Å vite bedre

Jeg husker det fortsatt, sjuende klasse, venninna mi sitter ved siden av meg og rekker opp hånda. Det var ikke ofte hun gjorde det, og læreren hadde ikke en gang spurt om noe, hun bare sto der oppe og sa at jorda var fem milliarder år gammel, sånn roughly.

(Det er jo noen år siden jeg gikk i sjuende klasse, strengt tatt er vel jorda fem milliarder og seksten år gammel nå, men det aner meg at det ble operert med ca-tall.)

Læreren ser på venninna mi, Ja?
Men hvis jorda er fem milliarder år gammel, og det er jo fem milliarder mennesker på jorda... Det blir jo ett menneske hvert år det!

Det ble stille. Og etter et par sekunder ble hun knallrød i ansiktet og så ned i pulten resten av timen.

Noen år senere var det min tur. Det vil si, jeg har vel bommet ganske ofte, men jeg har sjelden strekt hånda i været i et klasserom for å vise alle akkurat hvor feil jeg har koblet.

Jeg gikk på folkehøyskole, jeg hadde plukket meg ut en haug medierelaterte fag, og nå snakket læreren om nyhetskriterier, om hvorfor noen saker slås større opp enn andre. Vi snakket om naturkatastrofer.
Ørkenspredning, for eksempel, tar livet av flere mennesker enn orkaner hvert år, sa han. Men hva har du lest mest om?
Jeg rakk opp hånda, han pekte på meg og jeg bare Hæ? Ørkenspredning? Kan ikke folk bare gå?

Det var ikke stille så lenge før folk begynte å le. Da vi sto ute og røyka etterpå snakket vi om alle stakkarene som måtte passe seg for ørkenspredning, ble de stående og snakke litt lenge hadde de plutselig sand til midt på leggen, de måtte alltid ha vekkerklokka på selv i helga, for plutselig kom ørkenen, og da gjaldt det å pakke sammen teltet og komme seg avgårde.

Jeg kobler fortsatt feil. Ofte handler det om hvor ting er. Jeg mener at jeg har veldig god stedssans, jeg tenker ofte kart og hvor ting er i forhold til hverandre når jeg går rundt. Som regel har jeg rett, men jeg tar ikke bare unntaksvis feil heller. Det er helt greit, hadde det ikke bare vært for at jeg er så himla skråsikker.

Jeg tar med meg hele reisefølget på strafferunder rundt og rundt og rundt kvartalene, mens dit vi egentlig skulle ligger i en helt annen bydel. Jeg blander sammen kjennetegn (som butikkskilt og husfarger) jeg har laget meg, samtidig som jeg mener at det at jeg i det hele tatt har et kjennetegn er et tegn på at jeg er inne på noe.

Hos de som kjenner meg godt, kaller vi bare denne delen av personligheten min Skråsikker. Vi klør oss litt i hodet og ser på kartet over tuben i London, jeg legger fram mulig reiserute, venninne spør Er det Skråsikker som snakker nå?

Problemet med Skråsikker er at hun kan ha rett.
Det er umulig å avskrive henne helt.

Som kartleser i Puerto Rico måtte til og med Skråsikker gi opp.
Jeg loset oss greit fram til gamlebyen i Ponce, vi skulle akkurat til å parkere, plutselig snurret kartet rundt for meg, jeg sa dette er jo helt feil, det er jo ikke her, og sendte oss ut på motorveien igjen, langt, langt ut av hele byen. Det blir som å nesten parkere framme ved Slottet, og så kjøre til Nittedal, for i følge kartet var det vel der? Etter to timer var vi tilbake ved den samme parkeringsplassen. Det var ikke en gang litt sjarmerende.