mandag 16. februar 2009

En tanke bare

Kunne det ha vært sånn at man fikk en slags nyforelskapermisjon?
Litt som svangerskapspermisjon?

Ikke like lenge, men kanskje én måned? Til å ligge i senga, si fine ting til hverandre, kysse, rote, gnukke, pule. Så er man klar for å gå ut i verden igjen, sulten på å leve også utenfor sofaen og soverommet, kan jobbe, møte venner og dra på fest uten at hodet er et annet sted.

Å nei, hva med de som er forelska hele tiden? Skal de få fri og nå? Ja, hvorfor ikke. Hjulene går da videre, til tross for alle de sjuke ungene, vi klarer vel å la de forelska få ha seg i en måned og.

Noen får jo unger hele tiden og har svangerskapspermisjoner rett som det er, og det blir jo gjerne over et år hvis de er lure med ferien når de planlegger. Og etterpå er barna syke her og der i mange år framover.

Og så skaper det arbeidsplasser. Eller deler litt mer på de arbeidsplassene som er der.

Hva med kjærlighetssorg? Jeg tror ikke permisjon i en hel måned er så bra, men heller ta en tredagers? Så har man kanskje godt av å komme tilbake på jobb, prøve å tenke på andre ting. Hvis ikke eksen jobber på samme sted.

Mulig problem med forelskapermen:
De som juger på seg forelskelse for å få fri. Alltid skal noen ødelegge. Kanskje kan man måle hormonnivået på en eller annen måte, det skjer vel noe der? Er det etisk da? Jeg vet ikke.

En tanke bare, som sagt.

16 kommentarer:

Anonym sa...

Tanken er god, den ;)

Anonym sa...

Nå ble jeg misunnelig på deg.

ogjegbare sa...

takk gneis, jeg tror det er noe der.

bharfot, jeg vet. Jeg er litt misunnelig på meg, jeg og.

VamPus sa...

Jeg er for dette, kjenner jeg!

ogjegbare sa...

VamPus: Kanskje noe for Høyre? ;)

Strekker sa...

Som student er det sørgelig/velsignet lett å bare ta seg den permisjonen. Jeg orket ikke engang prøve å diskutere med lånekassa etter forelsket vårsemester i fjor.
Men er det 133% av anbefalt studiemengde og ingen kosing om morgenen. I teorien, i alle fall.

ogjegbare sa...

Jeg hadde nok slitt med å forklare meg på jobb om jeg bare tok en sånn permisjon. Visst er det enklere å ta grep selv som student, men jeg tror deg på at Lånekassen ikke er like forståelsesfull.

Teorier er fine.

Anonym sa...

Jeg er så for! Pønsket på akkurat det samme i fjor sommer. Syntes det var blodig urettferdig at jeg måtte jobbe når jeg endelig hadde funnet drømmemannen min...

Anonym sa...

Og apropos det motsatte, kjærlighetssorg, så er det fullt mulig å få sykemelding for slikt. En venninne slo opp med sin kjæreste gjennom 8 år fordi han var utro og fikk ca 1 måneds sykemelding fordi hun ble så deprimert. (ikke at jeg oppmuntrer noen til å spekulere i den slags).

ogjegbare sa...

Ja, man skal ikke kimse av kjærlighetssorg heller. Egentlig synes jeg man ofte gjør det, jeg prøver å ta meg selv i å gjøre det. "Opp igjen"...

fr.martinsen sa...

Ikke kimse av kjærlighetssorger nei, men det var ikke det jeg skulle fyre meg opp på akkurat nå,

Forelskelsespermisjon er en utmerket idé, til dette med at folk kan ljuge på seg forelskelser, har du egentlig tenkt på at folk kan ljuge på seg unger også? Hvertfall unger som allerede er født i det du begynner på den nye jobben, dermed har du sjukt barn på hånden i år fremover.

ogjegbare sa...

Det har jeg aldri tenkt på!! Hvorfor har jeg ikke det?? Det er jo ikke akkurat som man må ta med den sjuke ungen på jobb som bevismateriale. Jeg kan låne bilde av venninnes kid, hvis noen spør.

Dette skal jeg huske til neste jobb. Der jeg er nå tror jeg kollegene har fått med seg at jeg ikke har barn. I hvert fall de som ville bli berørt av "den sjuke ungen".

fr.martinsen sa...

Du kan drive det lengre, gifte deg og innkassere firmaets bryllupsgave.

ogjegbare sa...

Jeg vet ikke om jeg kommer til å fake bryllup. Men kanskje være litt sånn surpomp.

Jaha, kollega har giftet seg..? Hvordan kan vi være sikre på det da?

fr.martinsen sa...

Og sjuk unge? Få se´n!

ogjegbare sa...

Haha, skal se hva jeg kan fikse i Photoshop.