For det er akkurat sånn det føles, tenk

Går det an å ha en slags verbal adhd? En språklig én? Når det bare renner over med ord og beskrivelser når jeg skal fortelle, forklare, sette ord på ting, vise at akkurat sånn er det.

Jeg var på fest dagen før, nå skal vi på middag, vi er på vei, jeg sitter i passasjersetet i bilen, har drukket altfor mye kaffe. Jeg strekker ut venstre arm, viser den fram, slår flere ganger på innsiden av albuen med flat hånd, prøver å forklare:
Jeg har så lyst til å bare få farris rett inn i åra, bare snu en flaske på hodet, dra den med meg på sånn stativ med hjul, plugge inn en ny én, intravenøst -

Jeg blir stille, fordi hun er stille.

Noen pleier bare si Jeg er tørst, sier hun.
Ja, sier jeg.
Vi ler.

Vi går tur på operaen, sola er i ferd med å gå ned, det er fint. Jeg kan bli melankolsk av fint. Vi snakker, joda, når man ser tilbake, det måtte bli sånn.

Men hvordan det går?
Jeg har mest lyst til å klore ut hjertet, ikke luke, men krafse det ut med en sånn liten håndrive man grer blomsterbed med. Og så, tuppe det utfor operataket, hvit marmor, det hører ikke hjemme her.

Jeg vet at du savner ham, sier hun.

Det enkle er ikke alltid det beste. Det finnes forskjellige måter å være tørst på, og savn føles ikke bare på en bestemt måte hver eneste gang og ferdig med det.

Noen ganger er savn bare en tone, moll, som dirrer litt under kragebeinet, andre ganger er det som å være fyllesyk og kvalm og omringet av dårlig eksperimentell fabrikkjazztekno og strobelys.

Som den følelsen når noen man virkelig ikke liker snakker om noe man virkelig ikke vil høre, og de gjør det lenge. En debatt som aldri tar slutt, for mange talere uten noe å si.
Nei, det er ikke kjedelig, det holder ikke.

Stemmene klør, kravler rett under huden, jeg vil raspe dem vekk,
og kommer jeg meg ikke ut snart, må jeg det, fingrene blir numne,
det kjennes ut som ørene løsner, som tinnitus i beina.

Ja, det gjør det.