Underage smokers

Haha! Det er så godtvondt å se på småripsene røyke. Sigaretten sitter liksom ikke helt som den skal mellom fingrene, men hva gjør vel det. Et par tipakninger til, og de er gatas skrekk.


Jeg husker hvor tøff jeg selv ønsket å være da jeg begynte å røyke. Riktignok dreit jeg meg ut første gangen, jeg hadde ikke skjønt at man måtte trekke inn for å få fyr, jeg bare tok sigaretten og stakk den inn i flammen. Driti ut!!

Jeg har stjålet bildet fra Caleb Miller og fotobloggen hans, Chronicling of Days, har nettopp oppdaget den, koser meg.
Det var Arne som tipset meg om den, og han har også fotoblogg.

For det er akkurat sånn det føles, tenk

Går det an å ha en slags verbal adhd? En språklig én? Når det bare renner over med ord og beskrivelser når jeg skal fortelle, forklare, sette ord på ting, vise at akkurat sånn er det.

Jeg var på fest dagen før, nå skal vi på middag, vi er på vei, jeg sitter i passasjersetet i bilen, har drukket altfor mye kaffe. Jeg strekker ut venstre arm, viser den fram, slår flere ganger på innsiden av albuen med flat hånd, prøver å forklare:
Jeg har så lyst til å bare få farris rett inn i åra, bare snu en flaske på hodet, dra den med meg på sånn stativ med hjul, plugge inn en ny én, intravenøst -

Jeg blir stille, fordi hun er stille.

Noen pleier bare si Jeg er tørst, sier hun.
Ja, sier jeg.
Vi ler.

Vi går tur på operaen, sola er i ferd med å gå ned, det er fint. Jeg kan bli melankolsk av fint. Vi snakker, joda, når man ser tilbake, det måtte bli sånn.

Men hvordan det går?
Jeg har mest lyst til å klore ut hjertet, ikke luke, men krafse det ut med en sånn liten håndrive man grer blomsterbed med. Og så, tuppe det utfor operataket, hvit marmor, det hører ikke hjemme her.

Jeg vet at du savner ham, sier hun.

Det enkle er ikke alltid det beste. Det finnes forskjellige måter å være tørst på, og savn føles ikke bare på en bestemt måte hver eneste gang og ferdig med det.

Noen ganger er savn bare en tone, moll, som dirrer litt under kragebeinet, andre ganger er det som å være fyllesyk og kvalm og omringet av dårlig eksperimentell fabrikkjazztekno og strobelys.

Som den følelsen når noen man virkelig ikke liker snakker om noe man virkelig ikke vil høre, og de gjør det lenge. En debatt som aldri tar slutt, for mange talere uten noe å si.
Nei, det er ikke kjedelig, det holder ikke.

Stemmene klør, kravler rett under huden, jeg vil raspe dem vekk,
og kommer jeg meg ikke ut snart, må jeg det, fingrene blir numne,
det kjennes ut som ørene løsner, som tinnitus i beina.

Ja, det gjør det.

Ruth Orkin ser ut av vinduet sitt

Jeg liker dette bildet av krigsfotografen Robert Capa, det er tatt av den amerikanske fotografen Ruth Orkin på en kafé i Paris i 1952, to år før han døde. Måten han ser i kameraet på, han ser på henne. Hmm, her er det noe, tenker jeg.

Og det var dette bildet som gjorde at jeg begynte å se nærmere på Orkin, først ville jeg google fram en eller annen deilig, snuskete historie om henne og Capa, kjærlighet, en affære? Et dypt vennskap, i det minste et eller annet, sånn fotografer i Paris i mellom?

Jeg har nettopp skrevet om Capa, her er det.

Men wikien til Ruth Orkin var det jo ikke så mye hjelp i.

Her derimot, er nettsiden hennes. Skulle ønske det var flere bilder der.

Ruth Orkin var datter av en stumfilmstjerne, og relativt ung flyttet hun til New York. Der jobbet hun som fotograf for magasiner som Life, Look, This Week - og the New York Times. Bildene hennes ble lagt merke til.

Hun jobbet også med film, blant annet var hun med på å lage Little Fugitive i 1953, den ble oscarnominert.
Det er jo ganske bra.

Ellers tok hun en del uformelle portretter av kjente folk, sånn som Capa, og bilder fra hverdagsliv i USA og Italia.

Det mest kjente bildet hennes er American Girl in Italy:


Bildet ble brukt til en artikkel i damebladet Cosmopolitan i 1952, "Ikke vær redde for å reise alene, jenter!" var overskriften.

Senere tok hun bilder ut av vinduet sitt, leiligheten hadde utsikt over Central Park. Det ble to bøker, "A World Through My Window" (1978) og "More Pictures From My Window" (1983).


White Trees.


Tavern Lights.

Og egentlig skulle jeg lagt ut en hel haug av de bildene fra vinduet, men jeg finner jo omtrent ingenting på nettet. Og hverken Amazon i USA eller Storbritannia har noen av bøkene med bildene hennes inne.

Det er litt irriterende, kjenner jeg.

Du och jag, Alfred

Jeg skjønner ikke hvordan himmelen kan være himmelen, hvis du ikke får med deg de du må ha der. Hva skal du med Jesus og Gud, hvis de du er glad i ikke får være med? Det er vel kanskje tenkt som et insentiv til å misjonere.


Bildet har jeg stjålet herfra.

Den amerikanske regissøren Mike Mills er kunstneren, i følge wikien dater han Miranda July. Selvfølgelig.

Oi, han har jo regissert en hel haug musikkvideoer for Air, laget plateomslag for dem også.

Her er hjemmesiden hans.

Hvilke bilder ville Robert Capa ha tatt nå?

Hvordan hadde krigsfotografen Robert Capa dekket krigen i Irak, med disse "embedded" journalistene, som jobber hånd i hånd med militæret? Det spurte Time Out New York om i forbindelse med en utstilling i 2007, og nå lurer jeg også.

Han følte seg mest hjemme på venstresiden politisk, og han hadde ikke tro på noen objektiv journalistikk, å skjule sine sympatier når det kom til krig:

In a war, you must hate somebody or love somebody; you must have a position or you cannot stand what partisan tendencies goes on.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha fått sett mer gjennom hans øyne.
Her er D-dagen, Normandie, Omaha Beach, 6. juni 1944:



Men dette er et av de mest kjente bildene hans, en lojalist-soldats død. Spania, 5. september 1936, ved Cerro Muriano. Han som dør heter Frederico Barell Garcia. Eller het.


Hva skjer med et menneske når bildet av dødsøyeblikket blir ikonisk?
Du får en wiki som bare handler om døden din, ikke livet du levde.

Robert Capa dekket den spanske borgerkrigen, krigen mellom Japan og Kina før den annen verdenskrig, den annen verdenskrig, landgangen i Normandie, krigen som brøt ut da Israel ble opprettet i 1948, sikkert mye mer, og krigen i Indokina. Der ble han drept, i Vietnam av en landmine i 1954.

I følge wikien hans hadde han allerede rukket å slå fast at han ikke skulle fotografere en eneste krig til, men likevel reiste han altså ut igjen. Jeg tror han hadde fortsatt. Jeg tror han var for dyktig til å la være, jeg tror han hadde det i blodet. Han døde med kameraet i hånda.

Capa var nær venn av den franske fotografen Henri Cartier-Bresson, de var begge opptatt av «det avgjørende øyeblikket», og samarbeidet om å starte bildebyrået Magnum i 1947.

Fra en av de første sidene i Robert Capa/Photographs:


Matadoren Capa var karismatisk, han hadde venner overalt. I Paris vanket han med Ernest Hemingway, John Steinbeck, Irwin Shaw, John Huston, Pablo Picasso.

Han tok bilder av dem også, her er Pablo Picasso og sønnen Claude, Golfe-Juan i Frankrike, august 1948:


Skuespiller Geraldine Fitzgerald skal ha sagt at Capa was extremely friendly. He conveyed a sense of inner euphoria. You got the feeling that he wanted to share this euphoria... He always seemed to be having great fun, and people wanted to join in and share the fun.

Men teknikk syntes ikke Capa det var så farlig med, det var budskapet som var viktig. Og jeg tenker heller ikke på teknikk når jeg ser på bildene hans. Det er mer enn nok å ta inn.

Han sympatiserer med fotfolket, de i skyttergravene, kanonføden.

Her er en amerikansk soldat, skutt av en tysk snikskytter, Leipzig, 18. april 1945:


Død, jeg skjønner hva Capa og Cartier-Bresson mener med det avgjørende øyeblikket.
Der! Der er ikke det mennesket mer.


Dette var det siste bildet Robert Capa tok.

Hokusai og litt japansk årgangsporno

Magnhild Opdøls bilde med bølgen til Hokusai på Stenersenmuseet sendte meg rett inn i Hokusais verden. Har du sett noen gamle japanske trykk, har de antakeligvis noe med ham å gjøre. Har du sett en dame som får (mer eller mindre frivillig) oralsex av en blekksprut, kan det jammen være Hokusai det og.

La oss ta bølgen først:


Beneath the Wave off Kanagawa, også bare kalt The Great Wave, er en del av serien Thirty-six Views of Mount Fuji, som han vel er mest kjent for, i hvert fall i vår del av verden.

I bakgrunnen ser du Japans høyeste fjell, Fuji-san, Mount Fuji, men ikke Fujiyama, som jeg har gått rundt og sagt. Det er visst utdatert, basert på en misforståelse, brukt av vestlige ignoranter.
Så vet man det.

(Jeg har forresten hørt noe om at man skal slutte å si vestlig? Hva skal jeg si i stedet? Hvis jeg mener både Vest-Europa og USA?)



Hokusai var visst besatt av Fuji-san, samtidig som reising var litt i vinden, denne serien ble vel til tidlig på 1830-tallet i følge boka mi, Hokusai av Gian Carlo Calza. Var det samme nasjonalromantiske strømning i Japan, som i Norge på den tida?


Ellers er det plass til litt erotica også i den enorme produksjonen hans. Og mens vi snakker om enorm, du skulle ha sett noen av de monsterpenisene han har vært så raus å gi mennene i motivene. Japanske menn, det er vel ikke det de er mest kjent for.
Full oppreisning å hente hos Hokusai. Bokstavelig talt.

Her er et av de mest kjente bildene hans i den sjangeren:
Diving Girl Ravished by Octopuses, utgitt 1814:


Japan altså. Tentakkelporno måtte liksom komme derfra.

I Hokusai-boka skriver Richard Lane at dette bildet ble en liten sensasjon i Europa, da det først ble kjent der. Hokusais mentor, Shunshõ, hadde allerede bak seg en liten shunga-produksjon av bilder med damer i fjæra som ble forført eller voldtatt av folk - eller dyr.

Lane mener at dette trykket skiller seg ut fordi Hokusai setter hele dette konseptet på spissen - at til tross for det bisarre motivet, er resultatet verken komisk eller pornografisk.

Hmmm.

Mer Stenersenmuseet, mer 40/40

Back on track på Stenersenmuseet, førti kunstnere skal gjenspeile førti år med maling. Det norske maleriet.

Jeg har allerede skrevet om Pushwagnersirkuset på samme åpning.

Så var det røkla: Jeg liker Jan Christensen, smile og nikke:


Visst kan det være kunst! Men det var et par malerier jeg var litt skeptisk til, lavendel-et eller annet het det, to store lerret med en litt ubestemmelig rosa farge, that's it, så jo bare ut som fargeprøver på maling. Men kunst var det. Jeg er fortsatt skeptisk.

Kanskje skulle kunstneren eller utstillerne fortalt meg litt mer om hva som var greia? For disse bildene av Steinar Jakobsen var det nettopp konteksten som gjorde at jeg syntes bildene var interessante. De hvite folka er leger på radiumshospitalet, de i svart jobber i begravelsesbyrå:


Evind Blaker var også en av de førti:



Jeg liker tegneserie-estetikken, og jeg liker grepet med flere lag, at maleriet kommer ut av veggen, ut av lerretet. Det minner meg litt om sånne pop-up-bøker jeg hadde som liten.

Jeg brukte litt tid på å irritere meg over dette maleriet, jeg ble vel så irritert at jeg glemte å sjekke hvem kunstneren er:


Det er at noe føles feil med perspektivet som irriterer meg, dette bildet og et annet av samme kunstner, noe stemmer ikke. Er det dybden? Det føles flatt, flatt, 2D og prøver ikke å være noe annet. Eller prøver, men får det ikke til? Den der damefiguren som ser ut som den er limt på, forsterker følelsen. Men jeg skjønner ikke - er det med vilje? Og er det ikke litt teit hvis det er uklart om det er med vilje eller ikke? Og jeg blir frustrert fordi jeg mangler ordene, begrepene, jeg klarer ikke uttrykke akkurat hva det er, jeg bare kjenner at det er noe.

Men rett etterpå så jeg disse små, og ble så glad:



Fikk fotofølelse og den helsikes dybdefølelsen jeg akkurat hadde stått og gnålt om. To kunstnere er kreditert, Irina Melsom og Hans Askheim, maler de altså sammen? Er det sånn Tidemand og Gude, spurte hun jeg gikk sammen med, én er god på bakgrunner, mens den andre kan fjes? Én er en jævel på sengetøy, den andre kan bakhoder? Men det gjør jo ikke noe, it takes two to tango, jeg liker det.

Men så, rosinen i pølsa: Magnhild Opdøl.


Jeg liker dette trespannet, litt sånn fyrstikkeskesolnedgang, stupedama og bølgen til Hokusai.


Jeg liker Hokusai. Også var det dette bildet, også det av Opdøl.
The Return of the Hunters:


Vinter-OL, sier hjernen når jeg ser på figurene. Men de driver ikke med curling, super-G eller bob, nei, hva i alle dager er det de driver med? Stikker ungene med pinner? Har det gått så lang tid før jegerne kom tilbake at de spiser barna?



Jeg liker hvordan de sniker seg fram over åsen. Krabbe, krabbe, det er sikkert kaldt. Først tenkte jeg at de sneik seg innpå gjengen der nede, men det stemmer jo ikke, de returnerer. Hvorfor krabber de da? Slitne?


Og hva skjedde nede i høyre hjørne? Døde noen på jakt, har han grått og dratt med seg døde venner hjem? Kanskje en sønn eller datter? Var det ulv eller bjørn som tok dem? Eller ble de drept av de gærningene med pinner, eller spyd er det vel, det ser jo litt voldsomt ut. Men da skulle han vel ha gått andre veien? Kanskje er det ikke ungene sine de tar livet av, kanskje det er noen dverger de bruker som slaver. Og mat. Jeg brukte litt tid ved dette bildet.

Så sånn er det.

Men hvorfor fant jeg bare nettsiden til Jan Christensen da jeg googlet alle de jeg har skrevet om her nå? Kunne de ikke i det minste ha forfattet en liten skrytewiki om seg selv?

Eller fått seg en blogg? Jeg har hørt at det er skikkelig enkelt.