Pushwagner kom med entouraget sitt, de hadde kledd seg ut som ham. Var det artig? Jeg vet ikke. Men han var hvert fall i godt humør, hoppet rundt og tøyset, poserte, dro folk hit og dit og introduserte.
Mye kaving og folk ved bildene hans, jeg spilte rollen min bra, hang rundt og stirret, tok bilder.
Ofte, når jeg ser på bildene til Pushwagner, tenker jeg Hvor er Willy?. Er det en liten brillejesus med topplue og rød- og hvitstripete genser et sted? Jeg fant ham ikke.
Det ble litt vin, forresten. Lurer på hvordan de gjør det med skjenking og mindreårige? Napper de glasset vekk fra tenåringene? Ber om leg? Er det et problem? Jeg håper det, hvis ikke er det ikke mye fres i kidsa.
Er ikke det fryktelig rart? Joda, SVT kan vel ta seg råd til å bytte ut formater, tenke nytt. Hvis ikke hadde vel barne-tv fortsatt vært Saltkråkan.
Men var vi ikke alle enige om at Musikbyrån var bra? Solid merkevare? Vi var vel ikke ferdig med det helt ennå?
Og det skal erstattes av et program som følger enkelte artister, men det dekker jo ikke det hullet Musikbyrån etterlater seg. Jeg vil ikke se dokumentar om Håkan Hellström, jeg vil heller få vite noe jeg ikke vet, oppdage nye artister, ny musikk.
Dette bildet av Obama og McCain fra presidentdebatten i natt... Det er fint.
Reuters eier bildet, jeg stjal det fra VG. Grimasen var visstnok fordi Johnny gikk feil på scenen. Nei, jeg liker bedre å dikte forklaringer selv. Kanskje Obama hadde satt seg på noe ekkelt? Kom det en promp, lukta den vondt?
Som en kollega raskt påpekte: Hvis du ikke ønsker at en ansatt skal få barn med det første, bør du heller gi jobben til en kvinne på 50 enn en mann på 28.
For har 28 år gamle Andreas Stabrun Smith lovt sjefen sin å leve i sølibat? Dobbel dong? Å ikke møte noen som har barn fra før? Eller en kjæreste som krever noe?
Men kanskje er løpet allerede kjørt for Andreas og kjærligheten?
Da jeg så den svenske dokumentaren Låt dom andre sköta kärleken under dokfilmfestivalen i Volda i 2001 eller 2002, må det ha vært, gjorde den inntrykk. Kanskje jeg ikke hadde sett gutter sammen på den måten før.
Du har brukt dine sjanser du nå, det var de to kjærestene du fikk. Det var det. Nå kan du sitte der med hockey'n, låt dom andra sköta kärleken!
Jada, litt fritt gjengitt. Men han som får passet påskrevet har kjærlighetssorg, han ler og ler og griner. Kompisene henter papir for å tørke tårene, men de ler de også, han sier føkk you, men tar i mot en klem likevel.
De ler og ler, én spør mellom hikstene, Jag vet inte, är det kul det här?
Regissør Ruben Östlund var filmstudent da han lagde den, og gjengen han filmer er kameratene hans, men noe er i ferd med å skje. De forandrer seg ikke i takt, ikke i samme retning. Ikke ungdom lenger, men ikke 30 heller. Ennå. Hvem skal man være som voksen? Er det ok å miste kontakten? Blir noe av det som var, ødelagt av at man ikke er med hverandre i det som skal komme?
I 2002 ble den nominert til svensk Guldbagge for beste dokumentarfilm, det er vel tilsvarende den norske amandaprisen? Og et par år senere regisserte han Gitarrmongot, den er vel mer kjent. Per Haddal likte den godt.
Jeg vet ikke om dette klippet fra Låt dom andra sköta kärleken gir så mye hvis man ikke har sett hele dokumentaren. Men her er det:
Jeg så Waltz of Bashir på mandag, og bildene derfra sitter fortsatt i. Vakre, vakre tablåer, varm oransje, varm mørkeblå, mye lys og skygge.
Jeg er en sucker for graphic novels, som det heter på godt norsk, så jeg er ikke så overrasket over at jeg likte denne filmen.
Kort oppsummert: Regissør Ari Folman forsøker å finne ut hva som skjedde da han tjenestegjorde i militæret, som israelsk soldat i Libanon, en massakre, han husker ingenting. Hvor var han? Hva skjedde? Og hvordan kan vi vite om minnene våre er ekte, eller om vi har drømt dem, funnet dem på?
Siden det var bildene som gjorde så inntrykk på meg, legger jeg heller inn noen her, enn å skrive så mye mer:
Hvorfor liker jeg bildene så godt? Det er jo krig det handler om, krig er ikke vakkert. I filmen fortelles det om en som stengte krigen rundt seg ute ved å late som han så alt gjennom et kamera, han observerte, han sto utenfor. For et vakkert utsnitt, tenkte han. For en flott komposisjon.
Her er traileren:
Og hvordan vet man om de minnene man har er ekte? Litt for mange av mine barndomsminner knytter seg enten til bilder jeg har sett av meg selv som barn i forskjellige settinger, og at jeg husker å ha blitt fortalt historier om meg selv, mer enn at jeg husker selve situasjonen som det fortelles om. Dersom foreldrene mine hadde lyst, kunne de sikkert ha fyllt hodet mitt med all slags mulig pølsevev om hvor vi var på ferie og hva jeg holdt på med da jeg var liten. Kanskje har de gjort det? Hva vet jeg.
Og dette gjelder ikke bare fra da jeg var skikkelig liten, neida, gjennom hele oppveksten, og egentlig fortsatt, forsvinner minnene ut i høyt tempo. Hvis de i det hele tatt rekker å bli minner, jeg er nok litt for dårlig til å trykke på "lagre". Ta back-up. Ofte snakker jeg med barndomsvenner som kan fortelle om ting vi har gjort sammen, ting jeg burde huske. Jeg er blank.
Men jeg lurer på hvorfor de har valgt å putte sandtigerhai oppi der? De er jo litt sultne av seg. Jeg mener, når til og med Store norske leksikon skriver "den fryktede sandtigerhaien".
I boka Shark skriver Mark Carwardine at den yngste haien som noensinne har bitt et menneske, er en sandtigerhai. Og hvor ung var den? Den var ikke født ennå, men lå i livmoren og bet en marinbiolog som undersøkte mammaen. Glefs!
I følge ISAF, The International Shark Attack File, er riktignok sandtigerhaien bare kjent for å angripe mennesker hvis den blir provosert. Men å få en marinbiolog inn i livmoren når du venter på å bli født, må vel kunne regnes som en provokasjon. Det samme kan man si om å bli puttet i et akvarium. Selv om det er stort.
Og de spiser også andre haier. Og alt dette i et kjøpesenter? Jeg vet ikke om folk blir mer sugne på å dra kredittkortet av å se haier spise hverandre. Hvorfor?
I thought you'd never ask:
Jeg ville så innmari gjerne ha et dyr da jeg var liten. Hund, hund, hund! Hør da, mamma! HUNDHUNDHUND! Masinga førte ikke fram før jeg var fjorten, det vil si at jeg trålte gjennom et par andre og mindre kjæledyr før jeg kom i mål.
Først ut var fisk, akvarium, jeg hadde det på pulten på rommet mitt. Jeg var åtte år. Jeg hadde mange sånne bittesmå blå og røde, et par kjipe sugefisk som bare spiste alger og rydda. Og to kjempefine guppyer. De var kjærester, bestemte jeg.
Kjærester my ass. En natt våkna jeg, fikk ikke sove, tass, tass bort til akvariumet. Og der lå dameguppyen opp ned, mens manneguppyen spiste av hodet hennes.
Og dermed fikk jeg en fiskefobi som varte til jeg var godt over tjue. Samme effekt kunne sikkert ha blitt oppnådd av å se en sandtigerhai gå banans på Strømmen storsenter.
Hun snakker om lukten av cellegift, det lukter medisiner, oppkast, noe syrlig, og lukten setter seg i laknene, håndklærne, svetten.
Og operasjonen. Hun vil ikke ha med seg en pårørende, selv om legesekretæren insisterer på at det er "standard rutine". Hun kommer inn i operasjonssalen, og det er som på film, stål, mennesker med bind for munnen, veldig lyst. Hjertet slår, livredd. Hun føler at hun skal bli henrettet.
Hun snakker om dating. Når forteller man en mann man liker godt, men nettopp har møtt, at man har kreft? Er det lov å ville innlede et forhold, å se framover, når kreft henger over deg, når døden plutselig føles så nær? Ber hun om for mye?
Og stemmen hennes er så nære, hun er på gråten, og hun gråter, det er stemmen til en som er så redd for å dø. Det er ensomt, nakent og jævlig, sier hun. Jeg tror henne. Andre ganger er hun oppe, forteller med energi, lager tøysestemmer til sykepleiere, hun er morsom.
Jeg synes kreft er så vanskelig å snakke om. Derfor er det godt å høre.
