E.J. Bellocq og Storyville

Jobben til E.J. Bellocq var å ta streite, men antakeligvis uinspirerte bilder av skip og maskiner. Han så rar ut, var kjent for å være en jålebukk, men også sur og humørløs. Og så, i 1912, tok han disse bildene av prostituerte i Storyville, New Orleans' red light district.


Negativene dukket ikke opp før nesten ti år etter at han døde i 1949. Lee Friedlander kjøpte etter hvert rettighetene, framkalte dem på sin måte, ga dem ut i 1971, Storyville Portraits, de ble kjent. Og så ble Bellocq det og.

På noen av nakenbildene har jentene på seg maske, eller fjeset er skrapt vekk fra negativet.



Og jeg ser for meg denne mannen, som visstnok hang mye i denne type gater, som ble gjort narr av for sin franske aksent, den pipete, lyse, stakkato stemmen, var han ivrig hørtes han ut som et "sinna ekorn". Han gikk ikke, han trippet, snakket med seg selv og ikke bare trippet, nei vagget faktisk litt som en and også.
Det vil liksom ingen ende ta, hør da, hør da, han var skikkelig rar!


Kanskje er det derfor disse bildene virker intime på en annen måte enn den som bare kan kjøpes. Kanskje kjente de seg igjen i hverandre, mannen bak kameraet som ikke passet inn, og jentene foran, som også sto på siden. Soiled doves, tilsmussede duer.


Hvorfor gjorde han ikke selv bildene kjent? Kanskje var det ikke tida, kanskje trodde han ingen ville se dem.
Kanskje hadde han gitt løfter.
Kanskje ville han ha dem for seg selv.