onsdag 18. februar 2009

Glamourkroppen, nakenmasken

I august skal det være glamourmodell-battling på Rockefeller. Jeg skulle gjerne ha skrevet det slik arrangørene ønsker, men de blir ikke enige med seg selv om det er Glam Battle Tour, Glambattle tour, GlamBattle og så videre som skal stå på plakaten.

Det er mye jeg lurer på. Hvordan man battler i glamouring, for eksempel. Men sånt får man bare vite når man møter opp til casting. Det kan ikke jeg. Mest fordi jeg ikke har så lyst til å glamourbattle, og uansett kan jeg ikke, jeg har ikke glamourkroppen.

(Jeg så på bildene av jentene fra fjorårets versjon i Fredrikstad. Bildene fra dansegulvet fikk meg til å tenke på den dokumentaren om Rocco, Pornostjerne?. De drita jentene som danser og tar av alle klærne, publikum som står rundt med mobilkameraene sine, litt awkward, men de ser jo, mange synes sikkert det er litt stas. Jeg synes ikke det er stas, jeg synes det er litt ubehagelig i beste fall. Men derfor går jeg jo ikke på sånne arrangementer, og det er heller ikke dit jeg vil. Og nei, å være glamourmodell er ikke å jobbe med porno, men man kan vel trygt si at de lener seg på den samme estetikken.)

For jeg tenker på selve glamourmodellkroppen.
Disse kroppene som er så like, de har på en måte samme brunfarge, puppene er store og ofte silikonrunde og sminken er så lik. Og for meg er de ikke nakne, kroppen blir en slags uniform.

I garderoben da jeg gikk på skolen, på treningssenteret nå, alle kroppene er så forskjellige, og da tenker jeg ikke bare tjukk/tynn, store pupper/små pupper, de er nakne på en helt annen måte, mer virkelige? Ikke så produkt? Ingenting spennende med den, hvorfor skal jeg se, jeg vet jo allerede hvordan den ser ut. Litt som musikk, fabrikkpop som sitter for godt, som kjeder deg for fort.

Og jeg tenker at jammen er det rart at en kropp, selv uten klær, også kan bli en uniform, noe å skjule seg bak.

tirsdag 17. februar 2009

Bingo

Det er fredag kveld, vi har kjøpt øl og radiobingobonger, og nå sitter vi der. Sju unge voksne rundt bordet, noen har kjøpt ett lodd, jeg satser friskt selv om det er første gangen, jeg har to.


Eg reng ikkje inn om eg vinn, sier han.
Nei, fy faen, de andre er enige.

Man må ringe inn og si navnet sitt på lufta hvis man vil ha premie. Det var pinlig nok å kjøpe loddene. Forrige fredag ble han først avvist på Rimi, vi driv ikkje med sånn der, svarte 18-åringen i kassa. Så var det Prix, kjenning i køen bak, Kan eg få ei forklaring på det her?, ny kjenning i døra på vei ut, bongene blafrer i vinden, Ka du har der?!.

Vi blir enige om at jeg eventuelt kan ringe inn hvis noen av oss vinner, søring og turist som jeg er.


Så begynner det, utenfor radiostudioet i Lofotradioen hører vi en bil som går på tomgang mens tallene leses opp. Haha, den var der forrige fredag og. Men da var det hun bingodama med talefeil som kjørte showet, hun var artig, ååååååååhfti.........fhæks.

Konsentrasjon blandet med lett skam, bare nesten ironisk distanse og fnising rundt bordet. Helvete, nå vant enda en bong kjøpt på Spar på Borg. De korrupte jævlene. Skal noen ha øl?

mandag 16. februar 2009

En tanke bare

Kunne det ha vært sånn at man fikk en slags nyforelskapermisjon?
Litt som svangerskapspermisjon?

Ikke like lenge, men kanskje én måned? Til å ligge i senga, si fine ting til hverandre, kysse, rote, gnukke, pule. Så er man klar for å gå ut i verden igjen, sulten på å leve også utenfor sofaen og soverommet, kan jobbe, møte venner og dra på fest uten at hodet er et annet sted.

Å nei, hva med de som er forelska hele tiden? Skal de få fri og nå? Ja, hvorfor ikke. Hjulene går da videre, til tross for alle de sjuke ungene, vi klarer vel å la de forelska få ha seg i en måned og.

Noen får jo unger hele tiden og har svangerskapspermisjoner rett som det er, og det blir jo gjerne over et år hvis de er lure med ferien når de planlegger. Og etterpå er barna syke her og der i mange år framover.

Og så skaper det arbeidsplasser. Eller deler litt mer på de arbeidsplassene som er der.

Hva med kjærlighetssorg? Jeg tror ikke permisjon i en hel måned er så bra, men heller ta en tredagers? Så har man kanskje godt av å komme tilbake på jobb, prøve å tenke på andre ting. Hvis ikke eksen jobber på samme sted.

Mulig problem med forelskapermen:
De som juger på seg forelskelse for å få fri. Alltid skal noen ødelegge. Kanskje kan man måle hormonnivået på en eller annen måte, det skjer vel noe der? Er det etisk da? Jeg vet ikke.

En tanke bare, som sagt.

søndag 15. februar 2009

Nei,

dame i sete 22B på SK4127. Ikke hjelp meg med sudokuen.
Jeg vil ikke at du skal løse den for meg,
jeg vil ikke bli ferdig så fort som mulig.

torsdag 12. februar 2009

Farfar og farmor skilte seg som gamle

Farfar døde for åtte år siden. Han bodde for seg selv det siste året, han og farmor skilte seg. Det var vel mest hun som skilte seg fra ham. Farfar hadde blitt vanskeligere og vanskeligere å leve med, sa hun. Han sa at han var allergisk mot planter og dyr selv om han ikke var det. Han ville ikke at hun skulle ha venner på besøk.

Og så er det jo mye mer i historien om de to som jeg ikke vet. Men skilt ble de, det hastet og pappas barndomshjem ble solgt altfor fort for altfor lite. Jeg skulle ønske de hadde sluppet å få så dårlig råd.

Men de møttes fortsatt nesten hver dag, de handlet sammen,
spiste ofte middag sammen.

Etter begravelsen hjalp jeg til med å rydde ut av huset han hadde leid. Jeg hadde aldri rukket eller tatt meg tid til å besøke ham der mens han levde. I stua hang et stort maleri, ned i rammen hadde han festet postkort fra meg. Jeg pleide å sende ham kort hver gang jeg var et nytt sted, men jeg hadde ikke tenkt at han tok vare på dem, at de betydde noe.


Pappa spurte om det var noe jeg ville ha av det vi la ned i esker og søppelposer. Farfar hadde mange ting, han hadde reist jorda rundt som skipsmaskinist og kjøpt noe fint, mye rart. Jeg tok med meg et servise fra Japan.

Og så tok jeg med meg en bok. Nord i Norge, fra ca 1970.
Farfar hadde vokst opp i Vesterålen, kanskje var det derfor han hadde denne boka?


Entusiastisk slår den fast at Nord-Norge har brutt isolasjonen.
Nå kan hele verden nås på få timer fra lufthavnen i Bodø.


Ikke mye sobert leksikon over Kåre Kleivan når han skriver om Stamsund i Lofoten, for eksempel. Eller, det handler jo ikke om Stamsund, bare om én mann:

På de lave strandflatene rundt øyene i Lofoten har folk bodd i tusener av år. En driftig mann kan utrette storverk, som grunnleggeren av fiskeværet Stamsund, Julius M. Johansen. Med forutseenhet og initiativ bygde han ut en allsidig fiskeindustri, drev forretninger, bygde ut kommunikasjoner, ja, selv kirken på stedet er hans verk.

Og så helt til slutt om samefolket da, viddas vakre, våkne datter. Samefolkets velutviklede fargesans, bare se på draktene og så videre. Så overbegeistret og nedlatende på samme tid.


Hvis du lurer på noe om Nord-Norge fra Mosjøen og opp,
er det bare å spørre.

tirsdag 10. februar 2009

The Slanket

Dette er noe av det lammeste jeg har sett.
Et fleecepledd med armer.


Hvis du derimot synes dette høres helt topp ut, værsågod.

mandag 9. februar 2009

Sånn vil jeg ha

Denne takterrassen i Paris, den vil jeg ha.


Jeg lurer på hvordan det er å være der oppe, i jungelen.
Bor det noen dyr der? I hvert fall fugler,
jeg kan ikke skjønne annet.