de er under vann eller ute i verdensrommet.
7. februar 1984 svevde astronaut Bruce McCandless II utenfor Challenger, uten et lite tau eller noen ting som helst.
Fri flyt for første gang. Han hadde en liten jetmotor med seg,
og på det lengste var han 90 meter fra romskipet.
Og 280 kilometer under ham: Jorda.
Var han redd? Eller tenkte han et øyeblikk på å fortsette,
bare sveve videre?
Det er et vakkert bilde. Men det er optimismen som rører meg mest, framtidstroen, mennesket overvinner tyngdekraften,
vi temmer universet.
To år senere eksploderte Challenger, 73 sekunder etter take-off,
sju astronauter døde. I 2003 skjedde det samme med Columbia.
Og den jetmotoren som gjorde Bruce McCandless' lille space walk mulig, sluttet NASA å bruke.
Her er 1984 Challenger-teamet. McCandless er i midten, nederst.
Jeg lurer på hva som skjer med hjernen din, med tankene dine etter å ha vært i verdensrommet. Lander man?
Eller er det noe som blir igjen der oppe,
hvor mye tar man med seg ned igjen?
5 kommentarer:
En av de tidligste amerikanske astronautene var halvbror til min mormors fetter (dvs han var halv paa den maaten at han ikke var i slekt med oss, ellers ville jeg skrytt som bare juling!). Da han ble gammel, ble han litt senil. Men hver gang de satte ham slik at han kunne se maanen, enten han var inne eller ute, var han lykkelig og rolig. Jeg lurer paa hva som roerte seg i hodet paa ham da.
Å, så fint. Jeg ser ham for meg. Lurer også på hva han tenkte. Reiste han tilbake til den gang, eller var månen noe av det vakreste han visste? Trygg, han følte seg hjemme?
Og jeg synes godt du kan skryte litt.
Tenk å bli astronaut. Hvorfor tenkte jeg aldri på det? Fordi jeg sugde i realfag og ville drikke og røyke i stedet, antakeligvis.
Jeg tror han dro tilbake til den gang da. Selv foer han ble senil, likte han aa sitte ute og se paa maanen. Men han var ikke saa gla i at folk snakka om det og 'maste' paa opplevelsen hans; det var for dyrebart til aa fortelles om til sensasjonsjegere som bare ville ha det siste kule. Hvis han genuint likte noen eller saa at de var hekta av magien med maanen var det en annen sak.
Men, jeg glemte jo det viktigste: Da jeg fikk vite om det, maste jeg meg til adressen hans og skrev brev til ham med min beste femte-sjette-klasse-engelsk og spurte om ting. Da fikk jeg et langt og hyggelig brev tilbake pluss bilder, ekte papirbilder, som han hadde tatt der oppe. Det viste jeg frem i klassen. (Og ble knust da laereren trodde det var juks og at jeg hadde blitt lurt...)
Hvorfor blir jeg alltid så glad av å høre om folk som er så greie mot folk de ikke kjenner? Tenk at han sendte bilder også!
Typisk lærere/voksne å komme med skepsisen sin. Er vel ikke barns feil at de fikk sine drømmer knust en gang i tida.
Legg inn en kommentar