You and me always and forever

Noen ganger er jeg redd for at frykten i seg selv skal kunne ødelegge. Jeg er lykkelig. Ikke på den hyperventilerende måten. Lykken har kommet lenger inn, den er roligere, den varmer, den er på ordentlig.

Men hjernen jobber, jeg tenker på Jens M. Johansson som skrev boka Trøst for noen år siden.

Et sted mellom 16.45 og 16.55 sluttet Edvin Strand å elske sin kone. Hun hadde skrudd opp blusset på gasskomfyren, fylt tekjelen med nytt vann fra springen, sønnen var kommet hjem fra barnehagen, nyhetene på radio hadde begynt, og så elsket han henne ikke mer. Det var torsdag 18. januar 2004 og ingenting var det samme.

Jeg er redd det jeg ikke kan forstå, at like overraskende fint som han dukket opp i livet mitt, like skremmende lett kan han forsvinne igjen. Uten at jeg kan gjøre noe med det, da må jeg bite det i meg, jeg må si Nei, det gikk visst ikke, jaja. Jeg må si at det slett ikke er verdens undergang. (Men det er jo det!)

Vi gjør det hele tiden, vi rister det av oss, vi går videre. Men jeg vil heller tenke store tanker, jeg vil høre på magen, den sier jeg er trygg.