lørdag 7. februar 2009

Til den det måtte angå

Overhørte en pappa forklare ungen sin litt om kjæresteri vs. samboerskap på toget i dag:

Nei, først møter man venner sammen.
Så møter man foreldre sammen.
Så møter man hele familien sammen.
Og først DA flytter man inn.


Så sånn er det hvis noen lurte.

Det er morshelg

Snart skal jeg sette meg på toget og besøke foreldrene mine.
Jeg har bestemt meg for å kjøpe tulipaner til moren min. Hun liker tulipaner. Er det sesong for det nå? Er det alltid tulipansesong? Det er ikke noe påskelilje-julestjerne over dem?

I morgen skal vi besøke mormor. Hun blir 89 år i år, og det betyr at jeg besøker henne oftere. Ikke fordi jeg er verdens beste barnebarn, men jeg tenker at hun kan dø snart, selv om hun ikke er mer enn sånn passe skral.

I fjor ville hun feire jul hos seg selv, basta. Det ble litt ekstra kavete for alle (mormor og) i en høytid familien min allerede kaver nok med, men klart hun skulle få feire jul slik hun ville. Det er jo ikke sikkert det blir så mange flere juler på henne, klart hun kunne bruke alderen som trumf. Jeg lurer på hvordan det føles hvisnår jeg blir gammel, hele tiden kan jeg få viljen min fordi det kanskje er siste gang?

Men jeg ser på Haakon Lie og jeg tenker haha, de skal få kjørt seg.

torsdag 5. februar 2009

Jeg vil ha en liten hai, og den skal være hvit

Når jeg snakker med folk om akvarium og hai og sånn, sier de ofte at de har sett hvithai. Nei, sier jeg. Jo, sier de. Og så har vi det gående. Som regel er det sandtigerhai de har sett, men de har tenkt hvithai.

For hvithaien er ikke noe glad i å være i akvarium. Monterey Bay Aquarium i California har klart det et par omganger på 2000-tallet, men that's it er jeg ganske sikker på?

Altså, det nye året kom med forsinkede julegaver, blant annet denne haiboka. Great White Shark av Richard Ellis og John E. McCosker. Fytti, den råkker sokkene av meg selv om den er fra 1991, og hvis jeg gadd skulle jeg ha skrevet en anmeldelse hos Amazon og hylt ut fine adjektiver, kjørt på med utropstegn. Kanskje en annen gang. Har ikke tid, jeg må lese.

Jeg mener, denne boka har dato, sted og navn på alle som har blitt drept av hvithai fra 1926 til 1990. Worldwide.

Og den forteller om Sandy, den første hvithaien som overlevde fangenskap i 1980. Det varte riktignok bare i tre og en halvt døgn, men lell.

På 70-tallet hadde akvariene i California så lyst på hvithai at de ikke visste hva de skulle gjøre. Ikke bare var det vanskelig å få tak i dem, å holde dem i live var enda verre. Både Steinhart Aquarium i San Francisco og Sea World i San Diego hadde Great White SWAT-team stående klare til utrykning, og fristet med dusør til den som kunne skaffe en duganes hvithai. Jo lenger haien levde i fangenskap, jo mer penger ville de få. Hvorfor? For at de skulle være forsiktige og snille med den.


Her blir hvithaien Sandy fanget, hun hadde satt seg fast i et nett.

For det er ikke så lett med hvithaihold. De fleste var allerede døende når de havnet i akvariet, å bli fanget i nett og deretter transportert i timevis i en lastebil tar på. Når de først var framme hadde de lett for å kræsje i glassveggen og skade seg, de var (og er vel fortsatt) ikke vant til gjennomsiktige vegger i vannet. Noen liker ikke alt lyset vi ville skru på for å se dem. Og så er de som så mange andre folk og dyr når de mistrives: De mister matlysten.

Hvorfor overlevde Sandy? Reiseveien var kort, Steinharts utrykningsteam var klare. Fiskeren som fanget Sandy hadde faktisk først ringt teamet til Sea World, men de var ikke inne akkurat da. De var på en laundromat og vasket klærne sine.

Tanken Sandy ble plassert i var smultringeformet, hun kunne altså svømme rundt og rundt, uten å kræsje så mye. Men hun klarte likevel å skrape seg opp på skjøtene. Og hun reagerte på en strømforskjell på 0.125 millivolt mellom to av panelene og klikket helt i vinkel på samme sted hver gang, spastisk og BANG i veggen. Til slutt var det det som gjorde at de valgte å slippe henne fri igjen.


De tok henne med til Farallon Islands, de har jeg skrevet om før.

onsdag 4. februar 2009

Voldtekt, jentekast, å være sterk

Jeg leser om Katrine Kielos i Morgenbladet, hun har skrevet boka Voldtekt & romantikk. Man skvetter av den tittelen. Og jeg leser at Willy Pedersen sier det er noe som ikke stemmer i boka, de skjønnlitterære tekstene (fortellingen om en voldtekt, om en voldtatt) blant resten av sakprosaen om kjønn og voldtekt, tanker og teori lugger.

Det lugget visst mer i Sverige da den kom ut der, man hadde først inntrykk av at denne voldtekten var sann, at tekstens "jeg" virkelig var Kielos. Gud, så modig! Men det var ikke selvopplevd, og det var heller ikke meningen at det skulle framstå som det, selv om det kunne ha kommet tydeligere fram. Dette med sjanger og leserkontrakt ble litt uryddig, skriver Pedersen i anmeldelsen i Morgenbladet. Ann Heberlein skrev at man ikke blir en helt av å skrive om en fiktiv voldtekt. (Den lenken fant jeg hos Fr.Martinsen).

Men er det sånn at har du ikke blitt voldtatt selv, skal du ikke late som du kan beskrive hvordan det kunne ha vært? Jeg har ikke lest nok av den svenske kritikken, jeg føler meg sleivete.

Og akkurat dette, selve Voldtekten (jeg skriver den sånn, i bestemt form, stor forbokstav får den og), tør jeg ikke ta i. Hva den gjør med oss, både kvinner og menn, skillet den skaper mellom kjønnene. Kielos sier at hun er lei av at man sier at man aldri kan bli kvitt den, at det alltid vil skje en viss andel voldtekter, at vi sier at vi synes det er trist, men sånn er det vel bare. Jeg nikker, og det er alltid mer som kan sies, men jeg vil ikke gå lengre inn i det.

I stedet henger jeg meg opp i at Pedersen trekker fram det Kielos har skrevet om Iris Marion Youngs subtile studie "Tjejkastet". Den handler om hvordan småjenter lærer å oppfatte kroppen som skjør og sårbar. Hvordan derfor heller ikke voksne kvinner klarer å kaste ball med hele armen, men i stedet kommer med et unnskyldende underhåndskast, et kast uten tillit til egen arm, til egen kropp. Hvordan alt dette er med på å gjøre kvinnen voldtektsbar.

Og jeg har akkurat kommet tilbake fra årets første ordentlige treningsøkt, kjenner at lårene jobber med å bli støle, og jeg liker det. Jeg treffer kanskje ikke det jeg sikter på hvis jeg kaster en ball hardt, men kroppen min sier ikke unnskyld. Den stønner og peser, den bokser og sparker, den løper og sykler, og i de treningsnarkomane periodene mine blir jeg høy på å kjenne hvor mye jeg kan få den til å gjøre bare fordi jeg sier den skal det, hvor sterk den er.

Så klart er jeg skyldig i å ha gjort meg svakere og mer keitete enn jeg er. Jeg ville også være en av de små jentene, de feminine. De fleste jentene jeg vokste opp med var lavere enn meg. Nettere. Som tenåring ville jeg heller at en gutt skulle kunne løfte meg, enn vinne over ham i håndbak. Ikke nå lenger, heldigvis.

For noen år siden reiste jeg med noen venner til Cuba, vi skulle besøke min venninnes kjæreste. På gata ble det mye mannegnåling om hvor pene og flotte og fulle av dollar vi var. Gøy hvis man orket å ta igjen, mest slitsomt, og det handlet jo ikke om oss, de tøffet seg for hverandre.

Etter en uke skulle vi reise fra Havanna, vi skulle videre til Santiago de Cuba på den andre siden av øya. Vi gikk ut av leiligheten vi hadde bodd i med tunge, tunge ryggsekker, armene fulle av vesker og poser og alt annet vi ikke hadde klart å pakke på noen fornuftig måte. Vi tok plass på fortauet, vi bar og spente muskler. Så kom ropinga: Que fuerte! Så sterk oversatte vi det til, og smilte. Det føltes som det eneste oppriktige komplimentet vi hadde fått. Oversettelsen vår var kanskje for bokstavelig oppdaget vi senere, men pyttsann.
Vi er jo sterke.

Noen som husker han saksofonbiffen fra Lost Boys?

Tim Cappello elsket to ting: Saksofon og bodybuilding. Og jeg kommer aldri til å glemme ham etter Lost Boys.

Jemini, for en olja biff!

Her er han in action, låta heter I Still Believe:



Det er visst et marked for alt, også for folk som elsker bodybuilding og saksofon. Jeg husker at jeg syntes låta var litt fin, selv om den kroppen ble litt mye for øyet. Hos meg har det alltid vært veldig marked for alt om vampyrer. Og hai. Jeg vet ikke om det er en bedre kombinasjon enn muscle'n'sax.

Tim Cappello har en egen fanklubb, de elsker ham fortsatt. Og sjekk hvor morsom han er på sin egen hjemmeside. Den mannen kan tulle.

mandag 2. februar 2009

De fant ikke et brystvortebelte, heldigvis

Jeg får en litt sånn piknik med døden-følelse av bildene fra "Dødens gård".

For meg er det noe unorsk over sånne hus, de eneste referansene jeg har er amerikanske skrekkfilmer. Og Ed Gein. Mannen som ble brukt som inspirasjon for Norman Bates, Buffalo Bill, Leatherface.

I 1957 tok politiet seg inn i hjemmet til Gein, en avsidesliggende og forfallen gård i Plainsfield i Wisconsin. En jernvarehandel i nærområdet hadde blitt ranet, og eieren hadde forsvunnet.
Gein hadde hengt litt rundt der dagen før.

De trengte ikke lete lenge. Eieren hang opp-ned fra en av bjelkene i taket, hodet var borte. De fant også boller lagd av hodeskaller, lampeskjermer og søppelbøtter av hud, et belte av brystvorter, en skoeske full av vaginaer, en nesesamling, en lenestol av hud og en hel dress, også den av hud. Hodet til eieren av den jernvarehandelen dukket også opp etterhvert, det lå i en striesekk.

Gein hadde stort sett tatt seg til rette i ferske graver for å skaffe hud og kropper. Han hadde med seg en en semi-retarded venn som hjalp ham, men da vennen ble satt bort på et hjem, ble det for vanskelig med gravrøveri på egenhånd. Han begynte å ta livet av folk.

Men han ble aldri dømt for drap, han ble erklært sinnssyk. Han var visst en veldig grei pasient.
I 1984 døde han av kreft, han ble begravd ved siden av moren sin.

Og det var jo moren som fikk skylden for at det gikk som det gikk med Ed Gein. Står det ikke alltid en fæl mor bak de fleste seriemordere? Eller er det bare sånn vi lager den forklarende fortellingen etterpå? Fanatisk religiøs, kald, dominerende. Ville ikke at barna skulle omgås folk, forklarte at alle kvinner var horer unntatt mor, så klart. Han forgudet henne, sier de.

Jeg er en liten gris

Jeg leser nesten alltid sex- og samlivsspalter i avisene. Ikke lenger sextips i ukeblader, månedsmagasin, hvadenåkallerseg, de var i beste fall morsomme før, nå kjeder de meg eller gjør meg litt trist.

Men Jamie Bufalino i Time Out New York kjeder meg aldri.

Han dekker alt fra menn som tyvlåner konas nylonstrømpebukser til folk som tenner på promping og om rus smitter via sæd (it doesn't).