Pendle 2

Jeg er i ferd med å rekke et tog jeg ikke trodde jeg kom til å rekke, så jeg løper.

Vanligvis løper jeg ikke til toget hvis jeg ikke er helt sikker på at jeg kommer til å rekke det. Det er noe med å stå andpusten og irritert igjen på perrongen mens toget går, det føles litt som å falle på gata og så reise seg opp igjen kjempefort og late som ingenting har skjedd. Jeg får det ikke til. Løpe etter toget, det irriterte oppsynet jeg kommer til å ha når toget går likevel, lysten til å rope Faen! og så stå der uvirksom og stille blant fremmede og ta på seg den nøytrale, likegyldige maska. Overgangen fra å ha dritdårlig tid til altfor mye av den, og det i løpet av ett sekund, i løpet av 30 centimeter.

Nei.

Men nå har jeg ett minutt til overs, ett minutt er nok, og jeg løper ned rullebåndet som ruller altfor sakte mot perrongen. En gjeng ca femten år gamle gutter står i veien, men et par av dem ser meg komme og gir beskjed til de andre, i det jeg tramper forbi har de lagd en passasje som er mer enn stor nok. Jeg rekker toget.

Det gjør guttene også, med femtenåringens kulhet kommer de på toget rett før dørene lukkes. De setter seg ned sammen med noen jevnaldrende jenter, og nå snakker de høyt og mye, og jentene ler, slik jenter skal.

Etter ti minutter med gutteprat og jentelatter sier plutselig én av dem: Vi drar opp til den veien der hu jenta ble voldtatt. Jentene ler ikke, de ser usikre ut. En annen av gutta tar jobben med å være høflig mot kameraten som vil på voldtektsafari, og samtidig lage god stemning igjen. Han sier Haha, tulling, hvor da, vi gidder ikke det.

Det skal bare et par replikker til om noe annet, så ler jentene igjen.

Tenner ass

Hvorfor kan ikke alle melketennene komme samtidig? Hvorfor driver naturen og drøyer og drar det ut og tværer og somler. I don't get it.

Han sover helt fint om natta, sier folk om barnet sitt. Hvis han ikke er syk eller får tenner, og jeg bare WTF de får jo tenner hele forbanna tida. Er det ikke oppe til høyre, er det nede til venstre og midtimellom og litt til siden ligger det jammen noe og murrer der og.

Naturen skal liksom være så praktisk anlagt, men jeg er nå ikke så sikker på det. Hvorfor kunne ikke alle tennene komme samtidig? Jeg bare spør. Så kunne én uke i ettåringens liv forsvunnet i en slags dentinox- og paracetrus, men så var det over og Hallo kjøtt og gummibjørner og alt annet som må tygges.

Avl, seleksjon, bioteknologi, genmodifisering, samma for meg, bare noen tar grep.

Dinosaurer bak murene

Utenfor Santiago de Cuba ligger Parque Prehistoria, en stor friluftspark som liksom er Cubas Jurassic Park. Jeg tør påstå at parken i filmen har litt mer futt og fres.

Da vi var der, en overskyet septemberdag, var vi nesten alene.

Det er noen år siden jeg tasset rundt og så på mammuter og dinosaurer, men jeg tenker ofte på parken. Skulpturene ble nemlig lagd av folk i fengsel, og jeg tok akkurat det med meg hjem til Norge: Jeg ser for meg Per, Veronica og Kristin kna fram en sabeltanntiger. Odd Nerdrum i fengsel, hva kan han få til med litt maling og en tyrannosaurus rex.

Flere bilder her.

Musikk til beina

Jeg pleide å jogge til M83, midtveis i det forrige albumet kommer Coleurs, da satte jeg opp farta, hvis jeg var heldig løsna noe i beina og jeg ble en joggerobot, høy på endorfiner og adrenalin og muskler og sener og svette. Eller ikke. Noen ganger var det bare vondt, og jeg orket ikke.



Nå kommer de med nytt album. Jeg får lyst til å løpe igjen.

I Came Late

OK, først når folk lenker til den siste Emil Trier/Torgny-videoen på Facebook, får jeg med meg disse fantastiske kortfilmene, eller hva man skal kalle dem.

Rånefylla, vestkantrussefylla, finnmarksfylla. Regissør Emil Trier fortjener ros og skryt, og det har han heldigvis fått.







Det er ikke ofte jeg setter meg ned og ser på musikkvideoer,
nå gjør jeg det.

Moonwalkende samer vs. den sedvanlige rumperistinga: 1 - 0.

Smuglesning har snakket med Torgny og Emil Trier.

jeg vet hvem du er

Er det dårlig gjort å legge ut et dikt her, linjeskiftene kan jo bli helt føkka. Ulovlig er det helt sikkert.

Audun Mortensen, tilgi meg,
det er så sjelden jeg leser en diktsamling og ler høyt:

jeg vet at noen i porsgrunn leser bloggen min

ikke lat som du ikke vet hva jeg snakker om
jeg vet at noen i porsgrunn leser bloggen min
jeg har google analytics
du er den eneste jeg kjenner i porsgrunn
for fem dager siden var du på bloggen min i nitten minutter
jeg tror du er forelska
ikke kveruler

Hva er det med Robyn?

spurte en venninne. Hun er tjue år eldre enn meg, kanskje er det en generasjonsgreie.

Men mannen min spør også. Kanskje er det en kjønnsgreie.

Spol tilbake, late 90's: Jeg var ikke misantrop tenåring som hørte på The Smiths og Velvet Underground og så videre. Jeg var en happy go lucky-fjortis som lot hva det enn var dj-en på Checkpoint Charlie satte på lede beina, jeg dansa til Haddaway, Leila K, 2 Unlimited, samma for meg bare det ble rotings og Hooch.

Robyn er kul. Robyn har formløs herrefrakk når de andre damene har trange sex-klær. Robyn har sånn bleika, kort hår jeg skulle ønske jeg kledde. Men aller viktigst: Robyn var en av oss. Robyn var også 16 år på fest på grendehuset, Robyn sang Do you really want me am I really special og vi hadde blanda Absolute vodka med appelsinjuice, og det var fortsatt tre timer til mora til Camilla kom og henta oss.

Robyn var der, sammen med oss.
Og hun er her fortsatt, bare kulere.
Kanskje vi er kulere også.