Det er så ulike måter å behandle bøker på, nesten som ideologier, og hva du velger, hva sier det om deg? Noen mener at de skal stå i stua, vises fram, kanskje har man stort hus og plass til et eget bibliotek.
Andre lurer på hva poenget er siden du uansett sjelden leser en bok om igjen. Da må du sende videre, la noen andre lese, og sende videre igjen.
Jeg er vokst opp med det første, og kjenner flere som praktiserer det siste. Eller jeg kjenner flere som sier at de gjør det, uten at de helt store mengdene bøker har kommet min vei. Kanskje er det naturlig, siden de kvitter seg med bøker hele tiden. Kanskje var det aldri så mange bøker å kvitte seg med.
Og jeg prøver meg på en slags middelvei, det skal jo være så gyllent, men akkurat her funker det ikke. Jeg anbefaler, dytter bøker ned i veska til folk på besøk, og så ender jeg opp med å lure på hva jeg egentlig lånte til hvem, og hvor ble den og den boka av, mitt mitt mitt og det føles ikke raust i det hele tatt. Noen er flinke til å levere tilbake, men vel så ofte blir det mitt prosjekt, jeg må huske, jeg må spørre, jeg må hente. Og jo lenger tid det tar før boka kommer tilbake, jo mindre min er den. På en måte. Og jeg skulle egentlig ønske at jeg ikke brydde meg, bøker til folket!, men jeg gjør jo det.
De fleste bøkene vil jeg ha tilbake fordi jeg er glad i dem. Jeg blir glad av å se tittelen, det får meg til å huske hva som er bak bokryggen, inni der. Noen slår jeg opp i en gang i blant, kommer på noe jeg likte, eller hvordan var det nå igjen? Ja, var ikke Amalie Skram gift før hun fikk mensen? (Joda, fram med bok jeg sist leste for femten år siden, "omtrent" 18 år skal hun ha sagt til legen. Kanskje syntes hun det var flaut, kanskje var det enda senere.)
Men jeg liker jo ideen om at man lar litteraturen flyte, at bøker reiser rundt til nye mennesker, skaper nye tanker, som ikke blir helt like mine, siden vi er så unike snøfnugg, hele gjengen. Jeg vil også være sånn raus.
6 kommentarer:
Jeg er jo helt anal på dette punktet, http://buffeline.wordpress.com/2008/10/10/systematiker-bare-helt-sann-passe/, men det hender seg jo at jeg låner folk bøker. Jeg lånte for tusen år siden Salman Rushdies Sataniske vers til en kompis. Og så døde han. Og man kan ikke spørre familien om å få den tilbake, det tar seg jo ikke ut i det hele tatt. Men jeg savner den fælt, og å kjøpe den på nytt er ikke det samme. Hele poenget er jo at jeg kjøpte den og leste den den gang da, og på tittelbladet står det idaho, 1989. Borte.
Men kanskje man kan spørre familien? Som i at den også blir et minne, siden man har snakket om den, lest den sammen, på en måte? Det blir jo ikke "Sorry, men sønnen din skyldte meg 200 spenn". Kommer kanskje an på hva slags relasjon man har, må kanskje kjenne familien litt?
Men helt enkelt er det ikke, nei.
Har tenkt en del på det, men jeg kjenner ikke familien i det hele tatt, så å ringe nå og be dem finne den boken med navnet mitt i kjennes nesten verre enn å be om 200 kroner. Og dessuten er de så vidt jeg vet sånne som ikke liker bøker, så jeg aner at den har gått i søpla. Vondt i hjertet.
Da er det bare å forsone seg med tapet... Men trist er det.
Det verste av alt er at jeg faktisk har et par tjuvlånte bøker selv, fra tidligere venner, og så rakk jeg ikke levere dem tilbake før vi mistet kontakten. De ville kanskje aldri spørre, jeg gadd aldri styre for å få gitt dem tilbake. Og så sitter jeg her og hyler når det er meg det går utover. Sånn er det.
Men kanskje de ikke har hjerte til å kaste det som var hans. Og så blir de glad for å få et brev der du skriver at det ville vært ekstra fint å ha den boka nå, hvis den fins?
For en fin tanke! Kanskje jeg skal prøve det likevel.
Legg inn en kommentar