Hip-hop med ristende rumper og Brooklyn-indie, mash og mix:
Denne hørte jeg altfor mye på forrige vinter. Men jeg tror ikke den er helt uthørt ennå.
Ofte synes jeg sånne mashups eller remix eller hva det nå heter, bare vil seg her og der, en hel låt blir for mye. Men her liker jeg comboen bedre enn låtene hver for seg.
Snakker om sola, her er låtene hver for seg:
Grizzly Bear, The Knife
Clipse feat. Slim Thug, Wamp Wamp (What It Do)
Også myspacen til Girl Talk, da.
Han var vel forresten på Øya i sommer, men det var ikke jeg.
lørdag 1. november 2008
Finanskrise - Depresjonen, 0-1
Ja, det er finanskrise og rentefest om hverandre, og ingen vil ha leiligheten din, men du kan kjøpe Island, og alle sier bytt bank din dust, og jeg sier jeg orker ikke.
I stedet tenker jeg på Dorothea Lange, på bildene hennes fra Depresjonen, stor forbokstav, den ordentlige.
Jeg tenker på "Migrant Mother", at Florence Owens Thompson, som hun heter, døde av kreft for 25 år siden, mens vi fortsatt ser på fjeset hennes.
I 1936, da bildet ble tatt, var hun enke og tok seg av fem barn, hun var på vei fra Los Angeles og nordover langs kysten til Watsonville, bilen brøt sammen, hun måtte stoppe. Og der tok Lange bildet av henne.
Her er bittelitt av et intervju med Thompson, hun forteller om livet sitt på 30-tallet, om da bildet ble tatt.
I stedet tenker jeg på Dorothea Lange, på bildene hennes fra Depresjonen, stor forbokstav, den ordentlige.
Jeg tenker på "Migrant Mother", at Florence Owens Thompson, som hun heter, døde av kreft for 25 år siden, mens vi fortsatt ser på fjeset hennes.
I 1936, da bildet ble tatt, var hun enke og tok seg av fem barn, hun var på vei fra Los Angeles og nordover langs kysten til Watsonville, bilen brøt sammen, hun måtte stoppe. Og der tok Lange bildet av henne.
Her er bittelitt av et intervju med Thompson, hun forteller om livet sitt på 30-tallet, om da bildet ble tatt.
torsdag 30. oktober 2008
En katt for sin hatt
Jeg har lyst til å si et eller annet skikkelig smart om verden og hva som skjer i den. Noe lurt, ta ting på kornet, overraske meg selv og andre, så kjapp i replikken. Men det eneste hjernen min vil være med på, er å bytte ut hatt med katt.
Flosskatt. Cowboykatt. Filtkatt. Stråkatt.
En fjær i katten, å ikke være høy i katten, få så katten passer, Jørgen kattemaker, kattehylle.
Jeg tar katten av for deg. Han tok sin katt og gikk.
Flosskatt. Cowboykatt. Filtkatt. Stråkatt.
En fjær i katten, å ikke være høy i katten, få så katten passer, Jørgen kattemaker, kattehylle.
Jeg tar katten av for deg. Han tok sin katt og gikk.
onsdag 29. oktober 2008
I'm not a girl, not yet a woman
Jeg er nærmere 30 enn jeg er komfortabel med. Jeg bor i en leilighet jeg eier, det vil si, banken eier den. Lånet og rentene, derimot, er bare mine. Jeg har vekttall fra høyskole og universiteter, jeg har vært fast ansatt i samme bedrift i seks år. Ansvar gir de meg også fra tid til annen, det ser ut til at de synes jeg er gammel nok.
Jeg klarer fint å reise uten "jeg flyr alene"-mappe rundt halsen. Jeg skal i prinsippet ha vært i stand til å kjøre bil. Det vil si, jeg har lappen, jeg bare bruker den ikke.
Jeg inviterer mennesker på middag og lager til og med mat til dem, jeg drikker whiskey før jeg legger meg når jeg vil det, jeg har allerede rukket å slutte å røyke for altfor lenge siden. Jeg klarer å gå med høye hæler, og er gammel nok til å synes at det kan være litt stress. Jeg kliner og puler hvis det passer seg sånn. Jeg tør å gå på kino, fest og kafé uten entourage.
Men er jeg voksen? Kontekst, kontekst.
For før jeg finner en som passer både til å ligge med og møte slekta, en fast sexpartner jeg kan ha med i 90-årslaget til mormor, hører jeg egentlig hjemme på barne- og ungdomsbordet.
Denne posten begynte som en kommentar til Frøken Makeløs om singelhet, familieselskap og gangbare samtaleemner.
Jeg klarer fint å reise uten "jeg flyr alene"-mappe rundt halsen. Jeg skal i prinsippet ha vært i stand til å kjøre bil. Det vil si, jeg har lappen, jeg bare bruker den ikke.
Jeg inviterer mennesker på middag og lager til og med mat til dem, jeg drikker whiskey før jeg legger meg når jeg vil det, jeg har allerede rukket å slutte å røyke for altfor lenge siden. Jeg klarer å gå med høye hæler, og er gammel nok til å synes at det kan være litt stress. Jeg kliner og puler hvis det passer seg sånn. Jeg tør å gå på kino, fest og kafé uten entourage.
Men er jeg voksen? Kontekst, kontekst.
For før jeg finner en som passer både til å ligge med og møte slekta, en fast sexpartner jeg kan ha med i 90-årslaget til mormor, hører jeg egentlig hjemme på barne- og ungdomsbordet.
Denne posten begynte som en kommentar til Frøken Makeløs om singelhet, familieselskap og gangbare samtaleemner.
Hypp på en Banksy-kylling?
Banksy er, var eller har vært i New York, skrev New York Times for noen uker siden. Ikke bare hadde velkjente Banksy-sjablonger plutselig preget byen her og der, jammen dukket ikke en installasjon opp også. En dyrebutikk i Greenwich Village. Med kyllingnuggets på to bein og pølse med sennep i terrariumet.
Flere bilder hos NY Times.
“I wanted to make art that questioned our relationship with animals and the ethics and sustainability of factory farming,” Banksy said in a statement distributed by a publicist, “but it ended up as chicken nuggets singing.”
Flere bilder hos NY Times.
tirsdag 28. oktober 2008
Look-alike uten bilder
Som alltid når jeg har vært på besøk hjemme hos foreldrene mine, bruker jeg rundt tre kvarter på å lete rundt i kasse etter kasse med lego på loftet.
Jeg hadde en legomann som var prikk lik hallomann-Terje som var på NRK så lenge. Men jeg klarer ikke huske etternavnet hans, og enda verre, jeg har svekkede googlevner, jeg finner det ikke. I hvert fall ikke på første forsøk akkurat nå. Lei er jeg også.
MEN DET JEG VET er at hvis man tar et tidlig 90-talls sjørøverlegohode med rødlig skjegg, og setter på den klassiske 80-tallsparykken i brunt, så har du Terjes ukjente legobror. Jeg husker at jeg viste lego-look-aliken til de voksne, at de var enige og lo.
Det er bare det at jeg ikke finner legomannen. Og letingen min blant bokser med gamle leker er i ferd med å gli nedoverbakke fra hyggelig nostalgi til mani.
Kanskje gir det et visst utløp å skrive ut frustrasjonen. Kanskje finner jeg hele navnet til Terje og bilde av ham i morgen. Og kanskje finner jeg legomannen i løpet av romjula, jeg kan snike meg opp loftstrappa mellom gløggen og Grevinnen og hovmesteren.
Jeg hadde en legomann som var prikk lik hallomann-Terje som var på NRK så lenge. Men jeg klarer ikke huske etternavnet hans, og enda verre, jeg har svekkede googlevner, jeg finner det ikke. I hvert fall ikke på første forsøk akkurat nå. Lei er jeg også.
MEN DET JEG VET er at hvis man tar et tidlig 90-talls sjørøverlegohode med rødlig skjegg, og setter på den klassiske 80-tallsparykken i brunt, så har du Terjes ukjente legobror. Jeg husker at jeg viste lego-look-aliken til de voksne, at de var enige og lo.
Det er bare det at jeg ikke finner legomannen. Og letingen min blant bokser med gamle leker er i ferd med å gli nedoverbakke fra hyggelig nostalgi til mani.
Kanskje gir det et visst utløp å skrive ut frustrasjonen. Kanskje finner jeg hele navnet til Terje og bilde av ham i morgen. Og kanskje finner jeg legomannen i løpet av romjula, jeg kan snike meg opp loftstrappa mellom gløggen og Grevinnen og hovmesteren.
En online kjærlighetshistorie som bufret og ble offline
Oi, er dette slemt? Men kanskje også snilt, i tilfelle noen der ute lurer på hva de skal gjøre med han fyren fra nettet. Som ser rett inn i sjela di, samtidig som det er et par ting, eller egentlig veldig mye, som skurrer.
Altså, this is based on a true story, but the names have been changed og sikkert noe mer.
En god venninne av meg bor i kollektiv. La oss kalle henne Mari. Mari bor sammen med en gutt og en jente, la oss kalle jenta Amélie. Hvorfor så eksotisk? Hun er fransk. Gutten får ikke noe navn, det er ikke han det handler om. Sånn, scenen er satt.
Amélie er på datingnettsteder, hun er på sjekkeren, hun har lyst på kjæreste. Mari og Amélie er ikke nære venner, men de snakker jo sammen. En dag virker Amélie veldig rar, hun er fjern, lei seg. Mari spør, har det skjedd noe?
Mari får svar:
Amélie hadde brukt mye tid på å snakke med en mann på nettet, det hadde vart en måneds tid? Hun hadde sendt bilder av seg selv, i helfigur, ansiktet. Han hadde også sendt bilder. Solbrun og muskuløs. Veldig muskuløs, faktisk, i bar overkropp, men bildet var kuttet slik at ansiktet ikke var med.
Foreldrene hans hadde flotte høystatusyrker, selv var han lege, hadde hus, bil, hytte og båt, og kjørte motorsykkel. Ikke bare var han lege, han jobbet også frivillig på barneavdelingen på et sykehus. Jobber leger frivillig på sykehus i Norge? Jaja. Perfekt. For perfekt? Det hadde ikke Amélie tenkt på.
Og leger med hans bakgrunn virker ikke helt som den type folk som sender oljeblanke muscle shots i baris (med obligatorisk tribal tatovering) av seg selv til damer, men jeg er vel bare fordomsfull og teit.
De skal møtes på kafé. Han avlyser i siste liten. Unnskyldning er en søster som plutselig dukker opp, og søsteren er lesbisk, og bor sammen med dama si. Damas foreldre takler ikke datterens legning, og det er full krise! Intervention Now! Vår helt, motorsykkellegen, må inn som det diplomatiets übermensch han er, for å megle.
De avtaler å møtes igjen. Han avlyser igjen. I siste liten. Plutselig forteller han om en sønn på fem år, fra et tidligere forhold, som døde. Nå.
En uke senere har motorsykkellegen ristet av seg den verste sorgen og er klar for dating igjen, leger er vel vant til død og sånn. Det avtales et nytt møte. Denne gangen avlyser han ikke, og hun sitter på en kafé i et par timer. Han kommer aldri, hun drar hjem.
Det går et par dager. Hun er trist, hun trodde de hadde noe. Så får hun en epost sendt fra hans profil, fra en som påstår at han er en kamerat, han skriver at motorsykkellegen kjørte seg i hjel på vei for å møte en jente han bare likte så utrolig godt. Tidspunktene stemmer, han skulle møte henne. Er det vanlig å gi kamerater brukernavn og passord til en profil på et datingnettsted?
Amélie er veldig trist, det tar på å fortelle hele sagaen til Mari. Og nå var det hele over, før det fikk begynt. Han døde på en måte for henne, kan man si det? Ja, det kan man, synes hun.
Mari kjenner ikke Amélie så godt. Hun kan heller ikke fatte og begripe at et voksent menneske kan være i stand til å tro at motorsykkellegen har eksistert, at han har snakket sant. Selv om man vil. Men hun tør ikke si det, hun spør bare forsiktig om hun er helt sikker på at alt dette er sant.
Men det er da litt tak i Mari, hun ringer politiet, forklarer situasjonen, spør om det stemmer at det har vært en slik ulykke kameraten beskrev? Politimannen sier at de egentlig ikke kan uttale seg i hytt og vær om ulykker og hvem som var involvert. Men han kan si at det ikke har vært noen ulykker som i det hele tatt ligner på dette i Oslo-området. Den siste måneden. Minst.
Og jeg prøver å være snill og raus og tenke at dette sikkert har med kulturforskjeller mellom Norge og Frankrike og sånn å gjøre, men... Ikke faen.
Altså, this is based on a true story, but the names have been changed og sikkert noe mer.
En god venninne av meg bor i kollektiv. La oss kalle henne Mari. Mari bor sammen med en gutt og en jente, la oss kalle jenta Amélie. Hvorfor så eksotisk? Hun er fransk. Gutten får ikke noe navn, det er ikke han det handler om. Sånn, scenen er satt.
Amélie er på datingnettsteder, hun er på sjekkeren, hun har lyst på kjæreste. Mari og Amélie er ikke nære venner, men de snakker jo sammen. En dag virker Amélie veldig rar, hun er fjern, lei seg. Mari spør, har det skjedd noe?
Mari får svar:
Amélie hadde brukt mye tid på å snakke med en mann på nettet, det hadde vart en måneds tid? Hun hadde sendt bilder av seg selv, i helfigur, ansiktet. Han hadde også sendt bilder. Solbrun og muskuløs. Veldig muskuløs, faktisk, i bar overkropp, men bildet var kuttet slik at ansiktet ikke var med.
Foreldrene hans hadde flotte høystatusyrker, selv var han lege, hadde hus, bil, hytte og båt, og kjørte motorsykkel. Ikke bare var han lege, han jobbet også frivillig på barneavdelingen på et sykehus. Jobber leger frivillig på sykehus i Norge? Jaja. Perfekt. For perfekt? Det hadde ikke Amélie tenkt på.
Og leger med hans bakgrunn virker ikke helt som den type folk som sender oljeblanke muscle shots i baris (med obligatorisk tribal tatovering) av seg selv til damer, men jeg er vel bare fordomsfull og teit.
De skal møtes på kafé. Han avlyser i siste liten. Unnskyldning er en søster som plutselig dukker opp, og søsteren er lesbisk, og bor sammen med dama si. Damas foreldre takler ikke datterens legning, og det er full krise! Intervention Now! Vår helt, motorsykkellegen, må inn som det diplomatiets übermensch han er, for å megle.
De avtaler å møtes igjen. Han avlyser igjen. I siste liten. Plutselig forteller han om en sønn på fem år, fra et tidligere forhold, som døde. Nå.
En uke senere har motorsykkellegen ristet av seg den verste sorgen og er klar for dating igjen, leger er vel vant til død og sånn. Det avtales et nytt møte. Denne gangen avlyser han ikke, og hun sitter på en kafé i et par timer. Han kommer aldri, hun drar hjem.
Det går et par dager. Hun er trist, hun trodde de hadde noe. Så får hun en epost sendt fra hans profil, fra en som påstår at han er en kamerat, han skriver at motorsykkellegen kjørte seg i hjel på vei for å møte en jente han bare likte så utrolig godt. Tidspunktene stemmer, han skulle møte henne. Er det vanlig å gi kamerater brukernavn og passord til en profil på et datingnettsted?
Amélie er veldig trist, det tar på å fortelle hele sagaen til Mari. Og nå var det hele over, før det fikk begynt. Han døde på en måte for henne, kan man si det? Ja, det kan man, synes hun.
Mari kjenner ikke Amélie så godt. Hun kan heller ikke fatte og begripe at et voksent menneske kan være i stand til å tro at motorsykkellegen har eksistert, at han har snakket sant. Selv om man vil. Men hun tør ikke si det, hun spør bare forsiktig om hun er helt sikker på at alt dette er sant.
Men det er da litt tak i Mari, hun ringer politiet, forklarer situasjonen, spør om det stemmer at det har vært en slik ulykke kameraten beskrev? Politimannen sier at de egentlig ikke kan uttale seg i hytt og vær om ulykker og hvem som var involvert. Men han kan si at det ikke har vært noen ulykker som i det hele tatt ligner på dette i Oslo-området. Den siste måneden. Minst.
Og jeg prøver å være snill og raus og tenke at dette sikkert har med kulturforskjeller mellom Norge og Frankrike og sånn å gjøre, men... Ikke faen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
