Og jeg bare på innsiden

Har man sagt t, får man jammen si ykktarmen også.
Jeg kjemper mot Legelivet fra innsiden i Tordenbloggen i dag, og for å virkelig ta cupen til legens hjemmebane, har jeg lovet blogging fra egen journal.

Det er nesten så man kan si at det blir Legelivet på innsiden mot
Og jeg bare på innsiden? For vi skal nemlig inn.
Langt inn. I tykktarmen.

Hvis du vil kan du stemme på meg her.
I tillegg kan du stemme i kommentarfeltet, og skriver du hvorfor teller den stemmen ekstra mye. Hvor mye vet jeg ikke.

For noen år siden tok jeg altså røntgen av tykktarmen. Vi trenger ikke gå inn på akkurat hvorfor det virket som en god idé. Men først som sist: De fant ikke noe der. Ikke noe som ikke hørte hjemme der av *øhm* naturlige grunner. Tykktarmen min har det faktisk helt fint, den hilser.

Noen er kanskje mer bevandret i røntgen og skopi (det er når du får ledning med kamera ned halsen eller opp hekken) og sånn enn andre, men la oss ta hele den magiske reisen uansett.

For at det skal være noe særlig vits i å ta røntgen, må tarmen være tom først. Man får beskjed om å ikke spise noe dagen før, og får utdelt noe pulver (var det ikke det?) som skal blandes med vann, man drikker, og så ordner kroppen opp selv.

I løpet av en kveld drakk jeg kanskje 5-6 liter av pulversafta. Først syntes jeg det var helt ok. Akkurat som saft, bare med ørlite gelatin i, og det smakte tung vanilje. Etter en liter satt jeg på do. Og der ble jeg, og den gelatinvaniljesafta ble mindre og mindre god.

Det som er fint med å gå gjennom en sånn ettermiddag/kveld/natt er at man er for sliten til å være så flau man burde være dagen etter, når selve romperøntgenet skal tas.

Dramatisk grep, bytte til presens:
Jeg sitter og venter, blir ropt opp, tatt med langs en gang og inn i et lite prøverom. Jeg får en liten sjokoladebit som jeg blir i overkant glad for, og en sånn kjortel som er åpen bak, sånn som de har på amerikanske sykehusserier på tv. Jeg tar den på meg. Sitter og venter igjen.

En ung fyr henter meg. Kjekk. Og overrasket. Oi, skal du ta det her?? spør han. Vanligvis er det bare damer over 80. Jeg går bak ham, holder igjen kjortelen med den ene hånda.

Hurra, det er han kjekke som skal sette inn kontrastvæska.

For å se tykktarmen på røntgenbildet må den fylles opp med kontrastvæske, en slags grå masse, sement. Den kommer i en pose, med en ledning med en slags tupp. Buttplugg. Og jeg blir lagt på magen på en benk som står så skrått at jeg nesten står oppreist, inni et apparat, science fiction, kjortel til side, og kontrastvæske inn. Smalltalk. Det blir fullt, og han kjekke og en dame jeg knapt har lagt merke til går ut av rommet, nå skal det tas bilder. Og mens de står utenfor og ser inn gjennom et vindu, begynner benken jeg ståligger på å bevege seg, det er Tusenfryd, og jeg roterer hit og dit, sement i rompa og kamera kommer på en robotarm her, og en robotarm der.

Og så er det hele over, kjekkasen kommer, rompesementtilførselen nappes ut. Gikk det bra? spør han. *lav buldring* Ja, sier jeg. *buldreboblebuLDREBRUM* Jeg tror kanskje den kontrastvæska vil ut, sier han.

Og vi løper, han sikter på nærmeste do, jeg etter, prøver å holde igjen kjortelen bak, men nå står det om sekunder, og DER!

Jeg rakk det.

Men jeg måtte sitte på venterommet i tre timer etterpå og kaldsvette hver gang noen ble på venteromsdoen litt for lenge.
Selv om jeg bodde et kvarter unna.