tirsdag 28. oktober 2008

En online kjærlighetshistorie som bufret og ble offline

Oi, er dette slemt? Men kanskje også snilt, i tilfelle noen der ute lurer på hva de skal gjøre med han fyren fra nettet. Som ser rett inn i sjela di, samtidig som det er et par ting, eller egentlig veldig mye, som skurrer.

Altså, this is based on a true story, but the names have been changed og sikkert noe mer.

En god venninne av meg bor i kollektiv. La oss kalle henne Mari. Mari bor sammen med en gutt og en jente, la oss kalle jenta Amélie. Hvorfor så eksotisk? Hun er fransk. Gutten får ikke noe navn, det er ikke han det handler om. Sånn, scenen er satt.

Amélie er på datingnettsteder, hun er på sjekkeren, hun har lyst på kjæreste. Mari og Amélie er ikke nære venner, men de snakker jo sammen. En dag virker Amélie veldig rar, hun er fjern, lei seg. Mari spør, har det skjedd noe?

Mari får svar:

Amélie hadde brukt mye tid på å snakke med en mann på nettet, det hadde vart en måneds tid? Hun hadde sendt bilder av seg selv, i helfigur, ansiktet. Han hadde også sendt bilder. Solbrun og muskuløs. Veldig muskuløs, faktisk, i bar overkropp, men bildet var kuttet slik at ansiktet ikke var med.

Foreldrene hans hadde flotte høystatusyrker, selv var han lege, hadde hus, bil, hytte og båt, og kjørte motorsykkel. Ikke bare var han lege, han jobbet også frivillig på barneavdelingen på et sykehus. Jobber leger frivillig på sykehus i Norge? Jaja. Perfekt. For perfekt? Det hadde ikke Amélie tenkt på.

Og leger med hans bakgrunn virker ikke helt som den type folk som sender oljeblanke muscle shots i baris (med obligatorisk tribal tatovering) av seg selv til damer, men jeg er vel bare fordomsfull og teit.

De skal møtes på kafé. Han avlyser i siste liten. Unnskyldning er en søster som plutselig dukker opp, og søsteren er lesbisk, og bor sammen med dama si. Damas foreldre takler ikke datterens legning, og det er full krise! Intervention Now! Vår helt, motorsykkellegen, må inn som det diplomatiets übermensch han er, for å megle.

De avtaler å møtes igjen. Han avlyser igjen. I siste liten. Plutselig forteller han om en sønn på fem år, fra et tidligere forhold, som døde. Nå.

En uke senere har motorsykkellegen ristet av seg den verste sorgen og er klar for dating igjen, leger er vel vant til død og sånn. Det avtales et nytt møte. Denne gangen avlyser han ikke, og hun sitter på en kafé i et par timer. Han kommer aldri, hun drar hjem.

Det går et par dager. Hun er trist, hun trodde de hadde noe. Så får hun en epost sendt fra hans profil, fra en som påstår at han er en kamerat, han skriver at motorsykkellegen kjørte seg i hjel på vei for å møte en jente han bare likte så utrolig godt. Tidspunktene stemmer, han skulle møte henne. Er det vanlig å gi kamerater brukernavn og passord til en profil på et datingnettsted?

Amélie er veldig trist, det tar på å fortelle hele sagaen til Mari. Og nå var det hele over, før det fikk begynt. Han døde på en måte for henne, kan man si det? Ja, det kan man, synes hun.

Mari kjenner ikke Amélie så godt. Hun kan heller ikke fatte og begripe at et voksent menneske kan være i stand til å tro at motorsykkellegen har eksistert, at han har snakket sant. Selv om man vil. Men hun tør ikke si det, hun spør bare forsiktig om hun er helt sikker på at alt dette er sant.

Men det er da litt tak i Mari, hun ringer politiet, forklarer situasjonen, spør om det stemmer at det har vært en slik ulykke kameraten beskrev? Politimannen sier at de egentlig ikke kan uttale seg i hytt og vær om ulykker og hvem som var involvert. Men han kan si at det ikke har vært noen ulykker som i det hele tatt ligner på dette i Oslo-området. Den siste måneden. Minst.

Og jeg prøver å være snill og raus og tenke at dette sikkert har med kulturforskjeller mellom Norge og Frankrike og sånn å gjøre, men... Ikke faen.

14 kommentarer:

Anonym sa...

Hahaha, den hodeløse muskuløse motorsykkellegen! Men så klart, det er ikke morsomt når du selv blir lurt.

ogjegbare sa...

Jeg veksler mellom å le høyt og få vondt i magen. Jeg liker jo at det finnes folk som tør å tro. Men på motorsykkellegen...? Haha! Au!

Lindkvist sa...

En sønn på fem år som plutselig døde? Om hun trodde på det før, så var vel det en stor dråpe å svelge. Men Mari later som ingenting og Amelie er fortsatt lei seg?

ogjegbare sa...

Ja, den sønnen tar kaka.

Mari holder fast ved at hun synes det hele virker "litt merkelig", og ikke mer, hun vil vel egentlig ikke bli mer venninne og skulder enn hun er. Og Amélie har børstet det av seg, og er i gang igjen, så vidt jeg vet.

Anonym sa...

Fantastisk!

:D

(på en veldig trist måte selvsagt *knis* *host*)

- Undre

ogjegbare sa...

Undre: Ikke sant? Og så er det jo fryktelig deilig å le av andres dårskap. Eller nei, det mener jeg jo selvfølgelgi ikke. Host!

Anonym sa...

Som tatt ut av....virkeligheten? Stakkarsstakkars menneske!
(Okei. Jeg skal slutte å le snart. Jeg lover. Snart!)
Var det egentlig noe som IKKE skurret i den historien?

Jeg håper litt hun så på "Tett på tre" med Espen Eckbo forrige uke. Jeg tror hun hadde blitt truffet med et knyttneveslag i magen. Og kanskje blitt litt mindre naiv.
Kanskje.

Anonym sa...

Uff, trist.

ogjegbare sa...

Frøken Skavlan:
Ja, tenk at det er sant! Jeg har dårlig samvittighet for å ikke ha endret noe annet enn navn... Første gang jeg fortalte historien til en mannlig kamerat, lo han så han nesten tissa på seg.

Jeg har ikke sett den Eckbo-episoden, ei på jobben fortalte meg akkurat om den. Må se, må se! Og det må "Amélie" og!

emilie: Jepp, sånn er det.

Synline sa...

Det er det jeg sier, virkeligheten overgår fantasien.

Ja, ja. Livet er fullt av slike slag. Og det som er for godt til å være sant er ofte nettopp det :)

ogjegbare sa...

Ja, ikke sant? Der fantasien sier "nei, dette er jo helt på trynet", lar ikke virkeligheten seg stoppe.

Anonym sa...

Hehe, vi er flere som har latt oss lure, men ikke alle sitter igjen og tror på det fortsatt. Heldigvis. ;) Du inspirerte til blogginnlegg nå, mimre mimre. :)

Varme tanker til Amélie. :)

ogjegbare sa...

Noen ganger velger man jo å tro, selv om det hele virker litt merkelig... Våge for å vinne!

Du er snill som sender varme tanker til Amélie. Og så bra at du ble inspirert, blogg i vei!

Anonym sa...

Uff da! hehe! stakkars! Uff... fnis... stakars!
sukk.