synes det er trist, men sånn er det vel bare. Jeg nikker, og det er alltid mer som kan sies, men jeg vil ikke gå lengre inn i det.

I stedet henger jeg meg opp i at Pedersen trekker fram det Kielos har skrevet om Iris Marion Youngs subtile studie "Tjejkastet". Den handler om hvordan småjenter lærer å oppfatte kroppen som skjør og sårbar. Hvordan derfor heller ikke voksne kvinner klarer å kaste ball med hele armen, men i stedet kommer med et unnskyldende underhåndskast, et kast uten tillit til egen arm, til egen kropp. Hvordan alt dette er med på å gjøre kvinnen voldtektsbar.

Og jeg har akkurat kommet tilbake fra årets første ordentlige treningsøkt, kjenner at lårene jobber med å bli støle, og jeg liker det. Jeg treffer kanskje ikke det jeg sikter på hvis jeg kaster en ball hardt, men kroppen min sier ikke unnskyld. Den stønner og peser, den bokser og sparker, den løper og sykler, og i de treningsnarkomane periodene mine blir jeg høy på å kjenne hvor mye jeg kan få den til å gjøre bare fordi jeg sier den skal det, hvor sterk den er.

Så klart er jeg skyldig i å ha gjort meg svakere og mer keitete enn jeg er. Jeg ville også være en av de små jentene, de feminine. De fleste jentene jeg vokste opp med var lavere enn meg. Nettere. Som tenåring ville jeg heller at en gutt skulle kunne løfte meg, enn vinne over ham i håndbak. Ikke nå lenger, heldigvis.

For noen år siden reiste jeg med noen venner til Cuba, vi skulle besøke min venninnes kjæreste. På gata ble det mye mannegnåling om hvor pene og flotte og fulle av dollar vi var. Gøy hvis man orket å ta igjen, mest slitsomt, og det handlet jo ikke om oss, de tøffet seg for hverandre.

Etter en uke skulle vi reise fra Havanna, vi skulle videre til Santiago de Cuba på den andre siden av øya. Vi gikk ut av leiligheten vi hadde bodd i med tunge, tunge ryggsekker, armene fulle av vesker og poser og alt annet vi ikke hadde klart å pakke på noen fornuftig måte. Vi tok plass på fortauet, vi bar og spente muskler. Så kom ropinga: Que fuerte! Så sterk oversatte vi det til, og smilte. Det føltes som det eneste oppriktige komplimentet vi hadde fått. Oversettelsen vår var kanskje for bokstavelig oppdaget vi senere, men pyttsann.
Vi er jo sterke.

Noen som husker han saksofonbiffen fra Lost Boys?

Tim Cappello elsket to ting: Saksofon og bodybuilding. Og jeg kommer aldri til å glemme ham etter Lost Boys.

Jemini, for en olja biff!

Her er han in action, låta heter I Still Believe:



Det er visst et marked for alt, også for folk som elsker bodybuilding og saksofon. Jeg husker at jeg syntes låta var litt fin, selv om den kroppen ble litt mye for øyet. Hos meg har det alltid vært veldig marked for alt om vampyrer. Og hai. Jeg vet ikke om det er en bedre kombinasjon enn muscle'n'sax.

Tim Cappello har en egen fanklubb, de elsker ham fortsatt. Og sjekk hvor morsom han er på sin egen hjemmeside. Den mannen kan tulle.

De fant ikke et brystvortebelte, heldigvis

Jeg får en litt sånn piknik med døden-følelse av bildene fra "Dødens gård".

For meg er det noe unorsk over sånne hus, de eneste referansene jeg har er amerikanske skrekkfilmer. Og Ed Gein. Mannen som ble brukt som inspirasjon for Norman Bates, Buffalo Bill, Leatherface.

I 1957 tok politiet seg inn i hjemmet til Gein, en avsidesliggende og forfallen gård i Plainsfield i Wisconsin. En jernvarehandel i nærområdet hadde blitt ranet, og eieren hadde forsvunnet.
Gein hadde hengt litt rundt der dagen før.

De trengte ikke lete lenge. Eieren hang opp-ned fra en av bjelkene i taket, hodet var borte. De fant også boller lagd av hodeskaller, lampeskjermer og søppelbøtter av hud, et belte av brystvorter, en skoeske full av vaginaer, en nesesamling, en lenestol av hud og en hel dress, også den av hud. Hodet til eieren av den jernvarehandelen dukket også opp etterhvert, det lå i en striesekk.

Gein hadde stort sett tatt seg til rette i ferske graver for å skaffe hud og kropper. Han hadde med seg en en semi-retarded venn som hjalp ham, men da vennen ble satt bort på et hjem, ble det for vanskelig med gravrøveri på egenhånd. Han begynte å ta livet av folk.

Men han ble aldri dømt for drap, han ble erklært sinnssyk. Han var visst en veldig grei pasient.
I 1984 døde han av kreft, han ble begravd ved siden av moren sin.

Og det var jo moren som fikk skylden for at det gikk som det gikk med Ed Gein. Står det ikke alltid en fæl mor bak de fleste seriemordere? Eller er det bare sånn vi lager den forklarende fortellingen etterpå? Fanatisk religiøs, kald, dominerende. Ville ikke at barna skulle omgås folk, forklarte at alle kvinner var horer unntatt mor, så klart. Han forgudet henne, sier de.

Jeg er en liten gris

Jeg leser nesten alltid sex- og samlivsspalter i avisene. Ikke lenger sextips i ukeblader, månedsmagasin, hvadenåkallerseg, de var i beste fall morsomme før, nå kjeder de meg eller gjør meg litt trist.

Men Jamie Bufalino i Time Out New York kjeder meg aldri.

Han dekker alt fra menn som tyvlåner konas nylonstrømpebukser til folk som tenner på promping og om rus smitter via sæd (it doesn't).