Lyden av kreft

Det var mye rosa på torget på Grønland på lørdag. Brystkreft har sin egen farge, sin egen måned.

Forrige lørdag kom jeg meg ikke ut av badet. Der står alltid radioen på, og det var radiodokumentaren på NRK P2 sin skyld at alt annet måtte vente. "Et godt sted", Ingrid Beathe Brun Jacobsen fra Nitimen brukte mikrofonen som dagbok de fjorten månedene hun levde med brystkreft.

Her kan du høre hele dokumentaren.

Hun snakker om lukten av cellegift, det lukter medisiner, oppkast, noe syrlig, og lukten setter seg i laknene, håndklærne, svetten.

Og operasjonen. Hun vil ikke ha med seg en pårørende, selv om legesekretæren insisterer på at det er "standard rutine". Hun kommer inn i operasjonssalen, og det er som på film, stål, mennesker med bind for munnen, veldig lyst. Hjertet slår, livredd. Hun føler at hun skal bli henrettet.

Hun snakker om dating. Når forteller man en mann man liker godt, men nettopp har møtt, at man har kreft? Er det lov å ville innlede et forhold, å se framover, når kreft henger over deg, når døden plutselig føles så nær? Ber hun om for mye?

Og stemmen hennes er så nære, hun er på gråten, og hun gråter, det er stemmen til en som er så redd for å dø. Det er ensomt, nakent og jævlig, sier hun. Jeg tror henne. Andre ganger er hun oppe, forteller med energi, lager tøysestemmer til sykepleiere, hun er morsom.

Jeg synes kreft er så vanskelig å snakke om. Derfor er det godt å høre.