En online kjærlighetshistorie som bufret og ble offline

Oi, er dette slemt? Men kanskje også snilt, i tilfelle noen der ute lurer på hva de skal gjøre med han fyren fra nettet. Som ser rett inn i sjela di, samtidig som det er et par ting, eller egentlig veldig mye, som skurrer.

Altså, this is based on a true story, but the names have been changed og sikkert noe mer.

En god venninne av meg bor i kollektiv. La oss kalle henne Mari. Mari bor sammen med en gutt og en jente, la oss kalle jenta Amélie. Hvorfor så eksotisk? Hun er fransk. Gutten får ikke noe navn, det er ikke han det handler om. Sånn, scenen er satt.

Amélie er på datingnettsteder, hun er på sjekkeren, hun har lyst på kjæreste. Mari og Amélie er ikke nære venner, men de snakker jo sammen. En dag virker Amélie veldig rar, hun er fjern, lei seg. Mari spør, har det skjedd noe?

Mari får svar:

Amélie hadde brukt mye tid på å snakke med en mann på nettet, det hadde vart en måneds tid? Hun hadde sendt bilder av seg selv, i helfigur, ansiktet. Han hadde også sendt bilder. Solbrun og muskuløs. Veldig muskuløs, faktisk, i bar overkropp, men bildet var kuttet slik at ansiktet ikke var med.

Foreldrene hans hadde flotte høystatusyrker, selv var han lege, hadde hus, bil, hytte og båt, og kjørte motorsykkel. Ikke bare var han lege, han jobbet også frivillig på barneavdelingen på et sykehus. Jobber leger frivillig på sykehus i Norge? Jaja. Perfekt. For perfekt? Det hadde ikke Amélie tenkt på.

Og leger med hans bakgrunn virker ikke helt som den type folk som sender oljeblanke muscle shots i baris (med obligatorisk tribal tatovering) av seg selv til damer, men jeg er vel bare fordomsfull og teit.

De skal møtes på kafé. Han avlyser i siste liten. Unnskyldning er en søster som plutselig dukker opp, og søsteren er lesbisk, og bor sammen med dama si. Damas foreldre takler ikke datterens legning, og det er full krise! Intervention Now! Vår helt, motorsykkellegen, må inn som det diplomatiets übermensch han er, for å megle.

De avtaler å møtes igjen. Han avlyser igjen. I siste liten. Plutselig forteller han om en sønn på fem år, fra et tidligere forhold, som døde. Nå.

En uke senere har motorsykkellegen ristet av seg den verste sorgen og er klar for dating igjen, leger er vel vant til død og sånn. Det avtales et nytt møte. Denne gangen avlyser han ikke, og hun sitter på en kafé i et par timer. Han kommer aldri, hun drar hjem.

Det går et par dager. Hun er trist, hun trodde de hadde noe. Så får hun en epost sendt fra hans profil, fra en som påstår at han er en kamerat, han skriver at motorsykkellegen kjørte seg i hjel på vei for å møte en jente han bare likte så utrolig godt. Tidspunktene stemmer, han skulle møte henne. Er det vanlig å gi kamerater brukernavn og passord til en profil på et datingnettsted?

Amélie er veldig trist, det tar på å fortelle hele sagaen til Mari. Og nå var det hele over, før det fikk begynt. Han døde på en måte for henne, kan man si det? Ja, det kan man, synes hun.

Mari kjenner ikke Amélie så godt. Hun kan heller ikke fatte og begripe at et voksent menneske kan være i stand til å tro at motorsykkellegen har eksistert, at han har snakket sant. Selv om man vil. Men hun tør ikke si det, hun spør bare forsiktig om hun er helt sikker på at alt dette er sant.

Men det er da litt tak i Mari, hun ringer politiet, forklarer situasjonen, spør om det stemmer at det har vært en slik ulykke kameraten beskrev? Politimannen sier at de egentlig ikke kan uttale seg i hytt og vær om ulykker og hvem som var involvert. Men han kan si at det ikke har vært noen ulykker som i det hele tatt ligner på dette i Oslo-området. Den siste måneden. Minst.

Og jeg prøver å være snill og raus og tenke at dette sikkert har med kulturforskjeller mellom Norge og Frankrike og sånn å gjøre, men... Ikke faen.