Jeg har lyst til å si et eller annet skikkelig smart om verden og hva som skjer i den. Noe lurt, ta ting på kornet, overraske meg selv og andre, så kjapp i replikken. Men det eneste hjernen min vil være med på, er å bytte ut hatt med katt.
Flosskatt. Cowboykatt. Filtkatt. Stråkatt.
En fjær i katten, å ikke være høy i katten, få så katten passer, Jørgen kattemaker, kattehylle.
Jeg tar katten av for deg. Han tok sin katt og gikk.
torsdag 30. oktober 2008
onsdag 29. oktober 2008
I'm not a girl, not yet a woman
Jeg er nærmere 30 enn jeg er komfortabel med. Jeg bor i en leilighet jeg eier, det vil si, banken eier den. Lånet og rentene, derimot, er bare mine. Jeg har vekttall fra høyskole og universiteter, jeg har vært fast ansatt i samme bedrift i seks år. Ansvar gir de meg også fra tid til annen, det ser ut til at de synes jeg er gammel nok.
Jeg klarer fint å reise uten "jeg flyr alene"-mappe rundt halsen. Jeg skal i prinsippet ha vært i stand til å kjøre bil. Det vil si, jeg har lappen, jeg bare bruker den ikke.
Jeg inviterer mennesker på middag og lager til og med mat til dem, jeg drikker whiskey før jeg legger meg når jeg vil det, jeg har allerede rukket å slutte å røyke for altfor lenge siden. Jeg klarer å gå med høye hæler, og er gammel nok til å synes at det kan være litt stress. Jeg kliner og puler hvis det passer seg sånn. Jeg tør å gå på kino, fest og kafé uten entourage.
Men er jeg voksen? Kontekst, kontekst.
For før jeg finner en som passer både til å ligge med og møte slekta, en fast sexpartner jeg kan ha med i 90-årslaget til mormor, hører jeg egentlig hjemme på barne- og ungdomsbordet.
Denne posten begynte som en kommentar til Frøken Makeløs om singelhet, familieselskap og gangbare samtaleemner.
Jeg klarer fint å reise uten "jeg flyr alene"-mappe rundt halsen. Jeg skal i prinsippet ha vært i stand til å kjøre bil. Det vil si, jeg har lappen, jeg bare bruker den ikke.
Jeg inviterer mennesker på middag og lager til og med mat til dem, jeg drikker whiskey før jeg legger meg når jeg vil det, jeg har allerede rukket å slutte å røyke for altfor lenge siden. Jeg klarer å gå med høye hæler, og er gammel nok til å synes at det kan være litt stress. Jeg kliner og puler hvis det passer seg sånn. Jeg tør å gå på kino, fest og kafé uten entourage.
Men er jeg voksen? Kontekst, kontekst.
For før jeg finner en som passer både til å ligge med og møte slekta, en fast sexpartner jeg kan ha med i 90-årslaget til mormor, hører jeg egentlig hjemme på barne- og ungdomsbordet.
Denne posten begynte som en kommentar til Frøken Makeløs om singelhet, familieselskap og gangbare samtaleemner.
Hypp på en Banksy-kylling?
Banksy er, var eller har vært i New York, skrev New York Times for noen uker siden. Ikke bare hadde velkjente Banksy-sjablonger plutselig preget byen her og der, jammen dukket ikke en installasjon opp også. En dyrebutikk i Greenwich Village. Med kyllingnuggets på to bein og pølse med sennep i terrariumet.
Flere bilder hos NY Times.
“I wanted to make art that questioned our relationship with animals and the ethics and sustainability of factory farming,” Banksy said in a statement distributed by a publicist, “but it ended up as chicken nuggets singing.”
Flere bilder hos NY Times.
tirsdag 28. oktober 2008
Look-alike uten bilder
Som alltid når jeg har vært på besøk hjemme hos foreldrene mine, bruker jeg rundt tre kvarter på å lete rundt i kasse etter kasse med lego på loftet.
Jeg hadde en legomann som var prikk lik hallomann-Terje som var på NRK så lenge. Men jeg klarer ikke huske etternavnet hans, og enda verre, jeg har svekkede googlevner, jeg finner det ikke. I hvert fall ikke på første forsøk akkurat nå. Lei er jeg også.
MEN DET JEG VET er at hvis man tar et tidlig 90-talls sjørøverlegohode med rødlig skjegg, og setter på den klassiske 80-tallsparykken i brunt, så har du Terjes ukjente legobror. Jeg husker at jeg viste lego-look-aliken til de voksne, at de var enige og lo.
Det er bare det at jeg ikke finner legomannen. Og letingen min blant bokser med gamle leker er i ferd med å gli nedoverbakke fra hyggelig nostalgi til mani.
Kanskje gir det et visst utløp å skrive ut frustrasjonen. Kanskje finner jeg hele navnet til Terje og bilde av ham i morgen. Og kanskje finner jeg legomannen i løpet av romjula, jeg kan snike meg opp loftstrappa mellom gløggen og Grevinnen og hovmesteren.
Jeg hadde en legomann som var prikk lik hallomann-Terje som var på NRK så lenge. Men jeg klarer ikke huske etternavnet hans, og enda verre, jeg har svekkede googlevner, jeg finner det ikke. I hvert fall ikke på første forsøk akkurat nå. Lei er jeg også.
MEN DET JEG VET er at hvis man tar et tidlig 90-talls sjørøverlegohode med rødlig skjegg, og setter på den klassiske 80-tallsparykken i brunt, så har du Terjes ukjente legobror. Jeg husker at jeg viste lego-look-aliken til de voksne, at de var enige og lo.
Det er bare det at jeg ikke finner legomannen. Og letingen min blant bokser med gamle leker er i ferd med å gli nedoverbakke fra hyggelig nostalgi til mani.
Kanskje gir det et visst utløp å skrive ut frustrasjonen. Kanskje finner jeg hele navnet til Terje og bilde av ham i morgen. Og kanskje finner jeg legomannen i løpet av romjula, jeg kan snike meg opp loftstrappa mellom gløggen og Grevinnen og hovmesteren.
En online kjærlighetshistorie som bufret og ble offline
Oi, er dette slemt? Men kanskje også snilt, i tilfelle noen der ute lurer på hva de skal gjøre med han fyren fra nettet. Som ser rett inn i sjela di, samtidig som det er et par ting, eller egentlig veldig mye, som skurrer.
Altså, this is based on a true story, but the names have been changed og sikkert noe mer.
En god venninne av meg bor i kollektiv. La oss kalle henne Mari. Mari bor sammen med en gutt og en jente, la oss kalle jenta Amélie. Hvorfor så eksotisk? Hun er fransk. Gutten får ikke noe navn, det er ikke han det handler om. Sånn, scenen er satt.
Amélie er på datingnettsteder, hun er på sjekkeren, hun har lyst på kjæreste. Mari og Amélie er ikke nære venner, men de snakker jo sammen. En dag virker Amélie veldig rar, hun er fjern, lei seg. Mari spør, har det skjedd noe?
Mari får svar:
Amélie hadde brukt mye tid på å snakke med en mann på nettet, det hadde vart en måneds tid? Hun hadde sendt bilder av seg selv, i helfigur, ansiktet. Han hadde også sendt bilder. Solbrun og muskuløs. Veldig muskuløs, faktisk, i bar overkropp, men bildet var kuttet slik at ansiktet ikke var med.
Foreldrene hans hadde flotte høystatusyrker, selv var han lege, hadde hus, bil, hytte og båt, og kjørte motorsykkel. Ikke bare var han lege, han jobbet også frivillig på barneavdelingen på et sykehus. Jobber leger frivillig på sykehus i Norge? Jaja. Perfekt. For perfekt? Det hadde ikke Amélie tenkt på.
Og leger med hans bakgrunn virker ikke helt som den type folk som sender oljeblanke muscle shots i baris (med obligatorisk tribal tatovering) av seg selv til damer, men jeg er vel bare fordomsfull og teit.
De skal møtes på kafé. Han avlyser i siste liten. Unnskyldning er en søster som plutselig dukker opp, og søsteren er lesbisk, og bor sammen med dama si. Damas foreldre takler ikke datterens legning, og det er full krise! Intervention Now! Vår helt, motorsykkellegen, må inn som det diplomatiets übermensch han er, for å megle.
De avtaler å møtes igjen. Han avlyser igjen. I siste liten. Plutselig forteller han om en sønn på fem år, fra et tidligere forhold, som døde. Nå.
En uke senere har motorsykkellegen ristet av seg den verste sorgen og er klar for dating igjen, leger er vel vant til død og sånn. Det avtales et nytt møte. Denne gangen avlyser han ikke, og hun sitter på en kafé i et par timer. Han kommer aldri, hun drar hjem.
Det går et par dager. Hun er trist, hun trodde de hadde noe. Så får hun en epost sendt fra hans profil, fra en som påstår at han er en kamerat, han skriver at motorsykkellegen kjørte seg i hjel på vei for å møte en jente han bare likte så utrolig godt. Tidspunktene stemmer, han skulle møte henne. Er det vanlig å gi kamerater brukernavn og passord til en profil på et datingnettsted?
Amélie er veldig trist, det tar på å fortelle hele sagaen til Mari. Og nå var det hele over, før det fikk begynt. Han døde på en måte for henne, kan man si det? Ja, det kan man, synes hun.
Mari kjenner ikke Amélie så godt. Hun kan heller ikke fatte og begripe at et voksent menneske kan være i stand til å tro at motorsykkellegen har eksistert, at han har snakket sant. Selv om man vil. Men hun tør ikke si det, hun spør bare forsiktig om hun er helt sikker på at alt dette er sant.
Men det er da litt tak i Mari, hun ringer politiet, forklarer situasjonen, spør om det stemmer at det har vært en slik ulykke kameraten beskrev? Politimannen sier at de egentlig ikke kan uttale seg i hytt og vær om ulykker og hvem som var involvert. Men han kan si at det ikke har vært noen ulykker som i det hele tatt ligner på dette i Oslo-området. Den siste måneden. Minst.
Og jeg prøver å være snill og raus og tenke at dette sikkert har med kulturforskjeller mellom Norge og Frankrike og sånn å gjøre, men... Ikke faen.
Altså, this is based on a true story, but the names have been changed og sikkert noe mer.
En god venninne av meg bor i kollektiv. La oss kalle henne Mari. Mari bor sammen med en gutt og en jente, la oss kalle jenta Amélie. Hvorfor så eksotisk? Hun er fransk. Gutten får ikke noe navn, det er ikke han det handler om. Sånn, scenen er satt.
Amélie er på datingnettsteder, hun er på sjekkeren, hun har lyst på kjæreste. Mari og Amélie er ikke nære venner, men de snakker jo sammen. En dag virker Amélie veldig rar, hun er fjern, lei seg. Mari spør, har det skjedd noe?
Mari får svar:
Amélie hadde brukt mye tid på å snakke med en mann på nettet, det hadde vart en måneds tid? Hun hadde sendt bilder av seg selv, i helfigur, ansiktet. Han hadde også sendt bilder. Solbrun og muskuløs. Veldig muskuløs, faktisk, i bar overkropp, men bildet var kuttet slik at ansiktet ikke var med.
Foreldrene hans hadde flotte høystatusyrker, selv var han lege, hadde hus, bil, hytte og båt, og kjørte motorsykkel. Ikke bare var han lege, han jobbet også frivillig på barneavdelingen på et sykehus. Jobber leger frivillig på sykehus i Norge? Jaja. Perfekt. For perfekt? Det hadde ikke Amélie tenkt på.
Og leger med hans bakgrunn virker ikke helt som den type folk som sender oljeblanke muscle shots i baris (med obligatorisk tribal tatovering) av seg selv til damer, men jeg er vel bare fordomsfull og teit.
De skal møtes på kafé. Han avlyser i siste liten. Unnskyldning er en søster som plutselig dukker opp, og søsteren er lesbisk, og bor sammen med dama si. Damas foreldre takler ikke datterens legning, og det er full krise! Intervention Now! Vår helt, motorsykkellegen, må inn som det diplomatiets übermensch han er, for å megle.
De avtaler å møtes igjen. Han avlyser igjen. I siste liten. Plutselig forteller han om en sønn på fem år, fra et tidligere forhold, som døde. Nå.
En uke senere har motorsykkellegen ristet av seg den verste sorgen og er klar for dating igjen, leger er vel vant til død og sånn. Det avtales et nytt møte. Denne gangen avlyser han ikke, og hun sitter på en kafé i et par timer. Han kommer aldri, hun drar hjem.
Det går et par dager. Hun er trist, hun trodde de hadde noe. Så får hun en epost sendt fra hans profil, fra en som påstår at han er en kamerat, han skriver at motorsykkellegen kjørte seg i hjel på vei for å møte en jente han bare likte så utrolig godt. Tidspunktene stemmer, han skulle møte henne. Er det vanlig å gi kamerater brukernavn og passord til en profil på et datingnettsted?
Amélie er veldig trist, det tar på å fortelle hele sagaen til Mari. Og nå var det hele over, før det fikk begynt. Han døde på en måte for henne, kan man si det? Ja, det kan man, synes hun.
Mari kjenner ikke Amélie så godt. Hun kan heller ikke fatte og begripe at et voksent menneske kan være i stand til å tro at motorsykkellegen har eksistert, at han har snakket sant. Selv om man vil. Men hun tør ikke si det, hun spør bare forsiktig om hun er helt sikker på at alt dette er sant.
Men det er da litt tak i Mari, hun ringer politiet, forklarer situasjonen, spør om det stemmer at det har vært en slik ulykke kameraten beskrev? Politimannen sier at de egentlig ikke kan uttale seg i hytt og vær om ulykker og hvem som var involvert. Men han kan si at det ikke har vært noen ulykker som i det hele tatt ligner på dette i Oslo-området. Den siste måneden. Minst.
Og jeg prøver å være snill og raus og tenke at dette sikkert har med kulturforskjeller mellom Norge og Frankrike og sånn å gjøre, men... Ikke faen.
mandag 27. oktober 2008
Død og fordervelse
Det er rart. For noen hundreår siden møtte vi opp i hopetall for å følge henrettelser, eller for å se noen bli operert på.
Blod, gørr, topp stemning. Vi ville se.
I boka Stiff - The Curious Lives of Human Cadavars skriver Mary Roach om hvor vanskelig det var å få tak i lik da. Man regnet med at man tok kroppen sin med seg til himmelen, og ingen god kristen ved sine fulle fem, likte tanken på å møte St.Peter med tarmene i en klesbylt og lungene i hånda.
Derfor var det gjerne ikke nok med dødsstraff. I tillegg til døden, skulle de kriminelle straffes med å bli skjært i og forsket på. Ha, ta med deg kjøttfillene til helvete, du. Vinn-vinn, avskrekkende, og veldig fint for anatomistudentene og forskerne.
Det var big bisniss å grave opp ferske lik, dra dem med seg til nærmeste legeskole og få betalt for strevet. Lærerne så en annen vei, det var kamp om elevene, og for å ha elever måtte du bjuda fram lik de kunne skjære i. De rike kunne beskytte gravene sine med jernkister, gjerne med lås. Ellers var det grei skuring, du bare gravde til du fikk vippet opp kistelokket, tok et tau og la en løkke rundt hodet og under armene, og dro opp liket. Kjapp-kjapp. Noen synes likevel det var vel mye jobb, hvorfor ikke bare legge en pute over hodet til den gamle alkisen med tuberkulose. Det var jo bare snakk om noen uker fra eller til uansett.
Nå er det helt greit å donere bort organer, gjerne hele kroppen til forskning, kutt og skjær, tut og kjør.
Noen gir kroppen sin til Günther von Hagen. Og da reagerer vi, fordi det ikke har noen "nytte", fordi vi ikke vil se?
Blod, gørr, topp stemning. Vi ville se.
I boka Stiff - The Curious Lives of Human Cadavars skriver Mary Roach om hvor vanskelig det var å få tak i lik da. Man regnet med at man tok kroppen sin med seg til himmelen, og ingen god kristen ved sine fulle fem, likte tanken på å møte St.Peter med tarmene i en klesbylt og lungene i hånda.
Derfor var det gjerne ikke nok med dødsstraff. I tillegg til døden, skulle de kriminelle straffes med å bli skjært i og forsket på. Ha, ta med deg kjøttfillene til helvete, du. Vinn-vinn, avskrekkende, og veldig fint for anatomistudentene og forskerne.
Det var big bisniss å grave opp ferske lik, dra dem med seg til nærmeste legeskole og få betalt for strevet. Lærerne så en annen vei, det var kamp om elevene, og for å ha elever måtte du bjuda fram lik de kunne skjære i. De rike kunne beskytte gravene sine med jernkister, gjerne med lås. Ellers var det grei skuring, du bare gravde til du fikk vippet opp kistelokket, tok et tau og la en løkke rundt hodet og under armene, og dro opp liket. Kjapp-kjapp. Noen synes likevel det var vel mye jobb, hvorfor ikke bare legge en pute over hodet til den gamle alkisen med tuberkulose. Det var jo bare snakk om noen uker fra eller til uansett.
Nå er det helt greit å donere bort organer, gjerne hele kroppen til forskning, kutt og skjær, tut og kjør.
Noen gir kroppen sin til Günther von Hagen. Og da reagerer vi, fordi det ikke har noen "nytte", fordi vi ikke vil se?
Pass deg, ellers sletter jeg deg
En av filmene jeg har sett litt for mange ganger er Eternal Sunshine of the Spotless Mind. Jeg liker Jim Carrey best når han ikke skal være så morsom. Og jeg liker tankeleken: Hva om man bare kunne slette minner? Velge vekk de dårlige valgene? Eller ville man ha gjort akkurat samme feil om igjen?
Og hvorfor jeg tenker på dette nå?
Forskning.no skriver om noen forskere som har lykkes med å fjerne minner hos genmodifiserte mus.
Joda, et sted må man jo begynne.
Den dårlige kjæresten. Ctrl Alt Delete. Den bra kjæresten som ikke ville ha deg. Vekk med seg, aldri hørt om, er han så flott da?
Og hva med bagasjen folk drar med seg etter noe traumatisk? Etter overgrep? Etter krig? Kunne man bare ha sletta alt sammen? Så kunne vi stått der alle sammen, blanke, nypussa, uten skyld, i hvert fall så vidt vi vet. Og sikkert rimelig uinteressante også.
(Disclaimer: Jeg mener ikke at krigstraumer eller en voldtekt gjør et menneske mer spennende.)
Hva hvis man hadde hatt noen dårlige år? Eller bare 1995 til 2005 sugde, jeg må videre og vips, borte. Så ser du deg i speilet, men du er ikke 30, du er 40 og lurer på hva faen som skjedde med puppene.
Men nei, nei, det ville jo aldri ha skjedd. Det hadde sikkert vært et slags råd, en slags etisk kontroll. Nemnd. Kanskje som det var med abort før? Du sender inn søknad, Jeg er så trist, jeg klarer ikke mer, jeg vil bare dø, Frank var utro mot meg i fem år, og nå flytter han til henne, og så sitter det noen mennesker og leser, de har briller, han ene tygger litt på den ene brillestanga. Hmm. Ja, hun har jo ingen barn som blir påvirket av dette, og så videre.
Eller kunne man kanskje tenkt omvendt og bare slettet de gode minnene fra et forhold, så var bare dritten igjen, lettelse og takk gud for at Frank endelig har dratt.
Eternal Sunshine of the Spotless Mind
Og hvorfor jeg tenker på dette nå?
Forskning.no skriver om noen forskere som har lykkes med å fjerne minner hos genmodifiserte mus.
Joda, et sted må man jo begynne.
Den dårlige kjæresten. Ctrl Alt Delete. Den bra kjæresten som ikke ville ha deg. Vekk med seg, aldri hørt om, er han så flott da?
Og hva med bagasjen folk drar med seg etter noe traumatisk? Etter overgrep? Etter krig? Kunne man bare ha sletta alt sammen? Så kunne vi stått der alle sammen, blanke, nypussa, uten skyld, i hvert fall så vidt vi vet. Og sikkert rimelig uinteressante også.
(Disclaimer: Jeg mener ikke at krigstraumer eller en voldtekt gjør et menneske mer spennende.)
Hva hvis man hadde hatt noen dårlige år? Eller bare 1995 til 2005 sugde, jeg må videre og vips, borte. Så ser du deg i speilet, men du er ikke 30, du er 40 og lurer på hva faen som skjedde med puppene.
Men nei, nei, det ville jo aldri ha skjedd. Det hadde sikkert vært et slags råd, en slags etisk kontroll. Nemnd. Kanskje som det var med abort før? Du sender inn søknad, Jeg er så trist, jeg klarer ikke mer, jeg vil bare dø, Frank var utro mot meg i fem år, og nå flytter han til henne, og så sitter det noen mennesker og leser, de har briller, han ene tygger litt på den ene brillestanga. Hmm. Ja, hun har jo ingen barn som blir påvirket av dette, og så videre.
Eller kunne man kanskje tenkt omvendt og bare slettet de gode minnene fra et forhold, så var bare dritten igjen, lettelse og takk gud for at Frank endelig har dratt.
Eternal Sunshine of the Spotless Mind
søndag 26. oktober 2008
Alec Soth: I love you, I hate you always
For et par år siden ga den amerikanske fotografen Alec Soth ut boka Niagara, visst, vi skal til den berømte fossen som skiller USA og Canada. Mange bryllup her. Og ofte ikke av den mest påkostede sorten.
Men Alec Soth sier at han hadde en slags romantisk forestilling av byen, eller kan man si byene, det er jo på en måte en kanadisk og en amerikansk Niagara Falls på hver sin side av vannet.
Han ville utforske kjærlighet og forhold, og reiste opp dit til sammen sju ganger, hver gang var han der i to-tre uker. Det begynte bra. Men så ble det bare trist.
Fra et intervju i The Digital Journalist, februar 2006:
Soth says that as the work progressed it became like a downward spiral, and became darker and darker in tone.
"There's this one guy named David. He may not be in the book ... his girl committed suicide. He had this collection of love letters ... the letters were so raw." Soth said the work was becoming too dark. He had wanted to maintain the sense of melancholy without it becoming so intense. But it was becoming harder to do.
Han hadde tenkt til å dedikere boka til kona. Det ble etter hvert klart at det var en ganske dårlig idé.
Han tok mange bilder av par, en del dem nakne på hotellrommet, gjerne mer nakne enn disse to også, if you catch my drift. Som alltid, når folk slipper en fremmed fotograf så nært inn på livet, lurer jeg på hvordan de har snakket sammen på forhånd. Hvordan har han lagt fram at bildene skal stilles ut, at de vil ligge på nettet? Det er vel ikke sånn at alle han tar bilder av tenker Alt for kunsten!, eller..?
Feirer man en skilsmisse? Ja, nei, det kommer vel an på.
Han tok bilder av en del kjærlighetsbrev som var litt hyggeligere i tonen, men jeg liker dette. Jeg vil ikke lese you take my breath away med løkkeskrift, nei, føkk you, David. I hate you always.
De ser ut som et par som ville ha giftet seg før de fikk så mange unger. Har de vært skilt, og så gifter de seg igjen? Er det barn de har fra hver sin kant?
KISS Diary, Volume III.
Hjemmesiden til Alec Soth har flere bilder.
Men Alec Soth sier at han hadde en slags romantisk forestilling av byen, eller kan man si byene, det er jo på en måte en kanadisk og en amerikansk Niagara Falls på hver sin side av vannet.
Han ville utforske kjærlighet og forhold, og reiste opp dit til sammen sju ganger, hver gang var han der i to-tre uker. Det begynte bra. Men så ble det bare trist.
Fra et intervju i The Digital Journalist, februar 2006:
Soth says that as the work progressed it became like a downward spiral, and became darker and darker in tone.
"There's this one guy named David. He may not be in the book ... his girl committed suicide. He had this collection of love letters ... the letters were so raw." Soth said the work was becoming too dark. He had wanted to maintain the sense of melancholy without it becoming so intense. But it was becoming harder to do.
Han hadde tenkt til å dedikere boka til kona. Det ble etter hvert klart at det var en ganske dårlig idé.
Han tok mange bilder av par, en del dem nakne på hotellrommet, gjerne mer nakne enn disse to også, if you catch my drift. Som alltid, når folk slipper en fremmed fotograf så nært inn på livet, lurer jeg på hvordan de har snakket sammen på forhånd. Hvordan har han lagt fram at bildene skal stilles ut, at de vil ligge på nettet? Det er vel ikke sånn at alle han tar bilder av tenker Alt for kunsten!, eller..?
Feirer man en skilsmisse? Ja, nei, det kommer vel an på.
Han tok bilder av en del kjærlighetsbrev som var litt hyggeligere i tonen, men jeg liker dette. Jeg vil ikke lese you take my breath away med løkkeskrift, nei, føkk you, David. I hate you always.
De ser ut som et par som ville ha giftet seg før de fikk så mange unger. Har de vært skilt, og så gifter de seg igjen? Er det barn de har fra hver sin kant?
KISS Diary, Volume III.
Hjemmesiden til Alec Soth har flere bilder.
lørdag 25. oktober 2008
Nina Hemmingsson är din flickvän nu
De siste dagene har jeg kost meg med Nina Hemmingssons bok Jag är din flickvän nu. Jeg har tidligere lagt ut et par av rutene hennes, her og her.
Boka kan du forresten få kjøpt på norsk også, jeg bladde litt i den, men fant ut at jeg likte den svenske originalen bedre.
Uansett, da heter den Jeg er kjæresten din nå.
Jeg hadde tenkt til å si noe lurt, hva jeg liker med tegningene og poengene hennes, hvorfor jeg liker det. Fordi hun tar ting på kornet, som i den første ruta der likestilling og søppelsortering er samma skiten. Politisk korrekt mas, man måste väl få leva lite också. Eller den siste ruta, med den redde mannen.
Men nei, jeg vil ikke si så mye mer.
Klipp og lim:
Boka kan du forresten få kjøpt på norsk også, jeg bladde litt i den, men fant ut at jeg likte den svenske originalen bedre.
Uansett, da heter den Jeg er kjæresten din nå.
Jeg hadde tenkt til å si noe lurt, hva jeg liker med tegningene og poengene hennes, hvorfor jeg liker det. Fordi hun tar ting på kornet, som i den første ruta der likestilling og søppelsortering er samma skiten. Politisk korrekt mas, man måste väl få leva lite också. Eller den siste ruta, med den redde mannen.
Men nei, jeg vil ikke si så mye mer.
Klipp og lim:
fredag 24. oktober 2008
Verdensrommet lukter stekt biff og varmt metall
Ja, hvem hadde trodd? Verdensrommet lukter en blanding av stekt biff og varmt metall. Jeg visste ikke at jeg lurte på det. Men nå skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på det. Og jeg vil vite mer.
Herregud, jeg klarer ikke slutte tenke på det. De tar av seg romdrakta, og akkurat som stekeos henger lukta igjen.
Jeg vil lukte verdensrommet.
Hvorfor tenker jeg ikke mer på lukt og alle luktene jeg ikke vet om? Går jeg bare rundt og tar lukt for gitt?
Og nå lurer jeg på hva hai lukter. Lukter den fisk? Jeg tror ikke det. Av en eller annen grunn. Eller kanskje den lukter litt fisk. Men ikke bare fisk. Men hval tror jeg lukter fisk, selv om den er pattedyr. Er det sånn at alt i havet lukter fisk? At det vi kaller fiskelukt, bare er lukt av sjø og hav? Nei, sånn kan det jo ikke være.
– Vi har noen hint om hva verdensrommet lukter som. Først og fremst har vi intervjuer med astronauter som har vært der ute. Når de har vært utenfor romstasjonen og kommet inn igjen og tatt av seg romdrakt og hjelm, har de alle rapportert om helt spesielle dufter, forteller Steven Pearce til avisen Daily Mail.
Herregud, jeg klarer ikke slutte tenke på det. De tar av seg romdrakta, og akkurat som stekeos henger lukta igjen.
Jeg vil lukte verdensrommet.
Hvorfor tenker jeg ikke mer på lukt og alle luktene jeg ikke vet om? Går jeg bare rundt og tar lukt for gitt?
Og nå lurer jeg på hva hai lukter. Lukter den fisk? Jeg tror ikke det. Av en eller annen grunn. Eller kanskje den lukter litt fisk. Men ikke bare fisk. Men hval tror jeg lukter fisk, selv om den er pattedyr. Er det sånn at alt i havet lukter fisk? At det vi kaller fiskelukt, bare er lukt av sjø og hav? Nei, sånn kan det jo ikke være.
En tur for alt
Det finnes folk som i fullt alvor ber de deprimerte, spiseforstyrrede og så videre om å gå mer tur. Helst i fjellet, öppna landskap.
Jeg antar at det ikke ligger mer bak enn et enkelt regnestykke:
Jeg føler meg bedre både i hodet og kroppen av å gå tur, derfor vil du føle deg bedre i hodet og kroppen av å gå tur.
Klinisk depresjon eller bare litt nedfor, samme ulla.
Ut på tur, aldri psur!
I tillegg hersker det vel en sånn generell enighet blant nordmenn flest om at tur er bra. For jeg klarer ikke se for meg at deppa puertoricanere får beskjed om det samme av familie og venner.
Gå tur, du! Kom deg ut i buskaset! Så blir det bra.
Men man mener jo godt, bevares. Og det føles vel bedre å komme med et råd av et eller annet slag, enn å stå der og bare
Uhæ, jeg vet ikke, jeg skjønner ikke dette,
jeg vil at du skal ha det bra,
vær så snill.
Bildet er stjålet fra Nina Hemmingssons Jag är din flickvän nu.
Oppdatert 25.10: Her er en post med mer fra Hemmingsson.
Jeg antar at det ikke ligger mer bak enn et enkelt regnestykke:
Jeg føler meg bedre både i hodet og kroppen av å gå tur, derfor vil du føle deg bedre i hodet og kroppen av å gå tur.
Klinisk depresjon eller bare litt nedfor, samme ulla.
Ut på tur, aldri psur!
I tillegg hersker det vel en sånn generell enighet blant nordmenn flest om at tur er bra. For jeg klarer ikke se for meg at deppa puertoricanere får beskjed om det samme av familie og venner.
Gå tur, du! Kom deg ut i buskaset! Så blir det bra.
Men man mener jo godt, bevares. Og det føles vel bedre å komme med et råd av et eller annet slag, enn å stå der og bare
Uhæ, jeg vet ikke, jeg skjønner ikke dette,
jeg vil at du skal ha det bra,
vær så snill.
Bildet er stjålet fra Nina Hemmingssons Jag är din flickvän nu.
Oppdatert 25.10: Her er en post med mer fra Hemmingsson.
torsdag 23. oktober 2008
En pikant post
Sexblogging også nå? Hva blir det neste? Men klart man blar i Cupido når det dukker opp på jobb. Garnfittor og penishekling, kjør på. Kjønn er in i år. Det klinger bra.
Blir det mer pirrende og pikant nå, så...! Jeg lurer på hvordan i alle dager de kom på ideen om å putte en dame oppi en pose?
Blir det mer pirrende og pikant nå, så...! Jeg lurer på hvordan i alle dager de kom på ideen om å putte en dame oppi en pose?
onsdag 22. oktober 2008
Underage smokers
Haha! Det er så godtvondt å se på småripsene røyke. Sigaretten sitter liksom ikke helt som den skal mellom fingrene, men hva gjør vel det. Et par tipakninger til, og de er gatas skrekk.
Jeg husker hvor tøff jeg selv ønsket å være da jeg begynte å røyke. Riktignok dreit jeg meg ut første gangen, jeg hadde ikke skjønt at man måtte trekke inn for å få fyr, jeg bare tok sigaretten og stakk den inn i flammen. Driti ut!!
Jeg har stjålet bildet fra Caleb Miller og fotobloggen hans, Chronicling of Days, har nettopp oppdaget den, koser meg.
Det var Arne som tipset meg om den, og han har også fotoblogg.
Jeg husker hvor tøff jeg selv ønsket å være da jeg begynte å røyke. Riktignok dreit jeg meg ut første gangen, jeg hadde ikke skjønt at man måtte trekke inn for å få fyr, jeg bare tok sigaretten og stakk den inn i flammen. Driti ut!!
Jeg har stjålet bildet fra Caleb Miller og fotobloggen hans, Chronicling of Days, har nettopp oppdaget den, koser meg.
Det var Arne som tipset meg om den, og han har også fotoblogg.
For det er akkurat sånn det føles, tenk
Går det an å ha en slags verbal adhd? En språklig én? Når det bare renner over med ord og beskrivelser når jeg skal fortelle, forklare, sette ord på ting, vise at akkurat sånn er det.
Jeg var på fest dagen før, nå skal vi på middag, vi er på vei, jeg sitter i passasjersetet i bilen, har drukket altfor mye kaffe. Jeg strekker ut venstre arm, viser den fram, slår flere ganger på innsiden av albuen med flat hånd, prøver å forklare:
Jeg har så lyst til å bare få farris rett inn i åra, bare snu en flaske på hodet, dra den med meg på sånn stativ med hjul, plugge inn en ny én, intravenøst -
Jeg blir stille, fordi hun er stille.
Noen pleier bare si Jeg er tørst, sier hun.
Ja, sier jeg.
Vi ler.
Vi går tur på operaen, sola er i ferd med å gå ned, det er fint. Jeg kan bli melankolsk av fint. Vi snakker, joda, når man ser tilbake, det måtte bli sånn.
Men hvordan det går?
Jeg har mest lyst til å klore ut hjertet, ikke luke, men krafse det ut med en sånn liten håndrive man grer blomsterbed med. Og så, tuppe det utfor operataket, hvit marmor, det hører ikke hjemme her.
Jeg vet at du savner ham, sier hun.
Det enkle er ikke alltid det beste. Det finnes forskjellige måter å være tørst på, og savn føles ikke bare på en bestemt måte hver eneste gang og ferdig med det.
Noen ganger er savn bare en tone, moll, som dirrer litt under kragebeinet, andre ganger er det som å være fyllesyk og kvalm og omringet av dårlig eksperimentell fabrikkjazztekno og strobelys.
Som den følelsen når noen man virkelig ikke liker snakker om noe man virkelig ikke vil høre, og de gjør det lenge. En debatt som aldri tar slutt, for mange talere uten noe å si.
Nei, det er ikke kjedelig, det holder ikke.
Stemmene klør, kravler rett under huden, jeg vil raspe dem vekk,
og kommer jeg meg ikke ut snart, må jeg det, fingrene blir numne,
det kjennes ut som ørene løsner, som tinnitus i beina.
Ja, det gjør det.
Jeg var på fest dagen før, nå skal vi på middag, vi er på vei, jeg sitter i passasjersetet i bilen, har drukket altfor mye kaffe. Jeg strekker ut venstre arm, viser den fram, slår flere ganger på innsiden av albuen med flat hånd, prøver å forklare:
Jeg har så lyst til å bare få farris rett inn i åra, bare snu en flaske på hodet, dra den med meg på sånn stativ med hjul, plugge inn en ny én, intravenøst -
Jeg blir stille, fordi hun er stille.
Noen pleier bare si Jeg er tørst, sier hun.
Ja, sier jeg.
Vi ler.
Vi går tur på operaen, sola er i ferd med å gå ned, det er fint. Jeg kan bli melankolsk av fint. Vi snakker, joda, når man ser tilbake, det måtte bli sånn.
Men hvordan det går?
Jeg har mest lyst til å klore ut hjertet, ikke luke, men krafse det ut med en sånn liten håndrive man grer blomsterbed med. Og så, tuppe det utfor operataket, hvit marmor, det hører ikke hjemme her.
Jeg vet at du savner ham, sier hun.
Det enkle er ikke alltid det beste. Det finnes forskjellige måter å være tørst på, og savn føles ikke bare på en bestemt måte hver eneste gang og ferdig med det.
Noen ganger er savn bare en tone, moll, som dirrer litt under kragebeinet, andre ganger er det som å være fyllesyk og kvalm og omringet av dårlig eksperimentell fabrikkjazztekno og strobelys.
Som den følelsen når noen man virkelig ikke liker snakker om noe man virkelig ikke vil høre, og de gjør det lenge. En debatt som aldri tar slutt, for mange talere uten noe å si.
Nei, det er ikke kjedelig, det holder ikke.
Stemmene klør, kravler rett under huden, jeg vil raspe dem vekk,
og kommer jeg meg ikke ut snart, må jeg det, fingrene blir numne,
det kjennes ut som ørene løsner, som tinnitus i beina.
Ja, det gjør det.
tirsdag 21. oktober 2008
Ruth Orkin ser ut av vinduet sitt
Jeg liker dette bildet av krigsfotografen Robert Capa, det er tatt av den amerikanske fotografen Ruth Orkin på en kafé i Paris i 1952, to år før han døde. Måten han ser i kameraet på, han ser på henne. Hmm, her er det noe, tenker jeg.Og det var dette bildet som gjorde at jeg begynte å se nærmere på Orkin, først ville jeg google fram en eller annen deilig, snuskete historie om henne og Capa, kjærlighet, en affære? Et dypt vennskap, i det minste et eller annet, sånn fotografer i Paris i mellom?
Jeg har nettopp skrevet om Capa, her er det.
Men wikien til Ruth Orkin var det jo ikke så mye hjelp i.
Her derimot, er nettsiden hennes. Skulle ønske det var flere bilder der.
Ruth Orkin var datter av en stumfilmstjerne, og relativt ung flyttet hun til New York. Der jobbet hun som fotograf for magasiner som Life, Look, This Week - og the New York Times. Bildene hennes ble lagt merke til.Hun jobbet også med film, blant annet var hun med på å lage Little Fugitive i 1953, den ble oscarnominert.
Det er jo ganske bra.
Ellers tok hun en del uformelle portretter av kjente folk, sånn som Capa, og bilder fra hverdagsliv i USA og Italia.
Det mest kjente bildet hennes er American Girl in Italy:
Bildet ble brukt til en artikkel i damebladet Cosmopolitan i 1952, "Ikke vær redde for å reise alene, jenter!" var overskriften.
Senere tok hun bilder ut av vinduet sitt, leiligheten hadde utsikt over Central Park. Det ble to bøker, "A World Through My Window" (1978) og "More Pictures From My Window" (1983).
White Trees.
Tavern Lights.
Og egentlig skulle jeg lagt ut en hel haug av de bildene fra vinduet, men jeg finner jo omtrent ingenting på nettet. Og hverken Amazon i USA eller Storbritannia har noen av bøkene med bildene hennes inne.
Det er litt irriterende, kjenner jeg.
mandag 20. oktober 2008
Du och jag, Alfred
Jeg skjønner ikke hvordan himmelen kan være himmelen, hvis du ikke får med deg de du må ha der. Hva skal du med Jesus og Gud, hvis de du er glad i ikke får være med? Det er vel kanskje tenkt som et insentiv til å misjonere.
Bildet har jeg stjålet herfra.
Den amerikanske regissøren Mike Mills er kunstneren, i følge wikien dater han Miranda July. Selvfølgelig.
Oi, han har jo regissert en hel haug musikkvideoer for Air, laget plateomslag for dem også.
Her er hjemmesiden hans.
Bildet har jeg stjålet herfra.
Den amerikanske regissøren Mike Mills er kunstneren, i følge wikien dater han Miranda July. Selvfølgelig.
Oi, han har jo regissert en hel haug musikkvideoer for Air, laget plateomslag for dem også.
Her er hjemmesiden hans.
Hvilke bilder ville Robert Capa ha tatt nå?
Hvordan hadde krigsfotografen Robert Capa dekket krigen i Irak, med disse "embedded" journalistene, som jobber hånd i hånd med militæret? Det spurte Time Out New York om i forbindelse med en utstilling i 2007, og nå lurer jeg også.
Han følte seg mest hjemme på venstresiden politisk, og han hadde ikke tro på noen objektiv journalistikk, å skjule sine sympatier når det kom til krig:
In a war, you must hate somebody or love somebody; you must have a position or you cannot stand what partisan tendencies goes on.
Jeg skulle ønske jeg kunne ha fått sett mer gjennom hans øyne.
Her er D-dagen, Normandie, Omaha Beach, 6. juni 1944:
Men dette er et av de mest kjente bildene hans, en lojalist-soldats død. Spania, 5. september 1936, ved Cerro Muriano. Han som dør heter Frederico Barell Garcia. Eller het.
Hva skjer med et menneske når bildet av dødsøyeblikket blir ikonisk?
Du får en wiki som bare handler om døden din, ikke livet du levde.
Robert Capa dekket den spanske borgerkrigen, krigen mellom Japan og Kina før den annen verdenskrig, den annen verdenskrig, landgangen i Normandie, krigen som brøt ut da Israel ble opprettet i 1948, sikkert mye mer, og krigen i Indokina. Der ble han drept, i Vietnam av en landmine i 1954.
I følge wikien hans hadde han allerede rukket å slå fast at han ikke skulle fotografere en eneste krig til, men likevel reiste han altså ut igjen. Jeg tror han hadde fortsatt. Jeg tror han var for dyktig til å la være, jeg tror han hadde det i blodet. Han døde med kameraet i hånda.
Capa var nær venn av den franske fotografen Henri Cartier-Bresson, de var begge opptatt av «det avgjørende øyeblikket», og samarbeidet om å starte bildebyrået Magnum i 1947.
Fra en av de første sidene i Robert Capa/Photographs:
Matadoren Capa var karismatisk, han hadde venner overalt. I Paris vanket han med Ernest Hemingway, John Steinbeck, Irwin Shaw, John Huston, Pablo Picasso.
Han tok bilder av dem også, her er Pablo Picasso og sønnen Claude, Golfe-Juan i Frankrike, august 1948:
Skuespiller Geraldine Fitzgerald skal ha sagt at Capa was extremely friendly. He conveyed a sense of inner euphoria. You got the feeling that he wanted to share this euphoria... He always seemed to be having great fun, and people wanted to join in and share the fun.
Men teknikk syntes ikke Capa det var så farlig med, det var budskapet som var viktig. Og jeg tenker heller ikke på teknikk når jeg ser på bildene hans. Det er mer enn nok å ta inn.
Han sympatiserer med fotfolket, de i skyttergravene, kanonføden.
Her er en amerikansk soldat, skutt av en tysk snikskytter, Leipzig, 18. april 1945:
Død, jeg skjønner hva Capa og Cartier-Bresson mener med det avgjørende øyeblikket.
Der! Der er ikke det mennesket mer.
Dette var det siste bildet Robert Capa tok.
Han følte seg mest hjemme på venstresiden politisk, og han hadde ikke tro på noen objektiv journalistikk, å skjule sine sympatier når det kom til krig:
In a war, you must hate somebody or love somebody; you must have a position or you cannot stand what partisan tendencies goes on.
Jeg skulle ønske jeg kunne ha fått sett mer gjennom hans øyne.
Her er D-dagen, Normandie, Omaha Beach, 6. juni 1944:
Men dette er et av de mest kjente bildene hans, en lojalist-soldats død. Spania, 5. september 1936, ved Cerro Muriano. Han som dør heter Frederico Barell Garcia. Eller het.
Hva skjer med et menneske når bildet av dødsøyeblikket blir ikonisk?
Du får en wiki som bare handler om døden din, ikke livet du levde.
Robert Capa dekket den spanske borgerkrigen, krigen mellom Japan og Kina før den annen verdenskrig, den annen verdenskrig, landgangen i Normandie, krigen som brøt ut da Israel ble opprettet i 1948, sikkert mye mer, og krigen i Indokina. Der ble han drept, i Vietnam av en landmine i 1954.
I følge wikien hans hadde han allerede rukket å slå fast at han ikke skulle fotografere en eneste krig til, men likevel reiste han altså ut igjen. Jeg tror han hadde fortsatt. Jeg tror han var for dyktig til å la være, jeg tror han hadde det i blodet. Han døde med kameraet i hånda.
Capa var nær venn av den franske fotografen Henri Cartier-Bresson, de var begge opptatt av «det avgjørende øyeblikket», og samarbeidet om å starte bildebyrået Magnum i 1947.
Fra en av de første sidene i Robert Capa/Photographs:
Matadoren Capa var karismatisk, han hadde venner overalt. I Paris vanket han med Ernest Hemingway, John Steinbeck, Irwin Shaw, John Huston, Pablo Picasso.
Han tok bilder av dem også, her er Pablo Picasso og sønnen Claude, Golfe-Juan i Frankrike, august 1948:
Skuespiller Geraldine Fitzgerald skal ha sagt at Capa was extremely friendly. He conveyed a sense of inner euphoria. You got the feeling that he wanted to share this euphoria... He always seemed to be having great fun, and people wanted to join in and share the fun.
Men teknikk syntes ikke Capa det var så farlig med, det var budskapet som var viktig. Og jeg tenker heller ikke på teknikk når jeg ser på bildene hans. Det er mer enn nok å ta inn.
Han sympatiserer med fotfolket, de i skyttergravene, kanonføden.
Her er en amerikansk soldat, skutt av en tysk snikskytter, Leipzig, 18. april 1945:
Død, jeg skjønner hva Capa og Cartier-Bresson mener med det avgjørende øyeblikket.
Der! Der er ikke det mennesket mer.
Dette var det siste bildet Robert Capa tok.
søndag 19. oktober 2008
Hokusai og litt japansk årgangsporno
Magnhild Opdøls bilde med bølgen til Hokusai på Stenersenmuseet sendte meg rett inn i Hokusais verden. Har du sett noen gamle japanske trykk, har de antakeligvis noe med ham å gjøre. Har du sett en dame som får (mer eller mindre frivillig) oralsex av en blekksprut, kan det jammen være Hokusai det og.
La oss ta bølgen først:
Beneath the Wave off Kanagawa, også bare kalt The Great Wave, er en del av serien Thirty-six Views of Mount Fuji, som han vel er mest kjent for, i hvert fall i vår del av verden.
I bakgrunnen ser du Japans høyeste fjell, Fuji-san, Mount Fuji, men ikke Fujiyama, som jeg har gått rundt og sagt. Det er visst utdatert, basert på en misforståelse, brukt av vestlige ignoranter.
Så vet man det.
(Jeg har forresten hørt noe om at man skal slutte å si vestlig? Hva skal jeg si i stedet? Hvis jeg mener både Vest-Europa og USA?)
Hokusai var visst besatt av Fuji-san, samtidig som reising var litt i vinden, denne serien ble vel til tidlig på 1830-tallet i følge boka mi, Hokusai av Gian Carlo Calza. Var det samme nasjonalromantiske strømning i Japan, som i Norge på den tida?
Ellers er det plass til litt erotica også i den enorme produksjonen hans. Og mens vi snakker om enorm, du skulle ha sett noen av de monsterpenisene han har vært så raus å gi mennene i motivene. Japanske menn, det er vel ikke det de er mest kjent for.
Full oppreisning å hente hos Hokusai. Bokstavelig talt.
Her er et av de mest kjente bildene hans i den sjangeren:
Diving Girl Ravished by Octopuses, utgitt 1814:
Japan altså. Tentakkelporno måtte liksom komme derfra.
I Hokusai-boka skriver Richard Lane at dette bildet ble en liten sensasjon i Europa, da det først ble kjent der. Hokusais mentor, Shunshõ, hadde allerede bak seg en liten shunga-produksjon av bilder med damer i fjæra som ble forført eller voldtatt av folk - eller dyr.
Lane mener at dette trykket skiller seg ut fordi Hokusai setter hele dette konseptet på spissen - at til tross for det bisarre motivet, er resultatet verken komisk eller pornografisk.
Hmmm.
La oss ta bølgen først:
Beneath the Wave off Kanagawa, også bare kalt The Great Wave, er en del av serien Thirty-six Views of Mount Fuji, som han vel er mest kjent for, i hvert fall i vår del av verden.
I bakgrunnen ser du Japans høyeste fjell, Fuji-san, Mount Fuji, men ikke Fujiyama, som jeg har gått rundt og sagt. Det er visst utdatert, basert på en misforståelse, brukt av vestlige ignoranter.
Så vet man det.
(Jeg har forresten hørt noe om at man skal slutte å si vestlig? Hva skal jeg si i stedet? Hvis jeg mener både Vest-Europa og USA?)
Hokusai var visst besatt av Fuji-san, samtidig som reising var litt i vinden, denne serien ble vel til tidlig på 1830-tallet i følge boka mi, Hokusai av Gian Carlo Calza. Var det samme nasjonalromantiske strømning i Japan, som i Norge på den tida?
Ellers er det plass til litt erotica også i den enorme produksjonen hans. Og mens vi snakker om enorm, du skulle ha sett noen av de monsterpenisene han har vært så raus å gi mennene i motivene. Japanske menn, det er vel ikke det de er mest kjent for.
Full oppreisning å hente hos Hokusai. Bokstavelig talt.
Her er et av de mest kjente bildene hans i den sjangeren:
Diving Girl Ravished by Octopuses, utgitt 1814:
Japan altså. Tentakkelporno måtte liksom komme derfra.
I Hokusai-boka skriver Richard Lane at dette bildet ble en liten sensasjon i Europa, da det først ble kjent der. Hokusais mentor, Shunshõ, hadde allerede bak seg en liten shunga-produksjon av bilder med damer i fjæra som ble forført eller voldtatt av folk - eller dyr.
Lane mener at dette trykket skiller seg ut fordi Hokusai setter hele dette konseptet på spissen - at til tross for det bisarre motivet, er resultatet verken komisk eller pornografisk.
Hmmm.
Mer Stenersenmuseet, mer 40/40
Back on track på Stenersenmuseet, førti kunstnere skal gjenspeile førti år med maling. Det norske maleriet.
Jeg har allerede skrevet om Pushwagnersirkuset på samme åpning.
Så var det røkla: Jeg liker Jan Christensen, smile og nikke:
Visst kan det være kunst! Men det var et par malerier jeg var litt skeptisk til, lavendel-et eller annet het det, to store lerret med en litt ubestemmelig rosa farge, that's it, så jo bare ut som fargeprøver på maling. Men kunst var det. Jeg er fortsatt skeptisk.
Kanskje skulle kunstneren eller utstillerne fortalt meg litt mer om hva som var greia? For disse bildene av Steinar Jakobsen var det nettopp konteksten som gjorde at jeg syntes bildene var interessante. De hvite folka er leger på radiumshospitalet, de i svart jobber i begravelsesbyrå:
Evind Blaker var også en av de førti:
Jeg liker tegneserie-estetikken, og jeg liker grepet med flere lag, at maleriet kommer ut av veggen, ut av lerretet. Det minner meg litt om sånne pop-up-bøker jeg hadde som liten.
Jeg brukte litt tid på å irritere meg over dette maleriet, jeg ble vel så irritert at jeg glemte å sjekke hvem kunstneren er:
Det er at noe føles feil med perspektivet som irriterer meg, dette bildet og et annet av samme kunstner, noe stemmer ikke. Er det dybden? Det føles flatt, flatt, 2D og prøver ikke å være noe annet. Eller prøver, men får det ikke til? Den der damefiguren som ser ut som den er limt på, forsterker følelsen. Men jeg skjønner ikke - er det med vilje? Og er det ikke litt teit hvis det er uklart om det er med vilje eller ikke? Og jeg blir frustrert fordi jeg mangler ordene, begrepene, jeg klarer ikke uttrykke akkurat hva det er, jeg bare kjenner at det er noe.
Men rett etterpå så jeg disse små, og ble så glad:
Fikk fotofølelse og den helsikes dybdefølelsen jeg akkurat hadde stått og gnålt om. To kunstnere er kreditert, Irina Melsom og Hans Askheim, maler de altså sammen? Er det sånn Tidemand og Gude, spurte hun jeg gikk sammen med, én er god på bakgrunner, mens den andre kan fjes? Én er en jævel på sengetøy, den andre kan bakhoder? Men det gjør jo ikke noe, it takes two to tango, jeg liker det.
Men så, rosinen i pølsa: Magnhild Opdøl.
Jeg liker dette trespannet, litt sånn fyrstikkeskesolnedgang, stupedama og bølgen til Hokusai.
Jeg liker Hokusai. Også var det dette bildet, også det av Opdøl.
The Return of the Hunters:
Vinter-OL, sier hjernen når jeg ser på figurene. Men de driver ikke med curling, super-G eller bob, nei, hva i alle dager er det de driver med? Stikker ungene med pinner? Har det gått så lang tid før jegerne kom tilbake at de spiser barna?
Jeg liker hvordan de sniker seg fram over åsen. Krabbe, krabbe, det er sikkert kaldt. Først tenkte jeg at de sneik seg innpå gjengen der nede, men det stemmer jo ikke, de returnerer. Hvorfor krabber de da? Slitne?
Og hva skjedde nede i høyre hjørne? Døde noen på jakt, har han grått og dratt med seg døde venner hjem? Kanskje en sønn eller datter? Var det ulv eller bjørn som tok dem? Eller ble de drept av de gærningene med pinner, eller spyd er det vel, det ser jo litt voldsomt ut. Men da skulle han vel ha gått andre veien? Kanskje er det ikke ungene sine de tar livet av, kanskje det er noen dverger de bruker som slaver. Og mat. Jeg brukte litt tid ved dette bildet.
Så sånn er det.
Men hvorfor fant jeg bare nettsiden til Jan Christensen da jeg googlet alle de jeg har skrevet om her nå? Kunne de ikke i det minste ha forfattet en liten skrytewiki om seg selv?
Eller fått seg en blogg? Jeg har hørt at det er skikkelig enkelt.
Jeg har allerede skrevet om Pushwagnersirkuset på samme åpning.
Så var det røkla: Jeg liker Jan Christensen, smile og nikke:
Visst kan det være kunst! Men det var et par malerier jeg var litt skeptisk til, lavendel-et eller annet het det, to store lerret med en litt ubestemmelig rosa farge, that's it, så jo bare ut som fargeprøver på maling. Men kunst var det. Jeg er fortsatt skeptisk.
Kanskje skulle kunstneren eller utstillerne fortalt meg litt mer om hva som var greia? For disse bildene av Steinar Jakobsen var det nettopp konteksten som gjorde at jeg syntes bildene var interessante. De hvite folka er leger på radiumshospitalet, de i svart jobber i begravelsesbyrå:
Evind Blaker var også en av de førti:
Jeg liker tegneserie-estetikken, og jeg liker grepet med flere lag, at maleriet kommer ut av veggen, ut av lerretet. Det minner meg litt om sånne pop-up-bøker jeg hadde som liten.
Jeg brukte litt tid på å irritere meg over dette maleriet, jeg ble vel så irritert at jeg glemte å sjekke hvem kunstneren er:
Det er at noe føles feil med perspektivet som irriterer meg, dette bildet og et annet av samme kunstner, noe stemmer ikke. Er det dybden? Det føles flatt, flatt, 2D og prøver ikke å være noe annet. Eller prøver, men får det ikke til? Den der damefiguren som ser ut som den er limt på, forsterker følelsen. Men jeg skjønner ikke - er det med vilje? Og er det ikke litt teit hvis det er uklart om det er med vilje eller ikke? Og jeg blir frustrert fordi jeg mangler ordene, begrepene, jeg klarer ikke uttrykke akkurat hva det er, jeg bare kjenner at det er noe.
Men rett etterpå så jeg disse små, og ble så glad:
Fikk fotofølelse og den helsikes dybdefølelsen jeg akkurat hadde stått og gnålt om. To kunstnere er kreditert, Irina Melsom og Hans Askheim, maler de altså sammen? Er det sånn Tidemand og Gude, spurte hun jeg gikk sammen med, én er god på bakgrunner, mens den andre kan fjes? Én er en jævel på sengetøy, den andre kan bakhoder? Men det gjør jo ikke noe, it takes two to tango, jeg liker det.
Men så, rosinen i pølsa: Magnhild Opdøl.
Jeg liker dette trespannet, litt sånn fyrstikkeskesolnedgang, stupedama og bølgen til Hokusai.
Jeg liker Hokusai. Også var det dette bildet, også det av Opdøl.
The Return of the Hunters:
Vinter-OL, sier hjernen når jeg ser på figurene. Men de driver ikke med curling, super-G eller bob, nei, hva i alle dager er det de driver med? Stikker ungene med pinner? Har det gått så lang tid før jegerne kom tilbake at de spiser barna?
Jeg liker hvordan de sniker seg fram over åsen. Krabbe, krabbe, det er sikkert kaldt. Først tenkte jeg at de sneik seg innpå gjengen der nede, men det stemmer jo ikke, de returnerer. Hvorfor krabber de da? Slitne?
Og hva skjedde nede i høyre hjørne? Døde noen på jakt, har han grått og dratt med seg døde venner hjem? Kanskje en sønn eller datter? Var det ulv eller bjørn som tok dem? Eller ble de drept av de gærningene med pinner, eller spyd er det vel, det ser jo litt voldsomt ut. Men da skulle han vel ha gått andre veien? Kanskje er det ikke ungene sine de tar livet av, kanskje det er noen dverger de bruker som slaver. Og mat. Jeg brukte litt tid ved dette bildet.
Så sånn er det.
Men hvorfor fant jeg bare nettsiden til Jan Christensen da jeg googlet alle de jeg har skrevet om her nå? Kunne de ikke i det minste ha forfattet en liten skrytewiki om seg selv?
Eller fått seg en blogg? Jeg har hørt at det er skikkelig enkelt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
