Shark attack. Slik, slik eller sånn.

I statistikk over haiangrep skiller man mellom tre ulike typer:
Hit and run, bump and bite og snikangrepet.

Hit and run er det vanligste, og også det du mest sannsynlig kommer levende fra. Et typisk angrep er vel noe sånt: Offeret svømmer eller surfer ikke så altfor langt fra land, ser ikke haien før den biter til, og blir bare bitt én gang. Ofte i beinet, i leggen, og som regel ikke verre enn noe et parogtjue sting kan fikse.

Man tror det handler om mistaken identity, det høres jo så tilforlatelig ut. Ooops, sorry, trodde du var en syk sel, my bad.

Så hvorfor ikke fortsette å småspise litt, mens den først er i gang? En hai vil bruke et par døgn på å fordøye et menneske. Mye bedre å fylle magen med tjukk og deilig spekksel, mange flere kalorier.


Så var det bump and bite. Ikke fullt så vanlig som hit and run, men desto farligere. Dette går som regel utover svømmere og dykkere i dypere vann. Haien sirkler seg inn, dytter litt borti, dunk, før den angriper. Siden haihud er som sandpapir, den er full av noe som ligner på små mikrotenner, denticles, skrubber den deg opp,
du begynner kanskje å blø, og det trigger apetitten.

Snikangrepet er like farlig som bump and bite, men her får du ingen advarsel. Ikke noe bump, bare bite. Begge angrepene består gjerne av gjentatte bitt, noe som er dårlig nytt for deg. Det er disse angrepene folk flest dør av.

Og nå som jeg har dårlig samvittighet for å skrive skumle ting om hai, bær over med meg, selv om ingen liker en miljøvernsgnåler:
Men vi er i ferd med å renske havet for hai og det suger!
Ikke spis haifinnesuppe!
Dette har jeg hylt om før, her.