Andy Kaufman stjal liket til Gram Parsons og tente på det i ørkenen, og jeg tenker på hvem som skal få bestemme hva som skjer med oss når vi dør. Stefaren til Gram Parsons ville ha en privat seremoni. Ikke musikere, dophuer, bare familie. Men vennene, som Kaufman, ville ta ham med ut til ørken og ufo. De stjal kista og kroppen fra flyplassen, this is for Gram sa de til hverandre, det er jeg sikker på.
Når vi dør nytter det ikke å holde rollene, verdener, fra hverandre. Da kommer de sammen, da sitter de på trebenkene bakover.
Den nærmeste familien, onkler og tanter, kolleger, streite venner, gærne venner. Kristenkusinen og pulevennen.
Men hvem får bestemme hvordan det blir? Er det en stefar som ikke er enig i valgene du tok, er det den som slapp til innerst inne,
men uten giftering, eller er det ordene du signerte på et papir,
med vitner, stempel?
En gang i året sier jeg til mamma og pappa med litt for høy stemme at jeg er tusen prosent for organdonasjon, værsågod,
bare la dem ta det de trenger.
De later som de ikke hører meg, de vil ikke tenke på at jeg kan dø før dem. Og jeg vil ikke dø, men jeg tenker noen ganger på at det kan skje når som helst, en blodpropp propper seg til, kanskje kjører det en bil på veien nå som kommer til å treffe meg om noen år.
Mary Roach ville donere bort rubbel og bit, kanskje Günther von Hagen kunne få litt av kroppen og lage kunst, hun trengte den ikke. Aller helst ville hun bli til plastikk, få en luke på magen så anatomistudenter kunne ta ut organene hennes,
kikke på dem, putte dem tilbake.
Mannen hennes ble stille og gikk på badet. Og hun bestemte seg for å la ham bestemme hvis hun døde først. Det var han som skulle sitte igjen, det var han som skulle velge salmer, ta folk i hånda
og blomstene med hjem.
Handler begravelser om den som ikke er lenger, eller tvingehjelper den de som fortsatt skal puste og tenke til å si hadet?
Er det fint for de som er igjen når folk planlegger sin egen begravelse, men hva hvis den ikke er sånn de trenger den,
hvis den bare er riktig for den som er død?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
7 kommentarer:
Eit interessant tema, som fekk meg til å tenke på to av favorittfilmane mine: The Cook the Thief His Wife & Her Lover, der dei etterlatte er herleg makabre med ein død rollefigur, og Taxidermia, der ein rollefigur "tar saka i eigne hender" på ein kuriøs måte.
Og sjølv om ein ikkje kan bli ein figur i ein film, kan ein alltids bli fiskemat.
Jeg har ikke sett noen av disse filmene, men det fikk jeg jo lyst til, og det burde jo la seg gjøre.
Fiskemat. Det er jo egentlig det som skjer når man blir gravlagt til sjøs, er det ikke? Minus å være ferdig oppmalt og i boks med logo.
begravelsen er definitivt for de som ennå lever, men det føles bra om den passer til den avdøde også, ikke sant?
Når jeg er borte er det vel strengt tatt ikke mitt problem. likevel bør jo de etterlatte ta ansvar og reflektere den avdødes holdninger etter beste evne i en slik sammenheng. Det handler jo om å minnes hvem den avdøde var.
Men hei, sett meg ut med restavfallet. Jeg tar det ikke så tungt.
vaarloek: Ja, jeg synes også det. Men hva hvis de som er igjen ikke er enige? Hvem har veto? Vet ikke.
Hei vanskeligeviljar, og ut med restavfallet, ja hvorfor ikke. Miljøvennlig er det hvert fall. Det er kanskje også miljøvennlig å bli fiskemat, når jeg tenker meg om.
Men hvem ER den avdøde, det tenker jeg litt på. Rollene vi har, noen ganger er de uforenlige. Så blir det noen som ikke får reflektert sin versjon av den som er død i begravelsen?
Der prøvde jeg å svare på to kommentarer, men gjentok visst meg selv?
Vanskelig tema. Begravelsen er mest for de etterlatte, og av egen erfaring vet jeg hvor viktig det er å ha en grav å gå til. Men det er meg og ikke alle har det på samme måte. Hvis avdøde hadde et sterkt ønske om at noe bestemt skulle gjøres, synes jeg man skal prøve å følge det - da gjør man jo noe i han eller hennes minne. Jeg tror ikke jeg hadde fått ro om jeg visste jeg brøt et siste ønske.
Om jeg dør og noen kan bruke organene mine, synes jeg det er riktig og viktig. Jeg får prøve å få formidlet det til mine nærmeste - og skulle det skje så håper jeg de følger det. Men etter det vil jeg gjerne bli begravet et sted.
Noe av det jeg kanskje tror er vanskeligst, er avstanden mellom hva jeg tenker at jeg ville ha gjort, og hva jeg faktisk ville ha gjort hvisnår jeg sto der og skulle begrave et stk menneske jeg var skikkelig glad i, med et stk siste ønske jeg ikke kunne forstå.
Og med organdonasjon - det er vel ikke sånn at alle organene redder livet til noen. Jeg husker jeg leste om hoder som ble brukt i undervisning i plastisk kirurgi, der sto de på rekke og rad og fikk seg en liten ansiktsløftning.
Men jeg tror de aller fleste ville satt pris på en grav å gå til uansett hva som havnet hvor. Det er jeg ganske sikker på at jeg ville ha gjort.
Legg inn en kommentar