Hvis Sara Skjoldnes føler at hun kunne trenge litt mer motgang, er det jo bare å sjekke bloggene som twingler seg opp under nettsaken om at hun ble kåret til Frøken Norge i går.
Hun synes hun har det bra om dagen. Hun lurer på om hun ville ha lært mer av motgang, hvis hun måtte jobbe mer for å få ting til. Det er vel ikke så dumt tenkt? Heller det enn den der jeg ble mobbet på barneskolen, de syntes jeg var rar og stygg som modeller så ofte kommer med.
Men denne motgangen da.
Når ting har gått dritt (mest kjærlighetssorg, når jeg tenker meg om) har jeg fortalt meg selv at jeg i det minste har lært noe av det. Jeg tror jeg antok at jeg ble mer reflektert av å tenke og kna, at jeg ville ha vært kjedeligere hvis ting bare gikk min vei.
Nå ser jeg på venninne midt i tredveårene som for første gang opplever å bli dumpa, og jeg vet ikke om hun blir et så innmari mye bedre menneske av det. Hun er vel mest bare trist.
Kanskje er det bedre å måtte jobbe for å få noe til, at ting ikke kommer for lett. Streve og streve for å få den jobben, kjempe for kjæresten. Men jeg vet da søren. Jeg har ikke lyst til å slåss, jeg har lyst til å ha det bra. Det er vel andre måter å lære på enn motgang?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
10 kommentarer:
For noen år siden losjerte jeg sammen med en gjeng høyst ulike individer. Det eneste vi hadde felles var at vi hadde omfattende erfaringer med sammenbrudd og kriser.
I en periode var det et tema som kom opp ved middagsmåltidet, gjerne to og tre ganger under hvert måltid fordi hun som brakte det fram var litt senil dement og hadde svak kortidshukommelse.
”Av skade blir ein klok’, seiest det. Ka meine du??”
’Du’, det var meg, det.
’Tja’, svarte jeg, ’det kan vel være, men det betyr ikke at en skal gå inn for å bli skadet, bla, bla, bla… og dessuten går hele ordtaket slik:
’Av skade blir ein klok, men ikkje rik’
Så ble det mumlet litt, og nikket bekreftende fra flere rundt bordet. Men en ung mann konsentrerte seg intenst om maten.
Så en søndag, da temaet kom opp for tredje gang – ved desserten – løftet han på hodet og sa:
”Av skade blir ein skada.”
Så var temaet uttømt.
Å, fint! Takk.
En i samme gate: Brent barn lukter svidd.
Det er ikke sikker det skyr ilden.
Men fra spøk til alvor. Kanskje trenger man å ha et lite register av kontraster. Slik at man vet når man har det fint, for å sette det på spissen.
Men jeg tror det er grenser for hvor mye motgang som et sunt for sjelen. Tror kurvene for sunt/usunt krysses på et visst nivå av motstand...
Jeg er enig med Synline og den tause mannen.
En familie jeg kjenner var gjennom følgende: Alkoholisme, utroskap, skilsmisse. Så: Det ene barnet ble alvorlig psykisk syk i tenårene og tok livet av seg, det andre barnet har en kronisk, uhelbredelig sykdom som kan være dødelig i aktive faser. Sykdommen blir verre av stress, og det er det jo nok av.
Moren i denne familien burde da være et sjeldent klokt menneske. Dum er hun jo langtfra, men først og fremst er hun trist. Jeg tror hun er det tristeste mennesket jeg vet om.
Av skade blir man skadet.
Brent barn lukter svidd, den tenkte jeg også på, Synline.
Og man trenger vel å ha en viss mengde ulike opplevelser innabords for å orientere seg. Oi, klønete formulert. Og så blir vel alt relativt, det som er en forferdelig og grusom opplevelse for én, ville ha vært peanøtter for en annen?
Da jeg gikk på folkehøyskole var det ei jente der som ble sint hver gang noen var skikkelig lei seg på grunn av kjærlighetssorg. Hun hadde mistet faren sin et par år før, og vi andre visste ikke hva det ville si å ha det vondt. Punktum.
Strekker, stakkars, stakkars familien. Jeg er helt enig jeg og. Av skade blir man skadet.
Her må det muntres opp med litt deLillos føler jeg:
Ingen blir klok av skade, som ikke var klok fra før.
:-)
Hehe, Hjorthen - blir det smil gjennom tårer?
Skal vi ta en allsang for å runde av?
Que sera, sera,
Whatever will be, will be...
Å, kom igjen, alle sammen!
Legg inn en kommentar