Her hviler Trofast

For sånn ca ett år siden ble det bestemt at det skulle komme en dyregravlund i Asker. Jeg vet ikke om den har åpnet ennå? Jeg lurer på om den kommer til å være helt tom først, at den må vente på at kjæledyr dør, eller om folk kommer med årgammel aske og vil ha dyra sine der, og vips så er kanskje en fjerdedel fyllt opp allerede?

Det som skal bli dyregravlund, er et skogholt nå. Det er ikke tilfeldig i følge etnolog Liv Emma Thorsen. Hun mener at dyregravlunder er marginale i dobbel forstand, det er få som vil benytte seg av dem og de er i skjæringspunktet mellom kommers og ideelle målsettinger, mellom fornuft og følelser, mellom helligbrøde og det hellige. De skal ikke provosere, de skal gjemmes bort og stråle ydmykhet. Det er man enige om, også de som arbeider for å få dem.*

Jeg lurer på om det er noe vi skal skamme oss litt over, å ønske å begrave et dyr som om det var et menneske. Å ha vært så glad i et dyr. Hvorfor det? Tar det noe av verdigheten fra hvordan vi begraver mennesker? Kan ikke de dyreglade få lage sine ritualer og holde på, så kan de som ikke skjønner hva i alle dager alt styret skal bety ikke la seg bry med det? Er det så farlig om en kristen mann håper han møter bikkja si igjen i himmelen?

Det har vært den private varianten av dyregravlund for dyra jeg har hatt. Minus akvariefiskene, de spylte pappa ned i do. Han sa at det var en slags motorvei til havet.

Jeg begravde hamsteren min i hagen. Cornelia fikk en isboks til kiste, rundt kroppen la jeg bomull og noen blomster. Det så egentlig ikke så verst ut, særlig siden vi aldri helt fant tonen, Cornelia og jeg. Kanskje prøvde jeg å bøte på dårlig samvittighet.

Det var annerledes da hunden vår døde. Vi var veldig triste, hele familien. Günther, en litt teit, veldig elsket Berner sennenhund hadde fått kreft. Da veterinæren åpnet ham var det ikke noe han kunne gjøre, kreft og kuler overalt. Vi kunne velge: Sy hunden sammen og la den leve et døgn eller to, eller la den slippe. Vi valgte det siste. Günther ble kremert, og vi fikk en urne med aske.

Det var meningen at hunden vår også skulle begraves i hagen, ikke ved siden av hamsteren, men under favorittbusken. Så gikk årene, det ble mindre trist, og urna står fortsatt i gangen hos foreldrene mine, i et skap med malingsspann, salmiakk og hageredskap.

Og vi ser på urna i blant, hver gang vi skal ha noe i det skapet, og tenker på Günther. Jeg tror ikke jeg hadde besøkt en dyregravlund like ofte. Men jeg kjenner at jeg liker tanken. Etter å ha ryddet bort Stephen King-traumer.

* Den Offentlige Dyregravlunden av Liv Emma Thorsen i Din, tidsskrift for religion og kultur, nr 1/2002.