Ikke alt er pensum, heller. Jeg vet ikke helt hvordan den havnet i bokhylla mi, men den er nå der. "Tid er", diktsamling av Ingri Lønnebotn. Den er ikke helt min greie, men denne ene siden har jeg lagt merke til:
Det føles sånn noen ganger. Jeg tenker på forhold og ord, det er ikke alltid de vil jobbe sammen. Jeg tenker på når Natalie Portman får nok av Jude Laws ord i filmen Closer:
Men Ingrid Lønnebotn, jeg har ikke lest noe annet av henne, hun har visst gitt ut flere diktsamlinger, romaner også. Nuvel.
Så, inn i materien nå:
Dette med dikt har jeg lenge hatt litt problemer med. Fra å ha vært en ganske melodramatisk tenåring, slo pendelen andre veien så snart jeg var kvitt russelua. Alt var kvasi, vekk med det.
Ikke kom her og vær dyp, liksom.
Jeg skjemtes over egne spede forsøk på å lage små stykker pubertetspoesi, hvisket i fortrolighet til en kjæreste. Som til tross for litt diplomati, tydelig ikke var helt begeistret. Det skjønner jeg godt.
Jasså, du prøver å gjøre deg spesiell? Du blir andektig av gode kulturopplevelser? Du går barbeint i gresset og vil fange fargene og fuglekvitteret i et lite haiku? Forteller dette maleriet deg noe om sjelen? KVASI KVASI KVASI! ville jeg rope.
Så blir man jo eldre, og får justert seg litt igjen. Lysfontener og Coelho, det er fortsatt mer enn jeg kan bære. Men jeg avskriver ikke ting like fort lenger, og jeg er ikke like hard mot meg selv og de rundt meg.
Men dikt? Jeg blir så usikker. Hvis jeg faktisk forstår meg på dem, er de da banale? Er jeg så dårlig trent på å lese dikt at det bare er de største og mest selvfølgelige frieriene som rører meg? Kan jeg stole på egen "smak", hvis vi skal bli ordentlige ekle? Må jeg trene meg opp, modnes, kommer jeg til å gå gjennom en fase der jeg faller for det mest enkle og åpenbare, før jeg får nok pondus til å klare litt mer komplekse greier?
Nå styrer jeg fælt. Er det kvasi? Urk.
4 kommentarer:
Dikt er ikke lett. Jeg skriver mine små, og leser alt for få av andres.
Men dikt er som andre kunstverk. De må gi deg noe, snakke til deg, treffe deg på et eller annet vis.
Så får det være banalt eller kvasi eller hva som helst. Det bør være rom for både det ene og andre.
Selv liker jeg best å lese diktene selv, ikke få dem opplest. For da faller jeg av. Syns det er lettere å forstå dem når jeg slipper å forholde meg til en stemme i tillegg. Dessuten bestemmer jeg tempoet selv, rytmen også.
Enig i at det er som annen kunst - det må berøre på en eller annen måte.
Og å lese selv er å foretrekke, ja. Men kanskje kan noen av diktene jeg ikke begriper meg på på papiret, gi mening hvis de leses høyt av noen som skjønner?
jeg sverger på at jeg har en intelligent kommentar på lager til dette innlegget. Det fikk meg ihvertfall til å tenke mye. men nå er jeg så trøtt at det eneste jeg orker å si er at jeg bøffer diktet du postet til min egen diktspalte bortpå bloggen min. også vil jeg si at jeg nidigger bloggen din. Det eneste jeg beklager er at du poster så mye bra så ofte, at jeg ikke klarer å følge opp med tilsvarende hyppige og bra kommentarer.
Om ikke du er fornøyd med kommentaren din, er jeg det! Takk, takk, takk, jeg vet ikke hva jeg skal si. :D
Legg inn en kommentar