Oslo World Music Festival, nå er den i gang. I går kveld så jeg de meksikanske dj'ene i Nortec Collective, med en liten gjeng med tuba, trompet og trekkspill. Den harry meksikanske musikken med elektronika, de riktige rytmene, den rette ironien. Det kokte foran på dansegulvet, det var vennlig lenger bak.
Og Nortec Collective snakker om å være fra Tijuana, grensebyen, Strömstad the American Way, amerikanere kommer for å drikke og kjøpe billige medisiner, meksikanere kommer for å ta seg over grensa. Men mange kommer ikke lenger.
Og jeg tenker på mitt Tijuana, jeg sitter i en bil, jeg er så forelsket at jeg tror jeg skal dø, jeg prøver å komme så nær jeg kan,
og du vil også, du strekker deg mot meg.
For første gang ser jeg en skjerm langs en motorvei der små lys former ordene CHILD ABDUCTION og noe om en svart mini-van, og jeg tenker nå skal et barn dø, og jeg skal til Mexico. Fire tydelige filer smelter ned til to rotete på grensa, alt faller sammen, ingen vil se passet mitt, og nå går det en fyr midt i veien som selger høner.
Vi kjører ned til lille Rosarito, vi bor fint, på et gammelt filmstjernehotell, men byen er en liten stripe med tomme spring break-hotell, de har mekanisk okse, de har volleyballbane og sand, men ingen tenåringer som vil drikke seg fulle og skjemme seg ut.
Vi går inn porten til hotellet, Gjennom denne porten har verdens vakreste kvinner gått, står det. Og her er jeg, tenker jeg.
Er det nok?
Jeg kløner på hotellrommet, vi er på badet, jeg prøver å spyle ned i do, den vil ikke, jeg trykker igjen og igjen, oi, oi, do flommer over, do-vann ned på vegg til vegg-teppet, unnskyld.
Jeg insisterer på å bade i et alt for kaldt Stillehav, for når får jeg sjansen igjen, det er ingen i vannet, jeg tenker på hvithai, jeg bare setter meg på huk, sånn, vann til skuldrene, og går opp igjen.
Det får holde.
Vi kjøper øl av en gammel mann, han kan ikke engelsk men han har en t-skjorte som sier I'm shy, but I've got a big dick,
og jeg skjønner ikke mye, men du ler, og da ler jeg også.
Og vi prøver å nærme oss hverandre, between the sheets,
over bordet, mellom ølflaskene, sand mellom tærne, se meg,
jeg vil, du vil.
Og rundt oss er det ingen smårips som vil danse i bare trusa, ingen kameraer fra MTV, det er fraværet av dem, men det er solnedgang, og jeg tenker Sunset Beach og jeg skjønner hva de mener.
Det er å møte noen og bli rystet, å miste den man var og finne en ny versjon, det er å prøve å komme seg på beina igjen, det er å måtte vrikke ankelen noen ganger før man står støtt, det er å måtte ty til teite metaforer.
onsdag 5. november 2008
tirsdag 4. november 2008
Jill Greenberg, manipulatoren
Fotografen Jill Greenberg ville vise sin frustrasjon over Bush-administrasjonen og kristen fundamentalisme med portretter av gråtende småbarn. Kontroversielt? Ikke idéen i seg selv, men ikke alle likte metodene hennes for å få modellene til å gråte:
Hun ga dem godteri, som hun tok fra dem igjen.
Slikt gjør man ikke mot barn! For en satan! Nei, slå heller babyene i hodet med global oppvarming, kreasjonisme, krig og mor og fars rett til å ha en pistol så kidsa kan skyte seg selv eller en venn når de blir store nok til å åpne skuffen.
(Nei, jeg har ikke lyst til å være nyansert akkurat nå.)
Fra End Times, 2006:
Flere bilder fra End Times her.
For ikke så lenge siden tok hun bilder av John McCain for magasinet The Atlantic, det var til forsiden.
Man kan vel si at Greenberg ikke er redd for å vise hvem hun heier på i dag:
Ikke alle synes det ser så ille ut, det var kanskje derfor det kom på trykk. Men uheldig lyssetting og manglende vilje til den sedvanlige photoshoppinga, det ser man jo.
Til sammenligning, jeg synes Barack Obama kommer bedre ut av det på dette coveret fra Time, desember 2007:
Bildet av Obama er forresten tatt av en annen fotograf, Platon.
Tilbake til Greenberg: I tillegg tok hun en del andre, verre bilder av McCain, som hun herjet med på nettsiden sin. Norske medier skrev også om det, du kan jo sjekke denne saken fra VG for eksempel. The Atlantic sa unnskyld, og Greenberg fikk kjeft for å være uprofesjonell.
Og jeg tenker forbi bildet av McCain, akkurat den situasjonen, hvem sa hva, nei, jeg lurer på når det er greit å vise meningene sine, og hvordan det er greit å vise dem. Når er man feig hvis man ikke roper høyt hva man mener, og når skal man pakke det pent vekk, vente til det passer seg?
Men nok politikk, jeg klarer ikke mer, jeg har vondt i magen på grunn av et valg et helt verdenshav unna. Absurd, men ikke likevel.
La oss se på Greenbergs fine Monkey Portraits fra 2004 i stedet! Ja! Alle liker aper.
Hun ga dem godteri, som hun tok fra dem igjen.
Slikt gjør man ikke mot barn! For en satan! Nei, slå heller babyene i hodet med global oppvarming, kreasjonisme, krig og mor og fars rett til å ha en pistol så kidsa kan skyte seg selv eller en venn når de blir store nok til å åpne skuffen.
(Nei, jeg har ikke lyst til å være nyansert akkurat nå.)
Fra End Times, 2006:
Flere bilder fra End Times her.
For ikke så lenge siden tok hun bilder av John McCain for magasinet The Atlantic, det var til forsiden.
Man kan vel si at Greenberg ikke er redd for å vise hvem hun heier på i dag:
Ikke alle synes det ser så ille ut, det var kanskje derfor det kom på trykk. Men uheldig lyssetting og manglende vilje til den sedvanlige photoshoppinga, det ser man jo.
Til sammenligning, jeg synes Barack Obama kommer bedre ut av det på dette coveret fra Time, desember 2007:
Bildet av Obama er forresten tatt av en annen fotograf, Platon.
Tilbake til Greenberg: I tillegg tok hun en del andre, verre bilder av McCain, som hun herjet med på nettsiden sin. Norske medier skrev også om det, du kan jo sjekke denne saken fra VG for eksempel. The Atlantic sa unnskyld, og Greenberg fikk kjeft for å være uprofesjonell.
Og jeg tenker forbi bildet av McCain, akkurat den situasjonen, hvem sa hva, nei, jeg lurer på når det er greit å vise meningene sine, og hvordan det er greit å vise dem. Når er man feig hvis man ikke roper høyt hva man mener, og når skal man pakke det pent vekk, vente til det passer seg?
Men nok politikk, jeg klarer ikke mer, jeg har vondt i magen på grunn av et valg et helt verdenshav unna. Absurd, men ikke likevel.
La oss se på Greenbergs fine Monkey Portraits fra 2004 i stedet! Ja! Alle liker aper.
søndag 2. november 2008
Møt en megalodon
Som forøvrig betyr stor tann. Det er en prehistorisk hai, den levde for mellom 18 og 1,5 millioner år siden. Dinosaurene er eldre, de døde visst ut for 65 millioner år siden, det har en femåring lært meg.
For megalodonen hadde ikke bare store tenner, se på denne illustrasjonen en wiki-flinkis har lagd:
Atten meter rød megalodon, seks meter grønn, godt voksen hvithai, gummitarzan i blått der, det er deg.
Jeg tenker på megalodoner i blant, for eksempel når jeg sitter i et lite Widerøefly, da lurer jeg på om det er sånn ca samme størrelse.
Når jeg bader og dykker, tenker jeg på megalodon, men kanskje mer på hvithai. Ja, mest på den. Og litt på megamouth, en haiart som ikke ble oppdaget før i 1976. Ikke at den er farlig, men jeg tenker på alt som lever der ute, nede, som vi ikke vet om.
Men det er bedre å dykke enn å svømme, selv proffe haidykkere liker ikke å plaske rundt i vannskorpa, i hvert fall ikke i dypt vann. Du er tryggere et lite stykke ned, enn om du lager en silhuett på overflata og ikke aner hva som er der, under deg.
Hvithai, så klart.
(Og ja, er man først outet som haigal, er det ingen grunn til å spare på kruttet. Akkurat nå sitter jeg og tenker på de tre vanligste formene for uprovoserte angrep i følge ISAF: The hit-and-run, the bump-and-bite og snikangrepet. Og hvordan man kan unngå dem. Jeg pleier som regel å sørge for å ha minst tre-fire folk som buffer litt lenger ute i vannet når jeg bader. Og det er faktisk ikke så dumt, sier de som kan det. Kjipt for bufferne.)
For megalodonen hadde ikke bare store tenner, se på denne illustrasjonen en wiki-flinkis har lagd:
Atten meter rød megalodon, seks meter grønn, godt voksen hvithai, gummitarzan i blått der, det er deg.
Jeg tenker på megalodoner i blant, for eksempel når jeg sitter i et lite Widerøefly, da lurer jeg på om det er sånn ca samme størrelse.
Når jeg bader og dykker, tenker jeg på megalodon, men kanskje mer på hvithai. Ja, mest på den. Og litt på megamouth, en haiart som ikke ble oppdaget før i 1976. Ikke at den er farlig, men jeg tenker på alt som lever der ute, nede, som vi ikke vet om.
Men det er bedre å dykke enn å svømme, selv proffe haidykkere liker ikke å plaske rundt i vannskorpa, i hvert fall ikke i dypt vann. Du er tryggere et lite stykke ned, enn om du lager en silhuett på overflata og ikke aner hva som er der, under deg.
Hvithai, så klart.
(Og ja, er man først outet som haigal, er det ingen grunn til å spare på kruttet. Akkurat nå sitter jeg og tenker på de tre vanligste formene for uprovoserte angrep i følge ISAF: The hit-and-run, the bump-and-bite og snikangrepet. Og hvordan man kan unngå dem. Jeg pleier som regel å sørge for å ha minst tre-fire folk som buffer litt lenger ute i vannet når jeg bader. Og det er faktisk ikke så dumt, sier de som kan det. Kjipt for bufferne.)
Kjendiser, tyveri og voldtektsmetaforer
Jørn Hoel har blitt frastjålet en haug med ting, musikkutstyr, sangskisser, og det er klart, det er ikke noe gøy. Det er no forbanna dritt, faktisk. Men er det virkelig som å miste kjæresten? Nja, jeg kan leve med den metaforen. Tap, noe du var glad i, joda.
Bilen var nærmest voldtatt, kunne Hoel også fortelle. Jaha?
For fire år siden ble Dan Børge Akerø voldtatt. Nei, vent litt. Noen stjal bilen hans mens han skulle hente i barnehagen, nøkkelen sto i, det var dumt og til VG sa han:
Og ja, jeg skjønner at det handler om å uttrykke en følelse av at grenser har blitt tråkka på, at noen har tatt seg til rette, tatt noe som var ditt. Men voldtekt...?
Bilen var nærmest voldtatt, kunne Hoel også fortelle. Jaha?
For fire år siden ble Dan Børge Akerø voldtatt. Nei, vent litt. Noen stjal bilen hans mens han skulle hente i barnehagen, nøkkelen sto i, det var dumt og til VG sa han:
Man føler seg nesten litt voldtatt i en sånn sammenheng. En vond følelse, du klandrer deg selv, og er forbannet på verden.Jeg reagerte på ordvalget da, og jeg gjør det fortsatt. Hvis valget står mellom voldtekt og frastjålet bil, vet jeg hva jeg ville ha foretrukket. Heldigvis fikk han bilen tilbake etter et par dager. Forhåpentligvis gikk også følelsen av å være litt voldtatt over like fort.
Og ja, jeg skjønner at det handler om å uttrykke en følelse av at grenser har blitt tråkka på, at noen har tatt seg til rette, tatt noe som var ditt. Men voldtekt...?
Magnhild Opdøl: Ingen går mot meg ustraffet
På fredag var jeg så vidt innom Opdøls utstiling på Galleri LNM, Nemo Me Impune Lacessit. Jeg likte godt det jeg så av henne på 40/40 på Stenersenmuseet.
Blyant på papir, dødsmasker i bronse og ei lita mus,
det oppsummerer vel bra.
En del av figurene hadde tynne, insektaktige vinger.
Som Gorilla Girl:
Bildene mine yter forøvrig ikke detaljene rettferdighet,
men det skjønte du jo.
Jeg likte kanskje best den lille Napoleonmusa:
Som selvfølgelig fikk meg til å tenke på Jacques-Louis Davids maleri av Napoleon, han var jo en stor mann, men ikke stor.
Ikke like liten som en mus, men, men:
Her er han igjen, Hero:
På veggen ved siden av hang mange små musehoder i bronse, Casualties, dødsmasker:
Flere døde mus, Miceoleum:
Musehodene i bronse ligger på pels av et eller annet slag.
Under tegningene står det hva de døde av. Explosion, for eksempel.
Dødsmasker i bronse. Tar man gipsavstøpning av fjeset, lager en form, og så heller man bronse oppi? Ja, det må være sånn.
Lurer på hvordan det er å holde de små musene, det blir så smått, alle detaljene.
Det var mange flere tegninger, jeg hang meg vel mest opp i musene. Du kan se flere bilder her.
Blyant på papir, dødsmasker i bronse og ei lita mus,
det oppsummerer vel bra.
En del av figurene hadde tynne, insektaktige vinger.
Som Gorilla Girl:
Bildene mine yter forøvrig ikke detaljene rettferdighet,
men det skjønte du jo.
Jeg likte kanskje best den lille Napoleonmusa:
Som selvfølgelig fikk meg til å tenke på Jacques-Louis Davids maleri av Napoleon, han var jo en stor mann, men ikke stor.
Ikke like liten som en mus, men, men:
Her er han igjen, Hero:
På veggen ved siden av hang mange små musehoder i bronse, Casualties, dødsmasker:
Flere døde mus, Miceoleum:
Musehodene i bronse ligger på pels av et eller annet slag.
Under tegningene står det hva de døde av. Explosion, for eksempel.
Dødsmasker i bronse. Tar man gipsavstøpning av fjeset, lager en form, og så heller man bronse oppi? Ja, det må være sånn.
Lurer på hvordan det er å holde de små musene, det blir så smått, alle detaljene.
Det var mange flere tegninger, jeg hang meg vel mest opp i musene. Du kan se flere bilder her.
lørdag 1. november 2008
Girl Talk griser med Grizzly Bear
Hip-hop med ristende rumper og Brooklyn-indie, mash og mix:
Denne hørte jeg altfor mye på forrige vinter. Men jeg tror ikke den er helt uthørt ennå.
Ofte synes jeg sånne mashups eller remix eller hva det nå heter, bare vil seg her og der, en hel låt blir for mye. Men her liker jeg comboen bedre enn låtene hver for seg.
Snakker om sola, her er låtene hver for seg:
Grizzly Bear, The Knife
Clipse feat. Slim Thug, Wamp Wamp (What It Do)
Også myspacen til Girl Talk, da.
Han var vel forresten på Øya i sommer, men det var ikke jeg.
Denne hørte jeg altfor mye på forrige vinter. Men jeg tror ikke den er helt uthørt ennå.
Ofte synes jeg sånne mashups eller remix eller hva det nå heter, bare vil seg her og der, en hel låt blir for mye. Men her liker jeg comboen bedre enn låtene hver for seg.
Snakker om sola, her er låtene hver for seg:
Grizzly Bear, The Knife
Clipse feat. Slim Thug, Wamp Wamp (What It Do)
Også myspacen til Girl Talk, da.
Han var vel forresten på Øya i sommer, men det var ikke jeg.
Finanskrise - Depresjonen, 0-1
Ja, det er finanskrise og rentefest om hverandre, og ingen vil ha leiligheten din, men du kan kjøpe Island, og alle sier bytt bank din dust, og jeg sier jeg orker ikke.
I stedet tenker jeg på Dorothea Lange, på bildene hennes fra Depresjonen, stor forbokstav, den ordentlige.
Jeg tenker på "Migrant Mother", at Florence Owens Thompson, som hun heter, døde av kreft for 25 år siden, mens vi fortsatt ser på fjeset hennes.
I 1936, da bildet ble tatt, var hun enke og tok seg av fem barn, hun var på vei fra Los Angeles og nordover langs kysten til Watsonville, bilen brøt sammen, hun måtte stoppe. Og der tok Lange bildet av henne.
Her er bittelitt av et intervju med Thompson, hun forteller om livet sitt på 30-tallet, om da bildet ble tatt.
I stedet tenker jeg på Dorothea Lange, på bildene hennes fra Depresjonen, stor forbokstav, den ordentlige.
Jeg tenker på "Migrant Mother", at Florence Owens Thompson, som hun heter, døde av kreft for 25 år siden, mens vi fortsatt ser på fjeset hennes.
I 1936, da bildet ble tatt, var hun enke og tok seg av fem barn, hun var på vei fra Los Angeles og nordover langs kysten til Watsonville, bilen brøt sammen, hun måtte stoppe. Og der tok Lange bildet av henne.
Her er bittelitt av et intervju med Thompson, hun forteller om livet sitt på 30-tallet, om da bildet ble tatt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
