torsdag 28. mai 2009

Før internett

smakte jeg på verden gjennom brevvenner. Noe var organisert gjennom skole, noe fiksa jeg sjøl. Jeg hadde ei i Singapore, hun ville alltid at jeg skulle sende tilbake frimerkene hennes, hun samlet. Det skar seg da jeg ble 15 og ville være kul, hun fortalte jo ikke om gutter og fester, bare om skole, manga og frimerker. Jeg lurer på hvem hun er nå.

Og så var det hun i Peru, som tvang meg til å skrive med kusina hennes også. Det ble litt mye.

Og Ahmed i Egypt, som liksom bare var 12 år, men slesk som en skilt førtiåring på Smuget. Det ble litt mye, det óg.

Hvorfor tenker jeg på dette nå? Jeg aner ikke. Kanskje fordi postkassa var tom, og jeg plutselig husket dagene etter at brevvennannonsene mine i Starlet og Girls sto på trykk, og det tøyt ut brev overalt.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Ååååh! nå fikk jeg opp mye mimring her, altså. Jeg hadde en drøss med brevvenner i ungdomsåra. Husker jeg falt pladask for Eros Ramazzotti - lenge før han ble populær her i landet - og dermed skulle jeg lære italiensk og skaffe meg italienske brevvenner. Jeg fikk satt inn en annonse i et italiensk ungdomsblad og vips hadde jeg 30 brevvenner rundt om i Italia. Det ble litt voldsomt, men jeg har kontakt med ei av dem fortsatt og har møtt henne to ganger. :)

Dessuten fikk jeg en brevvenn i et afrikansk land, men husker ikke hvilken. Det tok slutt da han spurte om jeg kunne sende et ullteppe og et par joggesko i hans størrelse. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle ta det, så jeg kutta bare ut. Stakkars fyr...

Jeg hadde ei i Japan også, som drev med bueskyting og sendte meg spennende og eksotiske gaver i posten. Det var tider det! Lurer også på hvordan disse menneskene har det i dag... :)

Nå får jeg bare reklame og regninger i postkassa. Sukk.

Sonja Dadam! sa...

Jeg hadde ikke brevvenner fra så spennende steder. Bare nord norge. Og... jeg har lett etter dem på facebook, men ikke funnet dem. Noe som kanskje er likegreit.

ogjegbare sa...

Lothiane: Så bra at du fortsatt har kontakt med den ene italienske brevvennen! Noen ganger tenker jeg at jeg skulle holdt ut, men det er jo noe med den kjemien da. Mangler den, blir det jo kanskje ikke så hyggelig å møtes likevel.

Og Sonja, jeg hadde kjempemange brevvenner i Norge også, da jeg var fjortis. Det var ei fra Vestlandet en plass som skremte meg litt, jeg husker store, krøllete bokstaver og historier om fyllekjøring i båt og puling. Og så var hun bare 13. Herregud, jeg må se om jeg finner henne på Facebook!