Into the Rainbow Vein, 2006.
Egentlig skjønte jeg det med en gang, jeg var innom bokhandelen hos Astrup Fearnley, det var 70% avslag på en hel haug med bøker. Så da må man vel bare kjøpe en haug, da. Jeg gikk blant annet hjem med katalogen fra Tim Gardners utstilling for snart to år siden i The National Gallery i London, New Works. Han hang i nasjonalgalleriet i London i tre måneder, jobbet i atelieret der.
Self Portrait, 2006.
Tim Gardner er bare seks år eldre enn meg, men har malt i mer enn ti år allerede. Han maler fra fotografier, fra livet sitt.
Nord-amerikansk middelklasse.
Da han begynte å male fra fotografier var det mye fyll og fanteri.
Her, for eksempel:
Untitled - S, Brad & Nick, 2001.
Untitled (Sto & Nick in Pub).
Fyllebildene er forresten ikke av hans egne venner, han har fått bildene av storebroren.
I New Works er det mindre fyll, mer familie, mer natur. Faren, Jim Gardner, er geolog. Sammen med familien har han reist rundt på ymse fjell over hele verden. De liker fjell.
Jim in sun, 2006.
Han har også malt brødrene sine:
Untitled (Tobi in the Landscape), 2006.
Nick on the Prarie, facing into the Wind, 2006.
Det kunne ha vært en romersk keiser som så utover byen sin,
men så er det jo bare en fyr i olaskjorte. Men det er noe stort over bildet, det minner meg om portretter fra en helt annen tid.
Tobi on the Red River, 2006.
Jeg liker at man kan skimte konturene av ansiktet bak solbrillene.
Og jeg liker det som skjer i meg når jeg ser motiver jeg forbinder med hverdagslige fotografier i et maleri. Det føles viktigere, det rører ved det mer høytidelige jeg forbinder med portrettmaleriet.
Og noe skjer kanskje også med motivet når noen har studert det, kopiert det bit for bit, blir noe framhevet på bekostning av noe annet? Et uttrykk som kanskje bare varte ett sekund, blir strukket ut, ser ut til å vare mye lengre?
Two Men on a Bus, Moving Through the Landscape, 2006.
Gruppemaleri? Jeg tenker Eidsvoll og 1814.
Men hvorfor ikke et ishockeylag?
Untitled (Waterloo Siskins), 2003.
Dette er malt etter et bilde fra et "glossy skiing magazine":
Skier, 2006.
I katalogen skriver kurator Christopher Riopelle at det ikke er noen åpenbare referanser til andre kunstverk hos Gardner, og at det er bra, det ville bli platt, mener han. Men samtidig ser han sammenhenger, han sammeligner maleriet over av skiløperen som ser utover, med Caspar David Friedrichs The Wanderer above a Sea of Mist, 1818:
Figurene på bildene står med ryggen til, vi ser ikke hva de føler, men vi ser ryggene, vi setter oss selv i figurens sted, betrakter landskapet fra der de står. Men føles det like stort og mektig, som det burde gjøre? Riopelle skriver om noe jeg kjenner meg igjen i, denne selvbevisstheten når man ser utover et storslått landskap. En følelse av at nå bør jeg fylles med en eller annen slags andektighet, for en storslagen natur, og så står man og kjenner på følelsen av å ikke føle det man burde føle i stedet.
3 kommentarer:
Takk! Fine bilder og fin post. Nå har jeg vært på galleri i dag også. Stor stas. Forøvrig var ordbekreftelsen denne gangen: mitysing. Lurer på hvilken gnom som sitter og pønsker ut festlige ord til bekreftelsen man må skrive. Slår han opp i en slags ordbok?
Er det egentlig ord som betyr noe, de bokstavrekkene som kommer opp? Synes alltid det er noe kaudervelsk. Og takk!
Nå er ordet preverst... Gnomen har dysleksi.
Legg inn en kommentar