Jeg er hemmafru i Puerto Rico

Det går ikke så bra.

Jeg har skjørt til knærne og er med på visninger og til bilselgere, og smilet mitt lyver om trygg tosomhet, stol på oss, se så ordentlige vi er. De første kveldene sitter vi på balkongen og røyker sigar, drikker rom uten cola, uten isbiter, skåler til horisonten, til cruiseskipene som glir videre, de skal alltid mot øst.

Så blir det andre kvelder, ut med jobben hans, representin'. Jeg hilser på en liten, ung enke-kollega som er noe av det vakreste jeg har sett. Og jeg står ved baren og tar plass på feil måte, litt for høy med brede skuldre, men uten språk.

Vi flytter inn i en leilighet med vonde møbler. Designerkrakker, verdens vondeste liggestol. Hele leiligheten er vond, harde flater, skarpe kanter. Jeg står på gulvet, eller ligger i senga og ser i taket.

Jeg er alene tolv timer hver dag, kanskje mer. Jeg prøver å finne på ting å gjøre. Jeg lager rutiner. Jeg står opp, går rundt i gatene, én time på internettkafé, jeg mailer og later som jeg synes det er morsomt at den kubanske vaskehjelpen vår synes synd på meg. Så går jeg hjem, legger meg i senga og drikker $2 hvitvin fra flaske med skrukork.

De siste kveldene føles som litt for trange sko, han er sliten, han vil egentlig bare ligge i senga og se i taket. Jeg orker ikke mer av den senga, jeg står heller litt på gulvet.