Voldtekt, jentekast, å være sterk

Jeg leser om Katrine Kielos i Morgenbladet, hun har skrevet boka Voldtekt & romantikk. Man skvetter av den tittelen. Og jeg leser at Willy Pedersen sier det er noe som ikke stemmer i boka, de skjønnlitterære tekstene (fortellingen om en voldtekt, om en voldtatt) blant resten av sakprosaen om kjønn og voldtekt, tanker og teori lugger.

Det lugget visst mer i Sverige da den kom ut der, man hadde først inntrykk av at denne voldtekten var sann, at tekstens "jeg" virkelig var Kielos. Gud, så modig! Men det var ikke selvopplevd, og det var heller ikke meningen at det skulle framstå som det, selv om det kunne ha kommet tydeligere fram. Dette med sjanger og leserkontrakt ble litt uryddig, skriver Pedersen i anmeldelsen i Morgenbladet. Ann Heberlein skrev at man ikke blir en helt av å skrive om en fiktiv voldtekt. (Den lenken fant jeg hos Fr.Martinsen).

Men er det sånn at har du ikke blitt voldtatt selv, skal du ikke late som du kan beskrive hvordan det kunne ha vært? Jeg har ikke lest nok av den svenske kritikken, jeg føler meg sleivete.

Og akkurat dette, selve Voldtekten (jeg skriver den sånn, i bestemt form, stor forbokstav får den og), tør jeg ikke ta i. Hva den gjør med oss, både kvinner og menn, skillet den skaper mellom kjønnene. Kielos sier at hun er lei av at man sier at man aldri kan bli kvitt den, at det alltid vil skje en viss andel voldtekter, at vi sier at vi synes det er trist, men sånn er det vel bare. Jeg nikker, og det er alltid mer som kan sies, men jeg vil ikke gå lengre inn i det.

I stedet henger jeg meg opp i at Pedersen trekker fram det Kielos har skrevet om Iris Marion Youngs subtile studie "Tjejkastet". Den handler om hvordan småjenter lærer å oppfatte kroppen som skjør og sårbar. Hvordan derfor heller ikke voksne kvinner klarer å kaste ball med hele armen, men i stedet kommer med et unnskyldende underhåndskast, et kast uten tillit til egen arm, til egen kropp. Hvordan alt dette er med på å gjøre kvinnen voldtektsbar.

Og jeg har akkurat kommet tilbake fra årets første ordentlige treningsøkt, kjenner at lårene jobber med å bli støle, og jeg liker det. Jeg treffer kanskje ikke det jeg sikter på hvis jeg kaster en ball hardt, men kroppen min sier ikke unnskyld. Den stønner og peser, den bokser og sparker, den løper og sykler, og i de treningsnarkomane periodene mine blir jeg høy på å kjenne hvor mye jeg kan få den til å gjøre bare fordi jeg sier den skal det, hvor sterk den er.

Så klart er jeg skyldig i å ha gjort meg svakere og mer keitete enn jeg er. Jeg ville også være en av de små jentene, de feminine. De fleste jentene jeg vokste opp med var lavere enn meg. Nettere. Som tenåring ville jeg heller at en gutt skulle kunne løfte meg, enn vinne over ham i håndbak. Ikke nå lenger, heldigvis.

For noen år siden reiste jeg med noen venner til Cuba, vi skulle besøke min venninnes kjæreste. På gata ble det mye mannegnåling om hvor pene og flotte og fulle av dollar vi var. Gøy hvis man orket å ta igjen, mest slitsomt, og det handlet jo ikke om oss, de tøffet seg for hverandre.

Etter en uke skulle vi reise fra Havanna, vi skulle videre til Santiago de Cuba på den andre siden av øya. Vi gikk ut av leiligheten vi hadde bodd i med tunge, tunge ryggsekker, armene fulle av vesker og poser og alt annet vi ikke hadde klart å pakke på noen fornuftig måte. Vi tok plass på fortauet, vi bar og spente muskler. Så kom ropinga: Que fuerte! Så sterk oversatte vi det til, og smilte. Det føltes som det eneste oppriktige komplimentet vi hadde fått. Oversettelsen vår var kanskje for bokstavelig oppdaget vi senere, men pyttsann.
Vi er jo sterke.