Animasjonsvals med Bashir og min dvaske hukommelse

Jeg så Waltz of Bashir på mandag, og bildene derfra sitter fortsatt i. Vakre, vakre tablåer, varm oransje, varm mørkeblå, mye lys og skygge.

Jeg er en sucker for graphic novels, som det heter på godt norsk, så jeg er ikke så overrasket over at jeg likte denne filmen.

Kort oppsummert: Regissør Ari Folman forsøker å finne ut hva som skjedde da han tjenestegjorde i militæret, som israelsk soldat i Libanon, en massakre, han husker ingenting. Hvor var han? Hva skjedde? Og hvordan kan vi vite om minnene våre er ekte, eller om vi har drømt dem, funnet dem på?

Her er hva Karsten synes om filmen, han kan film og sånn.

Siden det var bildene som gjorde så inntrykk på meg, legger jeg heller inn noen her, enn å skrive så mye mer:





Hvorfor liker jeg bildene så godt? Det er jo krig det handler om, krig er ikke vakkert. I filmen fortelles det om en som stengte krigen rundt seg ute ved å late som han så alt gjennom et kamera, han observerte, han sto utenfor. For et vakkert utsnitt, tenkte han. For en flott komposisjon.

Her er traileren:


Og hvordan vet man om de minnene man har er ekte? Litt for mange av mine barndomsminner knytter seg enten til bilder jeg har sett av meg selv som barn i forskjellige settinger, og at jeg husker å ha blitt fortalt historier om meg selv, mer enn at jeg husker selve situasjonen som det fortelles om. Dersom foreldrene mine hadde lyst, kunne de sikkert ha fyllt hodet mitt med all slags mulig pølsevev om hvor vi var på ferie og hva jeg holdt på med da jeg var liten. Kanskje har de gjort det? Hva vet jeg.

Og dette gjelder ikke bare fra da jeg var skikkelig liten, neida, gjennom hele oppveksten, og egentlig fortsatt, forsvinner minnene ut i høyt tempo. Hvis de i det hele tatt rekker å bli minner, jeg er nok litt for dårlig til å trykke på "lagre". Ta back-up. Ofte snakker jeg med barndomsvenner som kan fortelle om ting vi har gjort sammen, ting jeg burde huske. Jeg er blank.

Kanskje jeg også skulle ha tatt en liten vals.