Etter jobb ble det en øl på Olaf Ryes plass, vi satt og så mot inngangen til
Parkteatret. Der var det lang kø allerede før vi kom, de sto der i hvert fall i én time og ventet før de slapp inn.
Alle som gikk forbi smilte og så glade ut, er det meningen at man skal bli i godt humør av emostilen? Men det var god stemning.
Det var også noen foreldre som sto der med barna sine, kanskje 10 år gamle jenter med litt blått og rødt i håret, hvit- og svartstripete tights og lekesolbriller. Jeg blir glad når jeg ser foreldre som blir med barna sine på konsert.
Vi lurte på hvem i alle dager de skulle se og høre. Det var
Emilie Autumn. Jeg hadde aldri hørt om henne før. Jeg føler meg litt gammel og i utakt. Ikke at jeg nødvendigvis ser meg selv i den køen. Men jeg kunne godt tenke meg å i det minste ha hørt om det kidsa hører på.
Alle som gikk forbi smilte og så glade ut, er det meningen at man skal bli i godt humør av emostilen? Men det var god stemning.
Det var også noen foreldre som sto der med barna sine, kanskje 10 år gamle jenter med litt blått og rødt i håret, hvit- og svartstripete tights og lekesolbriller. Jeg blir glad når jeg ser foreldre som blir med barna sine på konsert.
Vi lurte på hvem i alle dager de skulle se og høre. Det var Emilie Autumn. Jeg hadde aldri hørt om henne før. Jeg føler meg litt gammel og i utakt. Ikke at jeg nødvendigvis ser meg selv i den køen. Men jeg kunne godt tenke meg å i det minste ha hørt om det kidsa hører på.
3 kommentarer:
Tihi, kidsa ass. nå hører jeg på Emilie Autumn på MySpace gitt. Noe spesielt. Selv om jeg selv var sånn svartkledd depperocker på vgs, som pugget tekstene til The Cure og Nick Cave, så har jeg fortsatt vanskelig for å forstå hvorfor man som tenåring (ihvertfall mange av oss) er så innmari opptatt av lidelse, død og depresjoner...
Jeg ramla innom en norsk blogg som hyllet E.A i fjor engang. Hadde heller aldri hørt om henne og som deg følte jeg meg helt i utakt med ungdommen og ikke aller minst i total utakt med meg selv..
Uansett så vet du og jeg nå mer enn mange andre Emilie Autumn-uvitere. Og jeg kan etter å ha lyttet litt til E.A konstantere at for meg er E.A kulere på bilder enn audio og at Siouxise and the Banshees fortsatt er bedre. Men der har du discomeg, da. ;-)
Jeg falt heller ikke for musikken, så Emilie Autumn løpet er nok kjørt for meg. Godt å vite at det er flere som er helt uttafor. :)
Og denne dragningen mot død og lidelse. Jeg lurer på om det er meningen at jeg skal bli litt trist eller lei meg av å se på dem. Men jeg blir ikke det. Jeg synes de er fine som har gjort en skikkelig effort, og at de ser morsomme ut. Jaja.
Legg inn en kommentar