Sh-sh-sh-sh-shaaaaAAARK!

Jeg elsker hai. Det er stas med dyr med apetitt, ikke sånne matleie katter som bare skal ha laksemousse (ja, det er sant). Takke meg til tigerhai. Bilskilt? Ja, takk! Koffert med partert lik? Nam, nam! Hadde du litt mer av det bildekket? Glefs!

(Hainerden i meg må nevne at ikke alle haier er altetende. En hvithai vil mest sannsynlig svømme sin vei og la deg blø i hjel når den oppdager at du ikke er sel.)

Helt siden jeg så Haisommerfilmene på tv en eller annen gang på barneskolen, har det gått i hai. Når vi kjedet oss, pleide jeg og en venninne å lage lister over hvor mange som døde i hver film. Det var en del.

Siden har jeg forlest meg på faktabøker, sett dokumentarer og hørt veldig, veldig mange si at haier er misforståtte dyr, og ikke farlige i det hele tatt. Eller bare bittelitt farlige. Jeg synes de er dritskumle, men vi trenger jo ikke jakte og drepe og herje med dem av den grunn. Tvert i mot. Men vi trenger heller ikke new age-folk som skal fridykke og connect spiritually og snu haiene på hodet, Sharkman. Hilsen meg.

Journalist Susan Casey er en annen dame som ikke får nok av hai, og det har det blitt bok av. The Devil's Teeth heter den, og den tar deg med til noen forblåste øyer utenfor San Francisco. Her gikk fattige folk rundt og plukket egg, ramlet ned, druknet og døde i gamle dager. Nå er det forskning som gjelder, og så har jo øyene absurde mengder fugl og sel.

Og kaldt vann + deilig, spekktjukk sel = hai. Hvithai! Forskerne forsker, og Susan Casey skriver.

Jeg skal ikke gjenfortelle boka, eller fortelle så mye mer, for den saks skyld. Det handler om hvithai, om en dykker som plukker sjøpinnsvin og gjemmer seg bak stein når haiene blir for nysgjerrige (psst, mye er gjort hvis du lager minst mulig silhuett mot overflaten, slik at de ikke kommer som en torpedo undenfra - sørg for å komme rett under båten med en gang du går i vannet), haiturisme, dårlig vær, miljøvern, øyenes historie og spekkhoggere som spiser hai.

Og hun klarer til og med å skrive underholdende om måker, som det noen ganger er tjukt av:

There was Manson, who ate his own chicks, and Troll, who exacted a hefty penalty on anyone who passed by. The Silent Stalker was one of the few gulls that didn't scream threats; he would sneak up stealthily and then, without warning, go for the back of a person's head. Each gull had its preferred attack technique. The Nibbler favored a sharp bite to the Achilles tendon, while the Shitmeister would swoop low, unloading his special delivery. And then there was Spike.
In a colony where any shoebox of space was appointed by vicious thuggery, Spike's territory ranged across the entire front of the house, an area wide enough for half a dozen gull families. He was an auklet serial killer and a relentless PIH heavy, and when the [...] biologists came in or out of the front door they'd inevitably encounter Spike shrieking hysterically, his entire face covered in blood, surrounded by an array of little carcasses. His auklet victims were meant to feed his chicks, but he would regurgitate them whole, so that the meal the baby gulls encountered was a solid, slimy mound approximately their own size. Spike's chicks usually didn't make it.

PIH står for Pecked-in-Head, slik tar en del av måkene livet av andres unger for å få bedre kår for sine egne.

Nå ble det mye måker, og lite hai. Sånn kan det gå.