Jeg er nærmere 30 enn jeg er komfortabel med. Jeg bor i en leilighet jeg eier, det vil si, banken eier den. Lånet og rentene, derimot, er bare mine. Jeg har vekttall fra høyskole og universiteter, jeg har vært fast ansatt i samme bedrift i seks år. Ansvar gir de meg også fra tid til annen, det ser ut til at de synes jeg er gammel nok.
Jeg klarer fint å reise uten "jeg flyr alene"-mappe rundt halsen. Jeg skal i prinsippet ha vært i stand til å kjøre bil. Det vil si, jeg har lappen, jeg bare bruker den ikke.
Jeg inviterer mennesker på middag og lager til og med mat til dem, jeg drikker whiskey før jeg legger meg når jeg vil det, jeg har allerede rukket å slutte å røyke for altfor lenge siden. Jeg klarer å gå med høye hæler, og er gammel nok til å synes at det kan være litt stress. Jeg kliner og puler hvis det passer seg sånn. Jeg tør å gå på kino, fest og kafé uten entourage.
Men er jeg voksen? Kontekst, kontekst.
For før jeg finner en som passer både til å ligge med og møte slekta, en fast sexpartner jeg kan ha med i 90-årslaget til mormor, hører jeg egentlig hjemme på barne- og ungdomsbordet.
Denne posten begynte som en kommentar til Frøken Makeløs om singelhet, familieselskap og gangbare samtaleemner.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Høhø, du er jo bare jentungen!
Og ofte kan det jo være morsommere på barne og ungdomsbordet, kan det ikke?
Når man får følge barne- og ungdomsbordet gjennom tre tiår, er det jo perioder det er veldig morsomt der. Men akkurat nå er det meg, lillebror på 23 og to sjenerte kusiner på 14 og 12.
Legg inn en kommentar