Mer Stenersenmuseet, mer 40/40

Back on track på Stenersenmuseet, førti kunstnere skal gjenspeile førti år med maling. Det norske maleriet.

Jeg har allerede skrevet om Pushwagnersirkuset på samme åpning.

Så var det røkla: Jeg liker Jan Christensen, smile og nikke:


Visst kan det være kunst! Men det var et par malerier jeg var litt skeptisk til, lavendel-et eller annet het det, to store lerret med en litt ubestemmelig rosa farge, that's it, så jo bare ut som fargeprøver på maling. Men kunst var det. Jeg er fortsatt skeptisk.

Kanskje skulle kunstneren eller utstillerne fortalt meg litt mer om hva som var greia? For disse bildene av Steinar Jakobsen var det nettopp konteksten som gjorde at jeg syntes bildene var interessante. De hvite folka er leger på radiumshospitalet, de i svart jobber i begravelsesbyrå:


Evind Blaker var også en av de førti:



Jeg liker tegneserie-estetikken, og jeg liker grepet med flere lag, at maleriet kommer ut av veggen, ut av lerretet. Det minner meg litt om sånne pop-up-bøker jeg hadde som liten.

Jeg brukte litt tid på å irritere meg over dette maleriet, jeg ble vel så irritert at jeg glemte å sjekke hvem kunstneren er:


Det er at noe føles feil med perspektivet som irriterer meg, dette bildet og et annet av samme kunstner, noe stemmer ikke. Er det dybden? Det føles flatt, flatt, 2D og prøver ikke å være noe annet. Eller prøver, men får det ikke til? Den der damefiguren som ser ut som den er limt på, forsterker følelsen. Men jeg skjønner ikke - er det med vilje? Og er det ikke litt teit hvis det er uklart om det er med vilje eller ikke? Og jeg blir frustrert fordi jeg mangler ordene, begrepene, jeg klarer ikke uttrykke akkurat hva det er, jeg bare kjenner at det er noe.

Men rett etterpå så jeg disse små, og ble så glad:



Fikk fotofølelse og den helsikes dybdefølelsen jeg akkurat hadde stått og gnålt om. To kunstnere er kreditert, Irina Melsom og Hans Askheim, maler de altså sammen? Er det sånn Tidemand og Gude, spurte hun jeg gikk sammen med, én er god på bakgrunner, mens den andre kan fjes? Én er en jævel på sengetøy, den andre kan bakhoder? Men det gjør jo ikke noe, it takes two to tango, jeg liker det.

Men så, rosinen i pølsa: Magnhild Opdøl.


Jeg liker dette trespannet, litt sånn fyrstikkeskesolnedgang, stupedama og bølgen til Hokusai.


Jeg liker Hokusai. Også var det dette bildet, også det av Opdøl.
The Return of the Hunters:


Vinter-OL, sier hjernen når jeg ser på figurene. Men de driver ikke med curling, super-G eller bob, nei, hva i alle dager er det de driver med? Stikker ungene med pinner? Har det gått så lang tid før jegerne kom tilbake at de spiser barna?



Jeg liker hvordan de sniker seg fram over åsen. Krabbe, krabbe, det er sikkert kaldt. Først tenkte jeg at de sneik seg innpå gjengen der nede, men det stemmer jo ikke, de returnerer. Hvorfor krabber de da? Slitne?


Og hva skjedde nede i høyre hjørne? Døde noen på jakt, har han grått og dratt med seg døde venner hjem? Kanskje en sønn eller datter? Var det ulv eller bjørn som tok dem? Eller ble de drept av de gærningene med pinner, eller spyd er det vel, det ser jo litt voldsomt ut. Men da skulle han vel ha gått andre veien? Kanskje er det ikke ungene sine de tar livet av, kanskje det er noen dverger de bruker som slaver. Og mat. Jeg brukte litt tid ved dette bildet.

Så sånn er det.

Men hvorfor fant jeg bare nettsiden til Jan Christensen da jeg googlet alle de jeg har skrevet om her nå? Kunne de ikke i det minste ha forfattet en liten skrytewiki om seg selv?

Eller fått seg en blogg? Jeg har hørt at det er skikkelig enkelt.