tirsdag 3. mars 2009

Fløy en liten pygméugle gjennom vindu, gjennom vindu

Haha, det finnes en hel haug pygméugler der ute!
Disse for eksempel:


Og sånn ser ugleunger ut:



Det er Seattle-fotograf Paul Bannick som har tatt bildene. De er til en bok, han fikk for seg at han skulle fotografere alle ugle- og hakkespettslag vest i USA, skumleste jeg?

Ellers registrerer jeg at jeg blir mer og mer opptatt av fugler jo eldre jeg blir. Det er fint, jeg er sikkert helt fuglegæern når jeg er gammel, da kan jeg kanskje få sitte et sted med vindu og se ut på dem, jeg skal ha et lite fuglebrett rett utenfor vinduet, det skal være sånn at jeg bare kan skuffe rullekake og brødskalker av kjøkkenbenken og ut vinduet, så skal jeg se på fuglene. Det gjør ikke noe om det bare kommer måker og kråker.

mandag 2. mars 2009

Ikke DET bildet da!

Noen ganger tenker jeg på hva som skjer hvis jeg forsvinner eller blir drept og avisene skriver om det. Jeg tror jeg og foreldrene mine har ulike tanker om hva som er fine bilder av meg.

For jeg vil ha et fint bilde i avisa. Jeg er forfengelig. Jeg vil ikke ha dobbelthake eller tytmage på forsida av Dagbladet. Kanskje synes folk det er litt ekstra forferdelig at jeg er drept hvis jeg framstår som pen.

Nå henter de kanskje bare bilder fra Facebook? Men det er mye rart der, ikke bare coverbilder. Kan jeg tagge bildene jeg liker på en måte, eller lage en egen mappe, kanskje? En slags pressepakke, jeg kan være min egen promobabe post mortem.

Burde jeg bry meg om dette hvis jeg er død? Tja.

torsdag 26. februar 2009

Snøhule?

Det var først da jeg så de enorme, sammenbrøyta snøhaugene, at jeg kom på hvordan vi pleide å leke i dem som barn. Grave huler og ganger, snølykt utenfor.


Akkurat denne haugen frister ikke like mye, den ser ut som den er full av grå potetmelsnø, og kanskje hundebæsj. Og nå ville jeg tenke at den kunne rase sammen over meg, på meg, jeg kan ikke huske at jeg tenkte på det da jeg var liten.

Moren min påstår at ungene ikke graver sånne huler lenger. Empiri: Kikking ut av stuevinduet og ned på parkeringsplassen. Hun synes folk må se mindre på tv og være mer ute med de små ungene sine, det er bare å kle seg godt, sier hun.

onsdag 25. februar 2009

Jeg likte Paris

Tenk å sitte i en rolig gate i Montmartre med det store vinduet oppe, det er sensommer og folk går forbi og kikker inn, men så går de videre, og der inne sitter jeg med venner og drikker vin og gnager litt på en ost jeg ikke vet navnet på.


Det var fint.

mandag 23. februar 2009

Skumle Joel-Peter Witkin

Hvis det finnes et sted der marerittene bor og de som bor der er glade i kunst, da tror jeg de har Joel-Peter Witkin på veggen.


Story from a Book, Paris (1999)

Han danderer og leker med det mange av oss ikke er like glade i å se eller vise fram. Lik, dverger, hermafroditter, kropper som mangler noe, som ser forvridde ut.

Hvorfor så grotesk, Witkin? Selv sier han at en episode i barndommen gjorde uutslettelig inntrykk:

It happened on a Sunday when my mother was escorting my twin brother and me down the steps of the tenement where we lived. We were going to church. While walking down the hallway to the entrance of the building, we heard an incredible crash mixed with screaming and cries for help. The accident involved three cars, all with families in them. Somehow, in the confusion, I was no longer holding my mother's hand. At the place where I stood at the curb, I could see something rolling from one of the overturned cars. It stopped at the curb where I stood. It was the head of a little girl. I bent down to touch the face, to speak to it -- but before I could touch it someone carried me away.

Som Jeanne Storck skriver, har denne historien om Witikin blitt sitert så mange ganger at den nå nærmest lever av seg selv, den har plass i historien om ham enten den er sann eller ikke.


Poussin in Hell, Paris (1999)

New York Times spurte Witkin om hvorfor han ofte kopierer gamle malerier i motivene sine, som for eksempel det over her som viser Nicolas Poussin mens han maler en naken kvinne, hun ligger foran Poussins egen The Assumption of the Virgin.

Hvem vet, kanskje Poussin begynte å male nakne kvinner i helvete? svarte Witkin. Han sa litt mer og, men det var det jeg hang meg opp i. Ja, hvorfor ikke la Poussin sitte der som et 350 år gammelt lik og pusle videre, han må jo få utvikle seg han og.


Interrupted Reading, Paris (1999)

Første gang jeg så bildene hans måtte jeg se lenge. Var det ordentlige kropper? Hvordan i alle dager?

Witkin begins each image by sketching his ideas on paper, perfecting every detail by arranging the scene before he gets into the studio to stage his elaborate tableaus. Once photographed, Witkin spends hours in the darkroom, scratching and piercing his negatives, transforming them into images that look made rather than taken. Through printing, Witkin reinterprets his original idea in a final act of adoration.

For det er ordentlige kropper, virkelige mennesker.

Her var det en fin samling bilder hvis du vil se mer.

søndag 22. februar 2009

Å vite bedre

Jeg husker det fortsatt, sjuende klasse, venninna mi sitter ved siden av meg og rekker opp hånda. Det var ikke ofte hun gjorde det, og læreren hadde ikke en gang spurt om noe, hun bare sto der oppe og sa at jorda var fem milliarder år gammel, sånn roughly.

(Det er jo noen år siden jeg gikk i sjuende klasse, strengt tatt er vel jorda fem milliarder og seksten år gammel nå, men det aner meg at det ble operert med ca-tall.)

Læreren ser på venninna mi, Ja?
Men hvis jorda er fem milliarder år gammel, og det er jo fem milliarder mennesker på jorda... Det blir jo ett menneske hvert år det!

Det ble stille. Og etter et par sekunder ble hun knallrød i ansiktet og så ned i pulten resten av timen.

Noen år senere var det min tur. Det vil si, jeg har vel bommet ganske ofte, men jeg har sjelden strekt hånda i været i et klasserom for å vise alle akkurat hvor feil jeg har koblet.

Jeg gikk på folkehøyskole, jeg hadde plukket meg ut en haug medierelaterte fag, og nå snakket læreren om nyhetskriterier, om hvorfor noen saker slås større opp enn andre. Vi snakket om naturkatastrofer.
Ørkenspredning, for eksempel, tar livet av flere mennesker enn orkaner hvert år, sa han. Men hva har du lest mest om?
Jeg rakk opp hånda, han pekte på meg og jeg bare Hæ? Ørkenspredning? Kan ikke folk bare gå?

Det var ikke stille så lenge før folk begynte å le. Da vi sto ute og røyka etterpå snakket vi om alle stakkarene som måtte passe seg for ørkenspredning, ble de stående og snakke litt lenge hadde de plutselig sand til midt på leggen, de måtte alltid ha vekkerklokka på selv i helga, for plutselig kom ørkenen, og da gjaldt det å pakke sammen teltet og komme seg avgårde.

Jeg kobler fortsatt feil. Ofte handler det om hvor ting er. Jeg mener at jeg har veldig god stedssans, jeg tenker ofte kart og hvor ting er i forhold til hverandre når jeg går rundt. Som regel har jeg rett, men jeg tar ikke bare unntaksvis feil heller. Det er helt greit, hadde det ikke bare vært for at jeg er så himla skråsikker.

Jeg tar med meg hele reisefølget på strafferunder rundt og rundt og rundt kvartalene, mens dit vi egentlig skulle ligger i en helt annen bydel. Jeg blander sammen kjennetegn (som butikkskilt og husfarger) jeg har laget meg, samtidig som jeg mener at det at jeg i det hele tatt har et kjennetegn er et tegn på at jeg er inne på noe.

Hos de som kjenner meg godt, kaller vi bare denne delen av personligheten min Skråsikker. Vi klør oss litt i hodet og ser på kartet over tuben i London, jeg legger fram mulig reiserute, venninne spør Er det Skråsikker som snakker nå?

Problemet med Skråsikker er at hun kan ha rett.
Det er umulig å avskrive henne helt.

Som kartleser i Puerto Rico måtte til og med Skråsikker gi opp.
Jeg loset oss greit fram til gamlebyen i Ponce, vi skulle akkurat til å parkere, plutselig snurret kartet rundt for meg, jeg sa dette er jo helt feil, det er jo ikke her, og sendte oss ut på motorveien igjen, langt, langt ut av hele byen. Det blir som å nesten parkere framme ved Slottet, og så kjøre til Nittedal, for i følge kartet var det vel der? Etter to timer var vi tilbake ved den samme parkeringsplassen. Det var ikke en gang litt sjarmerende.

lørdag 21. februar 2009

I dag

skulle jeg ønske jeg var en japansk makak, jeg skulle hatt en varm kilde rett nedenfor blokka her. Jeg skulla ha ligget og kost meg mens snøen la seg på hodet mitt og smeltet, sett ut på folk som banner seg fram på fortauet.