Liten livmor, ørnelunge?

Livmoren din er liten, sa legen. Og så ligger den litt bakover.
Å, sa jeg. Og tenkte samtidig at det var rart at hun ikke hadde lagt merke til det før, hadde den plutselig skrumpet sammen og falt bakover i tomrommet som oppsto? Hadde det skjedd brått, uten at jeg merket det? Mens jeg gikk til jobb en dag?

Et år senere var jeg hos en gynekolog av den dyre, private sorten.
Vi var ferdige, jeg mumlet noe om at den kanskje hadde virket litt liten og bakoverlent, den livmoren? Hun mumlet ikke tilbake, hun sa høyt og strengt at hun var så lei av de der allmennlegene som slang ut sånne beskjeder. Og nå har du gått og tenkt på det. Og lurt på om det har noe å si hvis du skal ha barn en gang, fortsatte hun. Det er som å si til noen at de har små bein. Hun kunne heller sagt at livmoren din bruker størrelse 36 i sko. Man kan da gå helt fint likevel, løpe maraton om man vil.

(Meta: Hvorfor føles det så privat å utlevere livmoren sin? Ville jeg følt det samme om det var et annet organ? Hjernen for eksempel, hva hvis den var liten og lå bakover? Hmm, ikke noe å skryte av det heller, kjenner jeg.)

Og jeg lurer på hvordan det er med organene våre, de inni kroppen der. Hvordan ser de ut? Kommer de i standard størrelse, standard form, hvor stor er variasjonen? Og ikke sånn sunn/usunn, mer hvordan de ser ut. Er det med organene som med det vi ser på utsiden av kroppen?

Ørneneser, oppstopperneser, flate neser. Alle klarer de vel å lukte og lage snørr. Finnes det en ørnelunge, et oppstopperhjerte? Hvor ulike kan de være? Og nyreformen, hvorfor er kroppen så glad i den? Utstående milt og fregner på tykktarmen?

Hender det at kirurgene åpner en kropp, og en sjelden gang blir slått i bakken av leverens svar på Angelina Jolie? Eller skremt av en galleblære bare en mor kan elske?

Og jeg skjønner at jeg må ta turen til Teknisk museum.